Krybbedød — hvordan kan en bære sorgen?

PLUTSELIG spedbarnsdød er en lammende tragedie. Et tilsynelatende normalt og friskt barn sovner uten å våkne igjen. Det kommer fullstendig uventet, for hvem venter vel at et lite barn skal dø før sine foreldre? Et barn som har vært sentrum for en mors grenseløse kjærlighet, blir plutselig sentrum for en mors grenseløse sorg.a

Skyldfølelsen strømmer på. Foreldrene bebreider seg selv for at den lille er død, og spekulerer på om det skyldes en forsømmelse fra deres side. De spør seg selv om hva de kunne ha gjort for å forhindre det. Noen ganger hender det at mannen ubevisst og helt uten grunn bebreider sin kone. Da han gikk på arbeidet, var barnet friskt og levende. Da han kom hjem, hadde den lille dødd i sengen sin. Hva hadde hans kone gjort? Hvor var hun da det skjedde? Slike irrasjonelle spørsmål må ryddes av veien så ikke ekteskapet skal komme i faresonen.

Tottie, som det fortelles om i den første artikkelen, hadde det svært vanskelig en tid. Hun forteller: «Hvis jeg ikke er påpasselig, får jeg fremdeles anfall av skyldfølelse og depresjon. Jeg må bevisst skynde meg å tenke på noe annet og holde opp med uproduktiv grubling. Det har vært til stor hjelp for meg å be, og jeg har bedt om hjelp til å forstå min egen tankegang og til å tenke mer positivt.»

Hvordan kan andre mennesker være til hjelp for dem i sorgen? Totti svarer kjapt: «Noen mennesker oppfører seg som om Katie aldri har eksistert. Hvis de bare kunne forstå at man egentlig har lyst til å snakke om sitt kjære barn! Det gjør godt å snakke. Katie vil alltid stå for oss som et skjønt, lite barn, og vi vil gjerne huske henne og ikke glemme henne. Hvorfor skulle da folk være redd for å snakke om henne?»

På den annen side er det ikke alle foreldre som ønsker å snakke om sitt døde barn. Dette er noe deres venner må finne ut av på en taktfull måte.

De etterlatte må arbeide seg gjennom sorgen

Sorgreaksjonene er forskjellige fra menneske til menneske og fra kultur til kultur. Ifølge en undersøkelse som gjaldt krybbedød i De forente stater, tar det foreldrene gjennomsnittlig tre år å «gjenvinne samme grad av personlig lykke som [de] mente at de hadde erfart før dødsfallet».

Doug og hans kone, Anne, som begge er i begynnelsen av 40-årene, mistet lille Rachel for 12 år siden. På den tiden var krybbedød fremdeles et relativt ukjent begrep. Selv om en lege hadde undersøkt den lille dagen før hun døde, forlangte politiet rettsmedisinsk obduksjon. Anne forteller: «Vi hadde ingen umiddelbare innvendinger mot avgjørelsen. Først senere fant vi ut at politimannen hadde sett to blåmerker på Rachels hals, og at han hadde mistanke om barnemishandling. Det viste seg at merkene bare var dødsflekker eller såkalte livores mortis — blodflekker som brer seg ut og ser ut som blåmerker. Obduksjonen førte ikke til at det ble funnet noen dødsårsak, og tilfellet ble til slutt registrert som plutselig, uventet spedbarnsdød.»

Hvordan reagerte Doug og Anne da de mistet barnet sitt? Doug forteller: «Jeg var i Rikets sal da en venn kom bort til meg og sa at jeg måtte dra hjem øyeblikkelig. Da jeg kom hjem, fikk jeg det verste å vite. Jeg kunne ikke tro det. Jeg hadde vært den siste som så til Rachel den kvelden. Nå var hun død. Jeg brøt sammen og gråt sammen med Anne. Det var den eneste gangen jeg gråt.»

Våkn opp! spurte: «Hvordan var det ved begravelsen? Hvordan virket den på dere?»

«Merkelig nok gråt verken Anne eller jeg under begravelsen. Alle andre gråt.» Anne innskjøt: «Ja, men siden har jeg grått nok for oss begge. Jeg tror at det kom over meg med full kraft noen uker etter tragedien, da jeg endelig en dag var alene i huset. Jeg gråt hele dagen. Men jeg tror at det hjalp meg. Det gjorde meg godt. Jeg måtte sørge over det barnet jeg hadde mistet. Jeg tror det er viktig å la sørgende mennesker få gråte. Selv om det kanskje faller naturlig for andre å si: ’Ikke gråt’, så er det ikke til noen hjelp.»

Våkn opp! spurte videre: «Hvordan hjalp andre dere gjennom krisen? Og hva er det som ikke hjelper?»

Anne svarte: «En venn kom og gjorde rent i huset for meg uten at jeg behøvde å si et ord. Andre lagde mat til oss. Noen hjalp meg ved å gi meg en klem — ingen ord, bare en klem. Jeg hadde ikke lyst til å snakke om det. Jeg orket ikke å forklare om og om igjen hva som hadde skjedd. Jeg kunne avgjort unnvære granskende spørsmål som liksom skulle få fram om det var noe jeg hadde forsømt å gjøre. Jeg var Rachels mor. Jeg ville ha gjort hva som helst for å redde henne.»

Doug fortsatte: «Noen kom med helt uskyldige bemerkninger som var til liten hjelp, for eksempel: ’Som kristne bør vi ikke sørge som andre gjør.’ Det vet jeg selvfølgelig godt. Men jeg kan forsikre deg om at ikke engang din faste tro på oppstandelsen kan hindre deg i å gråte og sørge når du mister et barn. Da Lasarus døde, gråt også Jesus, enda Jesus visste at han skulle vekke ham opp igjen.»

Anne tilføyde: «En annen bemerkning som ikke gjorde oss noe godt, var: ’Jeg forstår hvordan du føler det.’ Vi vet at det ble sagt i beste mening, men hvis de som sa dette, ikke hadde mistet et barn selv, kunne de umulig vite hvordan jeg følte det. Følelser er helt personlige. De fleste mennesker kan nok vise medfølelse, men det er få som har evnen til å vise virkelig empati.»

Våkn opp!: «Virket Rachels død som noen påkjenning på forholdet mellom dere?»

Anne var rask til å svare: «Ja, faktisk. Jeg antar at vi hadde forskjellige måter å sørge på. Doug ville gjerne sette opp bilder av Rachel rundt omkring i huset. Det var det siste jeg kunne tenke meg. Jeg trengte ikke slike påminnelser. Jeg ville ikke at det skulle se ut som om vi dyrket henne etter hennes død. Men Doug forstod iallfall mine følelser, og han tok bildene ned igjen.»

Våkn opp!: «Hvordan reagerte lille Stephanie, Rachels søster?»

«I en kort periode etter at Rachel døde, var Stephanie redd for å bli syk. Hun fryktet at hun også skulle dø hvis hun fikk en eller annen sykdom. Til å begynne med likte hun heller ikke å legge seg og sove. Men hun kom over det. Da vi så fikk Amy, vårt neste barn, var Stephanie alltid svært redd for henne. Hun ville ikke at søsteren skulle dø, og når den lille hostet eller snufset det aller minste, var hun nervøs for henne.»

Et sikkert håp gir styrke

Kan det anbefales å bruke beroligende midler i sørgetiden? Patologen Knight skriver: «Det har vist seg at beroligende midler i større mengder kan virke mot sin hensikt hvis de blokkerer den normale sørgeprosessen. Det er nødvendig å holde ut og gjennomlide tragedien og til slutt rasjonalisere, og hvis man vanskeliggjør dette ved å bedøve moren med medikamenter i utrengsmål, kan hele prosessen bli forlenget eller forstyrret.»

Våkn opp! spurte Doug hva som hadde holdt ham og Anne oppe i deres sorg.

«Jeg husker at begravelsestalen hjalp oss. Det som framfor alt var til trøst for oss den dagen, var vårt kristne oppstandelseshåp. Smerten over å ha mistet henne var sterk, men savnet ble mildnet av Guds løfte ved Kristus om at vi skulle få se henne igjen her på jorden. Ut fra Bibelen forstod vi at virkningene av døden skal oppheves. Taleren pekte på at Rachel ifølge Bibelen ikke er i himmelen ’som en liten engel’, og at hun heller ikke befinner seg i noen mellomtilstand i påvente av å bli ført til himmelen. Hun lå ganske enkelt og sov i den grav som er felles for menneskene.» — Se Johannes 5: 28, 29; 11: 11—14; Forkynneren 9: 5.

Våkn opp!: «Hva vil dere svare hvis noen sier at ’Gud har tatt henne til seg’?»

«En Gud som tok små barn fra foreldrene deres, ville være en egoistisk Gud. Det Bibelen sier i Forkynneren 9: 11 (NW), tjener til opplysning for oss: ’Tid og uforutsett hendelse møter dem alle.’ Og Salme 51: 7 viser at vi alle er ufullkomne eller befengt med synd fra unnfangelsesøyeblikket, og at alle mennesker nå fødes med utsikt til å dø av mange forskjellige årsaker. Noen dør før de blir født, slik at svangerskapet ender med dødfødsel. I Rachels tilfelle oppstod det en forstyrrelse i systemet som førte til død i spedbarnsalderen — en uforutsett hendelse.»

Hver eneste dag er det tusenvis av familier som mister et barn. Mange av disse barna er spedbarn som rammes av krybbedød. Medfølende venner, leger, sykepleiere og veiledere kan bety så mye under slike tragiske omstendigheter. (Se rammen til venstre.) Og en nøyaktig kunnskap om Guds hensikter med menneskene kan være til stor hjelp for sørgende foreldre.

Hvis du vil vite mer om Guds løfter om en oppstandelse til fullkomment liv på jorden, må du gjerne ta kontakt med Jehovas vitner der hvor du bor. De vil med glede hjelpe deg til å finne trøst i Guds Ord, uten forpliktelser for deg.

[Fotnote]

[Ramme på side 12]

Hvordan du kan være til hjelp for sørgende foreldre

Hva du kan gjøre

1. Vær disponibel. Lag mat, gjør rent, gå ærender. Ta deg av de andre barna.

2. Gi uttrykk for din oppriktige medfølelse og sorg over det tapet de har lidd.

3. La dem få snakke om sine følelser og sin sorg hvis de ønsker det.

4. Forsøk å oppfordre dem til å være tålmodige med seg selv og ikke stille for store krav til seg selv.

5. La dem få snakke om det døde barnet så mye de vil, og snakk selv om de egenskapene ved barnet som varmet ditt hjerte.

6. Ta deg spesielt av barnets søsken så lenge det er behov for det.

7. Motvirk skyldfølelse hos foreldrene. Du kan forsikre dem om at de har gjort hva de kunne. Trekk fram positive trekk ved deres omsorg som du har kjennskap til.

Hva du bør unngå

1. Ikke unnvik dem fordi du føler deg usikker. En medfølende klem uten ord er bedre enn å holde seg borte.

2. Ikke si at du vet hvordan de føler det — hvis du da ikke selv har mistet et barn.

3. Opptre ikke som bedreviter med kategoriske uttalelser om hva de bør føle og gjøre.

4. Bli ikke stum når de nevner sitt døde barn. Og vær ikke redd for å snakke om barnet — de vil gjerne høre gode bemerkninger om den lille.

5. Si ikke at det kan være mulig å lære noe av det som har skjedd. For dem i deres sorg finnes det ingen formildende omstendigheter ved situasjonen.

6. Kom ikke med bemerkninger om at de iallfall har andre barn, eller at de kan få et nytt barn. Ikke noe annet barn kan erstatte det døde barnet.

7. Forsterk ikke deres skyldfølelse ved å se etter feil ved barnestellet hjemme eller ved pleien på sykehuset.

8. Kom ikke med religiøse klisjéer som legger skylden på Gud.

(Delvis basert på en liste som er utarbeidet av Lee Schmidt, som er knyttet til en støttegruppe for sørgende foreldre i Santa Monica i California.)