På reise for å finne meningen med livet
JEG hadde bodd i en fiskerlandsby i Sri Lanka i nesten en måned. Det var stille og rolig her, virkelig idyllisk. Jeg bodde i en liten hytte, og for fem kroner dagen holdt en nabo meg med ris og grønnsaker, og iblant kom han med fisk.
En morgen dukket det plutselig opp en solbrent «hvit» mann. Han kom gående over stranden, rett mot meg. Min første tanke var at han også var fra New Zealand, men da han hilste, forstod jeg at han kom fra Australia.
«Har du noe sted å bo?» spurte jeg, overrasket over at jeg allerede var så preget av Østens gjestfrihet.
Han tok med glede imot tilbudet og begynte å pakke opp de få eiendelene sine for å flytte inn. Jeg fikk øye på en grønn bok.
«Hva er det?» spurte jeg.
«En bibel.»
Jeg var vant til å gå i kirken, og jeg mente at jeg visste hva «vestlig religion» hadde å tilby. Jeg hadde i tillegg tatt avstand fra den som fullstendig hyklersk.
«Hvorfor drar du på noe som er så tungt?» spurte jeg temmelig kynisk.
«Det står noe helt spesielt i den,» svarte Adrian. «Den forteller til og med om enden for denne verden slik vi kjenner den.»
Jeg var skeptisk. «Kan du vise meg det?»
Og det gjorde han. Jeg var lamslått!
Jeg begynner min reise
Hva gjorde jeg, en 21 år gammel newzealender, i Sri Lanka i november 1976? Jeg var på reise, på leting etter kunnskap, og jeg besøkte mange steder. Jeg opplevde herlige månelyse netter på asiatiske strender, besøkte snuskete opiumsbuler i Penang, led nesten skibbrudd ved kysten av Afrika og vandret omkring på de travle markedene i Port Sudan.
I 1975 tok jeg avskjed med foreldrene mine, sa opp en karrierebetont jobb og drog til Australia. Jeg ville tjene penger i de australske gruvene for å finansiere en tur jorden rundt. Alt gikk etter planen. Jeg fikk jobb i en urangruve, og pengene strømmet inn. Men allerede før jeg startet på turen, begynte jeg å tenke annerledes. Jeg begynte å fundere på spørsmål omkring meningen med livet. I håp om å finne svar begynte jeg å lese bøker om filosofi og religion.
Først til Indonesia
Da jeg syntes jeg hadde tjent nok, reiste jeg til mitt første bestemmelsessted, Indonesia. Her begynte jeg å føle for den asiatiske levemåten. Det at de la så liten vekt på materielle ting og hadde en livsstil som ikke skapte så stort press, appellerte til meg. Det var selvfølgelig lett for meg — jeg var ikke berørt av den underernæring, de dårlige hygieniske forholdene og den ekstreme fattigdommen som de fleste av lokalbefolkningen hadde å kjempe med.
Jeg reiste med buss, tog, båt og oksekjerre og gikk til fots over de indonesiske øyene Bali, Java og Sumatra. Jo lenger jeg reiste, desto mer overfladisk og tom forekom den vestlige levemåten meg. Men jeg kunne heller ikke helt finne svaret på spørsmålene mine i den østlige levemåten, selv om den var mindre materialistisk.
Av medreisende kjøpte jeg det narkotiske stoffet LSD. Jeg tok det ikke for rusen og spenningens skyld. Jeg prøvde å finne skjult kunnskap, en slags opplysning. Når jeg var påvirket av LSD, trodde jeg et øyeblikk at jeg med fullkommen klarhet og forståelse så livet som det virkelig var. Men det ble etterfulgt av en helt motbydelig følelse. Når det var over, innså jeg at jeg ikke hadde funnet noe konkret som kunne hjelpe meg til å finne svar på spørsmålene mine.
Fra Sumatra reiste jeg over til Malaysia — et vakkert land med vennlige innbyggere. Midt på Malayahalvøya ligger staten Pahang, et høyland med regnskoger og ville orkideer, som trives i den kjølige, fuktige luften og vokser helt opp til veikanten. Jeg følte meg meget oppløftet når jeg gikk der i denne uberørte, vakre naturen.
Thailand, Burma og India
Fra Malaysia drog jeg inn i Thailand og så til Burma. Jeg likte disse landene. De var forskjellige, og de enkelte lands særegenheter, mat, skikker og folk fascinerte meg. Men selv om de var interessante, fant jeg ikke noe ordentlig svar på alle spørsmålene mine. Så etter bare et kort opphold i Burma bestemte jeg meg for å dra til India.
Gamle, mystiske, andektige India! Kanskje dette var stedet hvor jeg ville finne det jeg lette etter. Det yrende livet i byene gjorde meg nedtrykt, så jeg skyndte meg derfra til landlige omgivelser så fort som mulig. Her så ikke livet ut til å være særlig berørt av det 20. århundre; overalt hadde religionen stor innflytelse.
Jeg betraktet fascinert en hinduprosesjon som passerte. Alle var kledd i safranfargede drakter. Blomsterbærere spredte kronblad fra frangipaniplantens blomst foran prosesjonen. Folk kysset bakken. ’Hellige menn’ som bare gikk med lendeklede, messet hele tiden, og kroppen deres skinte, for den var smurt inn med parfymert olje. Men jeg ble igjen skuffet. Selv om jeg beundret det indiske folks hengivenhet, hadde jeg ikke funnet svar på mine spørsmål.
Deretter til Sri Lanka
Månedene med strabasiøse reiser, kombinert med den trykkende varmen og det dårlige kostholdet, begynte å tære på helsen. Jeg trengte et sted hvor jeg kunne hvile ut. Og dessuten trengte jeg å finne en grunn til at jeg gjorde dette, en grunn til å gjøre noe i det hele tatt — en grunn til å leve.
Jeg hadde hørt om Sri Lankas skjønnhet, den pæreformede øya rett utenfor sydspissen av India. Den var blitt beskrevet som en tropisk øy med sandstrender, korallrev i krystallklart vann, fjelltopper og kjølige høyplatåer hvor det vokste teplanter. Fantes det et bedre sted hvor jeg kunne hvile og meditere?
Jeg var blitt anbefalt østkysten som det sted hvor mine behov kunne bli dekket, så jeg slo meg ned i en liten fiskerlandsby der. Det var her jeg tilfeldigvis møtte Adrian. Men hvorfor var jeg så sjokkert da Adrian leste fra Bibelen for å besvare spørsmålet mitt? Fordi han leste fra Matteus, kapittel 24, og fra 2. Timoteus, kapittel 3. Jeg hadde aldri hørt dette lest opp i kirken. Her var det forutsagt at det i «de siste dager» skulle være økende kriminalitet, lite nestekjærlighet, stadige konflikter mellom nasjonene, mye frykt blant folk og så videre. Jeg kunne ikke skjule min overraskelse.
Adrian lo og sa: «Det er mye mer.»
Vi satt på stranden. Det var stjerneklart, og vi iakttok den store, oransje månen som steg opp av havet. Adrian forklarte det han visste om Skaperens hensikt med planeten vår. Selv om gjennomføringen av denne hensikten av forskjellige grunner var blitt utsatt, ville den bli gjennomført, og det snart.
Jeg forstod ikke alt det Adrian sa, men det var noe med hele samtalen som appellerte til meg på en måte jeg aldri før hadde opplevd. Neste dag skrev jeg i dagboken min: «Jeg har hatt mye med kristendommen å gjøre, men for første gang føler jeg at dette er sannheten. Profetiene er ikke til å ta feil av; enden for denne ordning er ikke langt unna.»
Det begynte å gå opp for meg at hvis den allmektige Gud hadde en hensikt, og hvis vi handlet i samsvar med denne hensikten, kunne vi også finne en mening med livet vårt. Tanken om å leve for evig på en paradisisk jord — det virket litt rart — ville helt sikkert gi livet en virkelig mening, og jeg bestemte meg for å undersøke det litt nærmere.
Det var også et annet skriftsted jeg ble svært overrasket over. Adrian fortalte meg at Gud har et personlig navn, og han viste meg Salme 83: 19 (NW): «Så folk kan vite at du, hvis navn er Jehova, du alene er den Høyeste over hele jorden.» Jeg begynte nå å forstå at Skaperen ikke bare var en kraft, men en virkelig person med et personlig navn.
Planene forandres
Jeg hadde planlagt å reise tilbake til India når helsen ble bedre, og så dra til Himalaya og Nepal. Men Adrian og jeg ble enige om å hjelpe et pensjonert ektepar fra De forente stater som var på jordomseiling. De trengte hjelp til å seile sin 56-fots yacht den neste etappen, over Indiahavet til Kenya. Jeg var svært glad for denne muligheten til å seile og til å lære mer fra Bibelen gjennom drøftelser med Adrian.
Men hvor hadde Adrian lært alle disse vidunderlige tingene som han viste meg i Bibelen? Han fortalte at han hadde studert sammen med Jehovas vitner i Australia. Han hadde ikke kommet så langt at han var blitt et vitne, men han håpet at han en dag ville komme til å bli det. Bak i bibelen hans var det en liste over steder hvor man kunne treffe Jehovas vitner. Vi gransket listen.
«Der,» sa jeg. «Nairobi i Kenya. Jeg vil dra dit så snart vi kommer til Afrika.»
En annen profeti som får sin oppfyllelse
En morgen da jeg som vanlig stod opp og kom meg på dekk for å se ut over sjøen, ble jeg svært overrasket. I stedet for at sjøen hadde den vanlige dyp kongeblå fargen, hadde den en mørkebrun farge, som kaffe. Overalt var det store klumper av brunt slam. En tynn film av skitten olje dekket havets overflate så langt øye kunne se. Vi hadde seilt inn i et råoljeflak.
Den brune skitten klistret seg til yachten i vannlinjen. Vi seilte gjennom olje hele dagen og en del av neste dag. Oljeflaket må ha vært minst 16 mil langt. Skipperen forklarte at supertankere som seiler rundt Kapp det gode håp på vei til Persiabukta, skyller ballasttankene sine før de kommer fram. Mye av denne spilloljen driver deretter sørover til antarktiske områder og ødelegger planktonet, som er hovedleddet i næringskjeden i havet.
Adrian benyttet seg av denne anledningen og viste meg at Bibelen sier at menneskene skulle komme til å ’ødelegge jorden’ i de siste dager, men at Gud i sin tur ville «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åpenbaringen 11: 18) Jeg spurte meg selv: ’Hva er det Bibelen ikke sier noe om?’
Mitt første møte med Jehovas vitner
Etter at vi hadde vært innom Maldivene og Seychellene, kastet vi anker i Mombasa, en viktig havneby i Kenya. Noen dager senere besøkte vi Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Nairobi. Vi ble hjertelig mottatt og vist rundt i bygningen. På en vegg var det et stort kart over Øst-Afrika med fargede nåler på forskjellige steder. Avdelingskontorets koordinator forklarte at hele området systematisk blir gjennomarbeidet av Jehovas vitner, som forkynner det gode budskap om Guds rike.
«Men i alle de landene er det jo tsetsefluer!» innvendte jeg. «Og i nærheten her er det bare stammer av nomademasaier.»
«Det stemmer det, men vi forkynner alle de stedene,» sa han.
Deretter henviste han til Matteus, den første delen av kapittel 24, og jeg husket at Adrian hadde vist meg dette. Han bad meg lese vers 14: «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Jeg tenkte: ’De gjør virkelig det som står der.’
Kunnskapen har virkning
Etter hvert som jeg lærte mer, virket ikke det å reise jorden rundt så tiltrekkende lenger. Adrian og jeg fortsatte imidlertid turen. Vi besøkte Sudan og Egypt og kom til slutt til Israel. Det var nå blitt mai 1977, og vi bestemte oss for å forlate yachten. Vi var glad for at vi gjorde det, for kort tid senere sank den.
Adrian bestemte seg for å reise tilbake til Australia fordi han følte at han ville bli mer involvert i det Jehovas vitner holdt på med. På en måte var det ikke det samme uten ham. Jeg savnet vennskapet med ham mer enn jeg hadde ventet. Jeg besøkte Kypros, Hellas, Italia og Tyskland. Alle disse stedene var interessante, men jeg syntes det var mindre tilfredsstillende enn noen gang å reise. Jeg ble klar over at dette egentlig ikke var måten å finne meningen med livet på.
Det var bare en ting å gjøre: vende tilbake til et liv i fastere former og for alvor begynne å lære mer om Jehova Gud gjennom et regelmessig bibelstudium. Jeg kom til slutt til London og kjøpte flybillett til Australia. Snart jobbet jeg igjen i uranminen — men jeg studerte også. En gang i uken kjørte et Jehovas vitne seks mil fra nærmeste by for å lede et studium med meg.
Livet mitt får en mening
I begynnelsen av 1979 hadde jeg gleden av å møte Adrian igjen, denne gangen i Jehovas vitners menighet i Woy Woy, på kysten av New South Wales. I juli det året ble vi døpt sammen. Siden da har vi gjort fremskritt som kristne. Og vi er begge blitt gift med flinke kristne jenter. Min kone, Julie, og jeg begynte deretter å forkynne på heltid, som pionerer. Adrians kone begynte også i pionertjenesten.
Det har gått ni åndelig produktive år siden vi ble døpt. Vi har kunnet hjelpe en rekke andre til også å finne meningen med livet. Et bibelstudium med medlemmene av et rockeband førte for eksempel til at fem av dem tok imot sannheten, og de ble døpt samtidig.
I juli 1986 flyttet Julie og jeg for å tjene i en del av New South Wales hvor det ikke er så mange vitner. Der hadde vi anledning til å spre kunnskapen om den sanne Gud, Jehova, til urbefolkningen, farmere og innbyggere i små landsbyer. Dette innebar en ganske stor omstilling for Julie, som måtte flytte langt vekk fra foreldrene sine og sju brødre og søstre. Hun er imidlertid glad for at fem medlemmer av familien hennes også tar del i heltidstjenesten for Riket. I 1987 hadde vi den glede å bli invitert til å samarbeide med den australske Betel-familien i Ingleburn for å være med på byggearbeidet i forbindelse med utvidelsene av trykkeriet og Betel-hjemmet.
Julie og jeg er fremdeles svært glad i å reise. Men vi ser fram til den tiden da jorden vil bli et vakkert, hagelignende hjem. Da vil det også bli tid til reiser som vil være langt mer givende enn noe man kan oppleve nå. I mellomtiden fortsetter Julie og jeg å stå på og erfare Guds rike velsignelser, sikre på å ha funnet den egentlige meningen med livet — å tjene Jehova, en kjærlig Gud med en hensikt. — Fortalt av David Moffatt.
[Bilde på side 23]
Landsbyen i Sri Lanka hvor jeg møtte Adrian
[Bilde på side 24]
Sammen med min kone i pionerdistriktet i Moree i New South Wales