De unge spør . . .

Hvorfor føler jeg at jeg ikke er noe verd?

«JEG var bare åtte år da mamma skilte seg fra pappa,» sier en jente som vi kan kalle Ann. «Jeg husker at jeg krøp tett inntil pappa og søkte styrke hos ham. Men da jeg var 15, skilte pappa seg fra stemoren min. Jeg følte meg knust. Jeg lurte på om det var noe galt med meg. Kanskje det var jeg som var årsaken? Jeg begynte å føle at jeg ikke var noe verd.»

Slike følelser plager mange unge. Og det trenger ikke alltid å være noe alvorlig, for eksempel det at foreldrene skiller seg. En kan begynne å føle det slik på grunn av noe så forholdsvis ubetydelig som det at en får en dårlig karakter på en prøve. Hvorfor oppstår det slike følelser? Kan man bli kvitt dem på noen måte?

Urettferdige sammenligninger

En av de viktigste grunnene til at så mange unge føler at de ikke er noe verd, er påvirkningen fra den verden vi lever i. I mange samfunn presses de unge til å utmerke seg i alt de gjør — på skolen, i idrett og i hobbyer. Det er ofte de som gjør det best, de som ser best ut, og de som har det beste, som blir betraktet som suksessrike. En lærer i Sør-Afrika sa: «Det er en stor skam forbundet med ikke å få et godt avgangsvitnesbyrd og ikke å få en god stilling.» Psykologen dr. David Elkind sa noe lignende: «Dagens tenåringer blir ikke verdsatt for sin anstendighet eller sin personlighet, men for sin konkurransedyktighet eller for hvilke karakterer de får.» Denne konkurranseånden frarøver mange unge deres selvaktelse.

Bibelen oppfordrer oss til å gjøre vårt beste uansett hva ’vi gjør med vår hånd’, men «ikke i sammenligning med en annen». (Forkynneren 9: 10; Galaterne 6: 4, NW) Hvorfor ikke? For det første har vi alle forskjellige evner og kan ikke utmerke oss i alt. (Matteus 25: 14, 15) Vi har alle et eller annet handikap på grunn av vår ufullkommenhet. (Romerne 3: 23) Hvis en skal oppnå suksess, må en derfor lære å overvinne motgang og skuffelser.

Ønsket om å være flinkere enn andre er dessuten i strid med nettopp de egenskaper som kan gi deg en varig følelse av selvaktelse, for eksempel samarbeidsvilje, omtenksomhet, glede, fred og tålmodighet. I Bibelen finner vi dette rådet: «La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet, så vi egger hverandre og blir misunnelige.» — Galaterne 5: 22, 23, 26.

Vær derfor fornøyd med de resultater du oppnår på skolen eller i den kristne tjeneste, så lenge du gjør ditt beste. Hvis du kommer alvorlig til kort på et eller annet område, bør du for all del søke hjelp. Det vil være et tegn på at du er i ferd med å framelske en annen viktig egenskap, nemlig ydmykhet. (Ordspråkene 18: 12) Mist ikke motet selv om du ikke gjør så raske fremskritt. Sammenlign resultatene dine med det du har gjort før — ikke med andres resultater.

Ikke bare nedtrykthet?

Tenk deg at du er nedtrykt, uke etter uke, og ikke blir noe bedre — uten noen synlig grunn. «Det er svært viktig,» skriver bladet ’Teen, «at du ikke lider i stillhet.» Fortell om følelsene dine til en som virkelig bryr seg om deg, for eksempel en av foreldrene dine. Som Bibelen sier: «Det er bedre å være to enn én; . . . For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Når han faller, har han ingen til å reise seg opp.» (Forkynneren 4: 9, 10) En som lytter forståelsesfullt til det du sier, kan ofte hjelpe deg til å få orden på tankene.a

Tenk på Ann, som ble nevnt i begynnelsen. Vennene hennes hjalp henne til å innse at hennes følelse av ikke å være noe verd var basert på et feilaktig resonnement, ikke på virkeligheten. Hvordan kunne hun som bare var et barn, være ansvarlig for at hennes foreldres ekteskap gikk i oppløsning? Da hun innså det, fikk hun en mer positiv innstilling.

Hva skal en gjøre hvis disse følelsene ikke forsvinner trass i at en justerer sin tenkemåte? «Det kan være en god idé å gå til legen og bli undersøkt,» sier bladet ’Teen, «slik at en kan eliminere enhver fysisk lidelse som kan være årsak til depresjonen.» Hvorfor? Fordi en vedvarende følelse av ikke å være noe verd kan skyldes en sykdom: dyp depresjon.

Dyp depresjon er ofte forbundet med kjemiske funksjonsfeil i hjernen. Av og til klarer ikke hjernens nevroner eller hjernecellene å ta imot eller sende meldinger på riktig måte. Det finnes heldigvis behandlinger som kan regulere nevronenes virksomhet og hjelpe dem som lider av depresjon, til å takle sykdommen. Det kan derfor være på sin plass å oppsøke en lege hvis det er grunn til å tro at du ikke bare lider av vanlig nedtrykthet.

Når samvittigheten plager deg

En annen faktor er samvittigheten. (Romerne 2: 14, 15) Hvis du reagerer riktig på samvittigheten din, kan den hjelpe deg til å slutte å gå på en ødeleggende vei. Hvis du ignorerer den, kan den være en stor plage.

Kong Davids samvittighet plaget ham en gang så sterkt at han skrev: «Mine lemmer er syke fordi jeg har syndet. Min syndeskyld stiger over mitt hode, den er som en byrde, for tung for meg. . . . jeg går og sørger dagen lang. . . . Jeg er fullstendig kraftløs og knekket.» (Salme 38: 4—9) David skrev sannsynligvis disse ordene etter at han hadde tatt en annen manns kone. Han fikk ingen lindring før han åpent bekjente sin alvorlige synd for Guds profet Natan. Med hvilket resultat? «Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. . . . Og du tok bort min syndeskyld.» — Salme 32: 5; jevnfør Jakob 5: 16.

Mange unge har på samme måte vært tynget av skyld fordi de har begått en synd — mer eller mindre alvorlig. Men i likhet med David kan de få lindring ved åpent å bekjenne sine synder og søke hjelp hos sanne kristne. Tenk på Stephanus. Faren hans forlot moren hans før han ble født. «Det at han ikke ønsket meg og ikke ville ta på seg farskapet, gjør meg svært vondt. Under oppveksten fikk det meg til å føle at jeg ikke var noe verd.» Stephanus gjorde seg skyldig i en så grov synd som homoseksualitet. (1. Mosebok 13: 13; 1. Korinter 6: 9) Han sier: «Foruten alt det andre som allerede tynget meg, hadde jeg nå mistet selvrespekten og min gode samvittighet. Jeg følte meg enda mer nedtrykt.»

Stephanus søkte hjelp hos sanne kristne. Men det viktigste var at han bekjente sine synder for Gud, og med Guds hjelp klarte han å overvinne sine svakheter. «Jeg lærte at ved å godta Jesu gjenløsningsoffer og verdsette verdien av det kan jeg være verd noe i Jehovas øyne,» sier han. (Ordspråkene 28: 13; 1. Johannes 1: 9 til 2: 2) Den unge Stephanus har i løpet av de siste fire årene vært heltidstjener og hjulpet andre til å forstå Guds barmhjertige foranstaltninger.

En følelse av selvaktelse

Stephanus’ tilfredsstillende livsløp som en kristen Ordets tjener har uten tvil hjulpet ham til å bevare denne nyervervede følelsen av selvaktelse. Doktor Edna Irwin skrev i sin bok Growing Pains — A Study of Teenage Distress: «Den tenåring som vet hvilken karriere han skal velge, har et mål som han kan arbeide mot . . . Hvis det er oppnåelig, vil det i høy grad bidra til å øke tenåringens trygghet og selvaktelse.» Mange tusen unge har som Stephanus funnet at det å forkynne Bibelens budskap for andre nettopp er en slik karriere som gir dem «trygghet og selvaktelse».

For enkelte unge kan det imidlertid være at det ennå er noen år til de kan begynne på en slik karriere. La ikke følelsen av ikke å være noe verd tynge deg i mellomtiden. Husk at du ikke står alene. Føl deg fri til å betro deg til andre, særlig til dine foreldre. Du kan også finne støtte hos dine medkristne, som blir oppfordret til å ’sette mot i de motløse’. (1. Tessaloniker 5: 14) Og framfor alt kan du være sikker på at du er elsket av Jehova Gud. Ja, som Jesus sa, har Gud til og med ’telt hvert hår du har på hodet’! (Lukas 12: 7) Når du vet hvor høyt Gud verdsetter dem som elsker ham, trenger du aldri å føle at du ikke er noe verd.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Lar du konkurranseånden i verden få deg til å føle at du ikke er noe verd?