’Jeg holder mitt ord’

DET er 15 år siden sist jeg spaserte nedover denne gaten i London. Hvis du hadde sett meg da, med sort bowlerhatt på hodet og en sammenslått paraply under armen, ville du ha tatt meg for å være en typisk engelsk forretningsmann. Ja, jeg var faktisk én blant mange tusen forretningsmenn som regelmessig reiste inn til «City», Londons bank- og finansdistrikt.

Storbritannias seddelbank, Bank of England, som også blir kalt ’den gamle dame i Threadneedle Street’, ligger ikke langt derfra. Børsen ligger like ved siden av Bank of England. Rundt hjørnet ligger Lloyd’s, det kjente internasjonale forsikringsmarkedet. Men mitt arbeid førte meg langs St. Mary Axe til Baltic Exchange, Londons tredje største børs.

Oppover den sosiale rangstigen

Da jeg sluttet på skolen i 1937, begynte jeg som kontorbud i et handelsselskap som hadde globale shippinginteresser. Jeg tok min jobb som yngstekontorist alvorlig og arbeidet med tanke på å bli forfremmet. Jeg håpet at jeg en dag kunne bli avdelingssjef.

Jeg var fremdeles den yngste av de ansatte da den annen verdenskrig brøt ut og avbrøt min karriere, og i 1941 gikk jeg inn i flyvåpenet. Da jeg vendte tilbake til det sivile liv igjen omkring fem år senere, fortsatte jeg å arbeide i det samme firmaet. Mye var imidlertid annerledes. Noen av de tidligere ansatte var ikke lenger blant oss. Krigen hadde krevd sine offer.

Jeg ble snart vant til rutinen, og en rask forfremmelse til sjefsstilling brakte meg i personlig kontakt med firmaets kunder. Jeg formidlet befraktningskontrakter med oljetankskip og ordnet med bunkringsmuligheter for skipene. For å fremme vår virksomhet nominerte selskapet meg som representant til Baltic Exchange.

På Baltic

Baltic Mercantile and Shipping Exchange Limited bærer stolt et våpenskjold med mottoet «Vi holder vårt ord». I begynnelsen av 1970-årene gav omkring 700 selskaper sin tilslutning til denne regelen. Disse selskapene bemyndiget sine 2400 representanter til å følge de tradisjonene som skriver seg fra begynnelsen av det 17. århundre, da kapteiner og handelsmenn møttes på kafeer og inngikk muntlige avtaler som alltid var bindende. Baltic Exchange krever fremdeles av sine medlemmer at de er ærlige i forretningsavtaler.

Fra og med 1954 kom jeg regelmessig til Baltic Exchange, hvor jeg ordnet med last til rederienes handelsskip. Når jeg på vegne av det firmaet jeg jobbet for, gav mitt ord, var det ensbetydende med at det ble inngått en ubrytelig avtale, uansett hvilke forandringer som senere måtte inntreffe i omstendighetene omkring avtalen. Jeg anvendte alltid det samme prinsippet i mitt privatliv.

En tid med prøvelser

Jeg godtok Guds eksistens, men det var også alt. Mine religiøse idealer hadde fått et alvorlig knekk under den annen verdenskrig. Prestene forkynte om fred, men samtidig velsignet de vår deltagelse i krigen. ’Hvordan kan man stole på slike mennesker?’ spurte jeg ofte meg selv.

I 1954 begynte Jehovas vitner å besøke min kone, Viv, for å snakke med henne om Bibelen. Jeg satte meg ikke imot det, men jeg stilte min kone noen spørsmål som jeg syntes var vanskelige. Ettersom mine spørsmål ble mer og mer aggressive og Viv ikke kunne besvare dem, foreslo hun at jeg skulle treffe et av vitnene. Jeg gikk med på det.

Den kvinnen som min kone presenterte meg for, var pent kledd, og hun gav meg klare svar på det jeg spurte om. Jeg spurte henne om sjelens udødelighet, og hun svarte kort og konsist ved å sitere Esekiel 18: 4 (King James Version): «Den sjel som synder, den skal dø.» Så stilte jeg henne noen få politiske spørsmål. Hun svarte at ettersom Jesus sa at hans disipler ikke skulle være noen del av verden, inntar vitnene et fast nøytralt standpunkt i slike spørsmål. Jeg likte ikke å høre dette. «Men hvor ville vi ha vært nå hvis ingen av oss hadde kjempet og Hitler hadde overfalt oss?» sa jeg avvisende. Hun svarte rolig at tyske Jehovas vitner også hadde nektet å gå i krig. De hadde holdt fast ved sin tro, selv når det kostet dem livet!

Jeg begynte å studere Bibelen sammen med henne og håpet å kunne motbevise hennes tro. Litt etter litt vokste min tro på Bibelen. Men ble jeg ført bak lyset? Så kom jeg til å tenke på prestene der hvor jeg bodde. Jeg ville stille dem de samme spørsmålene som jeg hadde stilt vitnene.

Jeg bad om at jeg og min kone måtte få en samtale med presten i kirken. Det møtet var en katastrofe hva det å styrke min tillit til statskirken angår. Grunnen til det var at presten forkastet beretningen i 1. Mosebok, en beretning som Jesus godtok. (Matteus 19: 3—6) Jeg gikk hjem fra dette og to lignende møter overbevist om at Bibelen er Guds Ord, og at Jehovas vitner virkelig forsvarer Bibelen og lever i samsvar med den. Min tro ble sterkere.

Jeg holder mitt ord

Etter hvert som jeg fortsatte å studere Bibelen, begynte jeg å forstå hva det ville føre til. Jeg var bekymret for min image, ikke bare i City som en fremgangsrik forretningsmann, men også i nabolaget, hvor jeg var kjent som en dyktig idrettsmann. Jeg lurte på hva folk ville si når de oppdaget at jeg antok Jehovas vitners tro.

Ettersom jeg hadde sagt meg villig til å ta del i forkynnelsen av det gode budskap sammen med Jehovas vitner på stedet, holdt jeg mitt ord. Ved å bli med dem bare én gang håpet jeg å vise at jeg ikke var redd. Jeg foreslo at vi skulle besøke folk i en gate hvor jeg ikke kjente noen. I det første huset traff vi noen som var ivrige etter å lære sannheten å kjenne, og vi startet et bibelstudium der og da.

Uken etter stod jeg overfor den samme utfordringen. Etter den formiddagen hadde jeg bestemt meg. Jeg hadde sannheten, og jeg følte nå et ansvar for å hjelpe andre til å lære den å kjenne.

I forretningssaker måtte jeg tenke klart for å kunne veie alle kortsiktige fordeler mot de resultatene det ville få på lang sikt. Jeg bestemte meg derfor for å tjene Jehova og vie så mye som mulig av min tid til tjenesten for ham. Jeg ville begrense mitt arbeid til det som var nødvendig for å kunne forsørge familien. Den 8. januar 1956 ble jeg døpt som en offentlig bekjennelse av at jeg hadde innviet meg til Gud for å gjøre hans vilje.

Jeg prioriterer tjenesten

Viv og jeg hadde planlagt å flytte fra leiligheten vår til et stort hus og så utvide familien. Men nå, som vi satte Rikets interesser på førsteplassen i vårt liv, bestemte vi oss for å bli hvor vi var. Etter at datteren vår sluttet på skolen i 1969 og begynte å forkynne på heltid, lå veien åpen for meg til at jeg kunne utvide min tjeneste. Jeg bad om et møte med den administrerende direktøren i det rederiet jeg arbeidet i, for å fortelle ham om mine planer om å begrense mitt verdslige arbeid.

Jeg tenkte igjennom hva jeg skulle si. Jeg ville respektfullt legge fram tre alternativer som gikk ut på at jeg enten fikk deltidsarbeid, ble sagt opp eller selv sa opp. Han lyttet til forslagene mine, smilte bredt og sa: «Vent til du får høre mitt forslag. Jeg tenker det vil få deg til å forandre mening.» Han sa at styret enstemmig hadde vedtatt å utnevne meg til direktør i rederiet og firedoble lønnen min. I tillegg ville jeg være garantert å bli styreformann innen tre år. I håp om å overtale meg sa han: «Når du får så stor lønnsøkning, vil du lett kunne betale noen som kan utføre det forkynnelsesarbeidet som du skulle ha utført.» Han misforstod dessverre mitt syn på tjenesten for Gud.

Jeg tvilte ikke på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde gitt Jehova mitt ord på at jeg ville gjøre hans vilje, og det kom foran alt annet. Den administrerende direktøren gikk til slutt med på at jeg kunne få arbeide deltid, forutsatt at det ikke gikk ut over virksomheten. Jeg aksepterte et betydelig lønnsnedslag.

Jehova sviktet meg ikke. Fire måneder senere fikk jeg stillingen som direktør i rederiet. Denne gangen var avtalen at jeg kunne fortsette å arbeide deltid, og at jeg ville få utbetalt samme lønn som tidligere.

Jeg hjelper andre til å stole på Gud

Blant mine nære medarbeidere i rederiet var det noen som reagerte positivt på budskapet om den høyeste Gud, han som man kan stole på. Det har vært min glede å kunne hjelpe fire av disse og familiene deres til å gå framover og innvie sitt liv til Gud og gjøre hans vilje.

I slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene skjedde det raske forandringer i forretningsverdenen. Det rederiet jeg arbeidet for, ble slått sammen med andre rederier. Til slutt ble det opptatt i et multinasjonalt selskap, og fordi jeg ikke ville begynne å arbeide på heltid igjen, sluttet jeg i jobben i 1972.

Denne forandringen i forholdene gjorde meg fri til å fortsette i tjenesten på heltid. Mine økonomiske ressurser minket, og jeg skulle til å begynne å forelese i shipping på deltid da jeg ble tilbudt å begynne som reisende tilsynsmann og besøke menigheter av Jehovas vitner. Siden da er min kone og jeg blitt tatt svært godt hånd om.

Vår tids forretningsverden har forandret seg. Normene har sunket, og moralen er blitt dårligere. Klimaet er blitt tøffere. Det ser ut til at det er flere fiender enn venner. Jeg har derimot gleden av å reise som områdetilsynsmann i et stort område i England. Hvor godt er det ikke å arbeide blant mennesker som alle stoler helt og fullt på Gud, som sier: «Jeg har sagt at jeg skal gjøre det, og det skal jeg.» (Jesaja 46: 11, The Living Bible) — Fortalt av Ted Hunnings.

[Bilde på side 13]

I min tjeneste som områdetilsynsmann på et av Jehovas vitners stevner