Ut av en støyfri verden

DET var tidlig om morgenen. Klokken var rundt fem. Mannen min, Basil, og jeg lå godt under dynene da han dyttet borti meg og hvisket tilgjort: «Det regner.» Å, som jeg elsket bare å ligge i sengen og høre på den jevne trommingen av regnet mot huset! I åtte år hadde Basil måttet fortelle meg når det regnet, for jeg kunne ikke høre det. Denne gangen var det imidlertid annerledes. Jeg satte meg opp. Jeg kunne høre regnet! For første gang på mange år kunne jeg høre den skjønne lyden.

Dette var ikke mitt første møte med gamle, kjente lyder som jeg ikke hadde hørt på årevis. Den siste uken hadde vært fylt av en symfoni av lyder — duringen fra en vifteovn, den iherdige summetonen i telefonen og den hyggelige lyden av mine egne føtter når jeg går over kjøkkengulvet. Disse lydene, som er så alminnelige for de fleste, var som musikk i mine ører. Jeg hadde fått hørselen igjen! La meg fortelle min historie.

Diagnosen stilles

Ung og entusiastisk begynte jeg i 1958 som heltidsforkynner. Nå, 30 år senere, er jeg fremdeles opptatt med det samme. Tidlig i 1970-årene, mens Basil og jeg hjalp andre til å få et åndelig syn og åpnet ører som var døve for de vidunderlige sannhetene i Guds Ord, begynte min egen fysiske hørsel å bli irriterende dårlig.

I 1977 kontaktet jeg en lege i San Pedro i California som presenterte meg for ordet «otosklerose». Han sa at det var en vanlig nedarvet lidelse, og at en operasjon kunne forbedre hørselen min. Men etter at han hadde fortalt meg om mulige bivirkninger ved operasjonen, gikk jeg ut av kontoret hans og sa til meg selv: ’Ikke meg! Sånne ting kan ikke hende meg.’

Inn i en støyfri verden

I løpet av de neste tre årene gled jeg sakte inn i en myk, støyfri verden — en verden uten noe bakgrunnsstøy. Det virket som om folk snek seg innpå meg bakfra og plutselig dukket fram. Den kjente motorduren fra min manns bil når han kjørte inn oppkjørselen, var borte; plutselig dukket han opp inne i huset og skremte vettet av meg. Når folk snakket og jeg ikke kunne se leppene deres, irriterte det meg, for det virket som om lyden fra stemmene deres kom fra en annen retning. Jeg oppdaget at jeg anspent iakttok ansiktsuttrykket deres etter at de hadde snakket, for å være sikker på at jeg ikke reagerte feil. Når jeg spiste, måtte jeg slutte å tygge når jeg ville høre noe som ble sagt. Det verste var den ergrelse og nesten frykt jeg følte når jeg ledet bibelstudier med noen som snakket lavt, for jeg oppfattet ikke alltid kommentarene deres. Jeg følte meg utslitt — oppbrukt — etter bare en time.

Det kom til et vendepunkt i 1980, da jeg ble innbudt av Selskapet Vakttårnet til å gjennomgå pionertjenesteskolen — et toukers intensivkurs i bibelsk undervisning. Jeg hadde ventet på dette privilegiet i mange år, men ettersom det var noe i veien med hørselen min, ville jeg ikke være i stand til å dra nytte av skolen. Da bestemte jeg meg for å få en annen lege til å vurdere hørselen min.

Ørespesialisten var en høy mann med rødblondt hår. Han hadde et vennlig ansikt og et omgjengelig vesen. «Jeg er enig med San Pedro-legen,» sa han. «Du har otosklerose.» Jeg begynte å få tillit til ham, fordi han lyttet til spørsmålene mine og forsikret seg om at han forstod hva jeg spurte om, før han svarte. Han var en god tilhører. Han tok seg tid til å forklare hva otosklerose er, og gav meg noe jeg kunne lese om emnet. Det virket som om han var oppriktig interessert i mitt tilfelle, så jeg følte meg trygg.

Otosklerose — hva er det?

Ordene oto (gresk for «øre») og skleros (gresk for «hard») gav meg en pekepinn om hva som skjedde i ørene mine. Har du hørt om de små knoklene i mellomøret — hammeren, ambolten og stigbøylen? Kanskje du i likhet med meg ikke har tenkt noe særlig på disse små konstruksjonene, og så er vi så avhengige av dem. Det var først da jeg fikk problemer, at jeg satte meg litt inn i deres funksjon. Stigbøylen danner det siste leddet i knokkelbroen i mellomøret. Vanligvis sprer otosklerose seg til stigbøylen, og etter hvert som knokkelen gror fast, blir de lydsvingningene den overfører til væsken i det indre øre, mer og mer hemmet, noe som resulterer i tap av hørselen. Otosklerose i stigbøylen er en type svekkelse av lydledningsevnen som vanligvis kan rettes ved operasjon.

En av de første tingene jeg lærte, var hva det menes med svekkelse av lydledningsevnen. Det menes ganske enkelt at lydene ikke blir ledet gjennom mellomøret, fordi det er noen forhold som stenger for dem. Men hvis hørenerven fremdeles fungerer godt, er man disponert for operasjon. Hørenerven min var heldigvis ikke skadet.

Stigbøylen fjernes

Jeg hadde forestilt meg at alt ville være stille under operasjonen, men det var akkurat det motsatte som skjedde. Jeg fikk lokalbedøvelse og kunne høre sterke lyder etter hvert som legen, som brukte mikroskop og arbeidet seg gjennom øregangen, fjernet stigbøylen og erstattet den med en protese laget av en streng. Da, plutselig, mens jeg fremdeles lå på operasjonsbordet, hørte jeg en klokkeklar stemme — legen som snakket til søsteren. Deretter spurte han meg: «Hvordan er det nå?» «Jeg kan høre alt!» brast det ut av meg. Han gjorde meg likevel oppmerksom på at hørselen snart ville gå tilbake på grunn av hevelse i øret, og at det ville ta noen uker før jeg igjen ville merke at hørselen var blitt bedre.

Før legen forlot operasjonsstuen, gav han meg stigbøylen i en liten plasteske. Jeg var forbløffet. Så bitte liten! Jeg tenkte med en gang på hvor stor Jehova Gud er, som kan lage så knøttsmå, men viktige ting. Jeg husket salmistens ord: «Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom . . . Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt [alle dets deler, NW] skrevet opp.» Ja, til og med denne lille stigbøylen, den minste knokkelen i menneskekroppen, ble regnet med. — Salme 139: 15, 16.

Evnen til å høre og kommunisere godt er en fantastisk gave fra vår Skaper. Det er virkelig et stort tap å miste denne evnen. Å få den tilbake etter å ha mistet den er en stor opplevelse. Jeg er så takknemlig for at det har vært mulig for meg å komme ut av min lydløse verden! — Fortalt av Bette E. Sterrett.

[Ramme på side 19]

Har du hørt dette?

Har du hørt om følgende utvikling innen behandlingen av døvhet?

◼ Ménières sykdom, en lidelse i det indre øret som medfører store problemer med balansen og etter hvert døvhet, blir nå behandlet ved et operativt inngrep hvor man setter inn en anastomose-kanyle som er utviklet av dr. William House og House øreinstitutt i Los Angeles.

◼ For dem som er helt døve, kan håpet ligge i implantasjoner i ørets sneglehus. En bitte liten elektronisk innretning blir operert inn i øret. Den blir aktivisert av en mikrofon og en taleprosessor som man bærer på kroppen. Disse innretningene omdanner lydbølger til elektriske impulser. Ved hjelp av den implanterte delen stimulerer impulsene hørenervefibre så de sender beskjeder til hjernen, og hjernen registrerer i sin tur disse impulsene som lyd. På denne måten blir pasienten brakt ut av stillhetens verden og inn i en verden av lyder. Selv om en pasient bare oppnår svært begrenset evne til å skjelne ord fra hverandre, har han ikke desto mindre kontakt med omgivelsene. Han kan kommunisere, skjelne lyder i miljøet og kontrollere sin egen stemme. Hittil har omkring 300 pasienter fått implantert en slik innretning i sneglehuset. Framtiden ser lys ut når det gjelder muligheter for bruk av implantasjoner.

[Ramme på side 20]

Hvordan man kan kommunisere med en som har svekket hørsela

◼ Begynn med å fortelle vedkommende hva du skal snakke om, og følg opp ved å skrive spesielt viktige poeng på et ark.

◼ Snakk tydelig og litt sakte, men la stemmen ha normal tonehøyde.

◼ Ha ansiktet vendt mot den du snakker med, fortrinnsvis med ditt eget ansikt i godt lys.

◼ Ikke tygg eller ta hånden opp til ansiktet når du snakker.

◼ Unngå å snakke fra et annet rom eller når det er bakgrunnsstøy, for eksempel rennende vann.

[Fotnote]

[Illustrasjoner på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

Stapedektomi (utskifting av stigbøylen)

1) stigbøyle-otosklerose

2) stigbøylen fjernes

3) stigbøylen erstattes med en streng