Mesquitotreet — et søtt mysterium

Det er et mysterium allerede fra starten av. Senere kommer det søte inn i bildet.

«MESQUITOTREET er den eneste planten i disse omgivelsene som har røtter som når helt ned til grunnvannsspeilet. Men den unge frøplanten må sende røttene gjennom minst ni meter med tørr sand før de kommer ned til dette vannet. Hvordan vokser den så til? Det er et av ørkenens uløste mysterier.» Bladet Scientific American, som sa dette, snakket om det mesquitotreet som vokser i Death Valley i California.

Mesquitofrøene hjelper oss litt på vei med svaret. De slår sjelden rot hvis de bare blir plantet i jorden. Men hvis frøkapslene blir spist av dyr, vil hele frø som passerer gjennom fordøyelsessystemet, spire uten problemer. Fordøyelsesvæsker bryter ned den solide frøkapselen, slik at fuktighet trenger inn i frøet, som dermed begynner å spire. Når frøene har passert gjennom dyret, har de et forråd av gjødsel som hjelper røttene til å vokse i startfasen. Veksten er videre konsentrert i en pælerot — det vokser svært lite over bakken før pæleroten har funnet grunnvann minst ni meter under jordoverflaten.

I andre ørkenområder kan lokale regnbyger være til hjelp, men de 34,3 millimeter regn som faller i Death Valley i løpet av et år, er som ingenting. Hvordan overlever frøplanten mens pæleroten gror minst ni meter i tørr sand? Det er det som er det uløste mysteriet. Slike bemerkelsesverdige prestasjoner finner sted også i andre ørkenområder, og enkelte steder vokser mesquitorøttene 60 meter ned i bakken for å finne vann! I Sonoran Desert Museum i Tucson i Arizona finner vi en beretning om mesquitorøtter som ble funnet i en gruve 53 meter under bakken.

Men så snart røttene finner vann, skyter planten i været. Der hvor det er rikelig med grunnvann, kan mesquitotreet bli over 12 meter høyt og ha en diameter på mellom 0,9 og 1,2 meter. Andre ørkenplanter kan visne og dø under tørkeperioder, men mesquitotreet holder seg grønt. De dyptgående røttene suger til seg grunnvann som kommer fra regn og snø fra fjerntliggende fjell. Treet har også et nettverk av røtter i jordoverflaten, og disse suger til seg fuktighet etter regnskurer. Men det er de dyptgående pælerøttene som finner fram til kilder med grunnvann så effektivt at brønngravere graver brønner i nærheten av dem.

Docent Note Book fra Sonoran Desert Museum forteller hvilken nytte mesquitotreet har:

«En gang hadde det stor verdi som tømmertre i ørkenen. Det blir fremdeles brukt til gjerdestolper, trekull og brensel. (Det brenner sakte og frembringer en sterk varme og god lukt.) Veden av røttene brukes av og til i fiolinbuer. Både indianere og nybyggere brukte barkens innside som materiale til kurvfletting, grovt tøy og medisin mot flere forskjellige sykdommer. Gummien som siver ut av stammen, samles og selges til sukkertøyfabrikanter (som bruker den i tyggegummi). [Den benyttes også som] plantelim (som brukes til å reparere gjenstander av keramikk).

Mesquitotreet var av avgjørende betydning for indianerne og nybyggerne. Når avlingen slo feil, levde de av en rett (pinole) som var laget av belger og frø. I kampen mot apasjene betraktet det amerikanske kavaleri disse belgene som så verdifulle som hestefôr at de var villige til å betale tre cent for et pund (cirka 450 gram) mesquitobønner. . . . Belgene er svært næringsrike, ettersom de inneholder fra 20 til 30 prosent druesukker (dekstrose, glukose og vanlig sukker). De er også svært proteinrike (mer proteinrike enn soyabønner).»

Hvor det søte kommer inn i bildet

Men mesquitobusken eller mesquitotreet har også et annet anvendelsesområde. Fra våren til tidlig på sommeren henger det lange, lubne gule blomster på treet som ligner hårete larver. Og det er de som gjør mysteriet med mesquitotreet søtt.

Ralph Lusby er birøkter i tredje generasjon som har bikuber der hvor mesquitotreet blomstrer i Arizonaørkenen. Han ble intervjuet av en av Våkn opp!s medarbeidere og sa følgende:

«Jeg har sett at mesquitotrær som vokser i nærheten av tørre elveleier, får rikelig med vann og blomstrer tre ganger i løpet av en sesong. I perioder med rikelig tilgang på mesquitohonning produserer biene mine 85—90 prosent mesquitohonning blandet med 10—15 prosent akasiehonning. Jeg har smakt mange typer honning, men mesquitohonning overgår dem alle. Det er den mildeste av alle typer honning. Den har ikke den stramme ettersmaken som honning vanligvis har, så den er et utmerket søtningsmiddel. De som ikke liker honning, liker som regel mesquitohonning. Hvis den imidlertid blir blandet med sterkere typer honning, kan den bli dominert av dem ettersom den selv er så mild. Et år blandet far og jeg en gallon (cirka 3,8 liter) sitrushonning med ti gallon mesquitohonning, og det smakte alt sammen som sitrushonning.

Den beste perioden for mesquitohonning er vanligvis fra 20. april til 10. juni. Jeg husker at da gjennomsnittet på landsbasis for mengden av honning tatt fra en kube (cirka 60 000 bier) i løpet av et år var omkring 20 kilo, gav mine bier 53 kilo pr. kube. Enkelte birøktere er gjerrige overfor biene og lar dem ikke ha nok honning igjen i kubene til vinteren. Jeg lar det være igjen 27 kilo i hver kube. Biene trenger også vann. I enkelte ørkenområder setter jeg ut flere 200-liters tønner med vann som de kan drikke av og bruke til å avkjøle kubene med. En gruppe på 40 bikuber som er plassert i en høyde av 760 meter over havet, trenger mellom 23 og 26 liter vann hver dag om sommeren. Jeg er svært glad i biene mine. De sørger for meg, og jeg sørger for dem.»

Men det er det søte mesquitotreet som sørger for dem begge. Det er fortsatt et mysterium for menneskene og gir dem noe å fundere på, og det får dem som verdsetter dets Skaper, til å vise takknemlighet.

[Ramme/bilde på side 18]

Mesquitotreet er uten tvil unikt på mange og ukjente måter. Men nå er honningproduksjonen over for i år, og mesquitotreet har enda en gang spilt sin viktige rolle i ørkenens økologiske system. Snart begynner regntiden. Deretter går dette ørkentreet i dvale for så å våkne til liv igjen neste vår og hjelpe takknemlige bier til å produsere utsøkt honning til glede for mennesker og dyr.

[Bilder på side 17]

Birøkteren peker på dronningbien

Nærbilde av en bie i et mesquitotre