De psykologiske grunnårsakene
«JEG har tatt alle slags prøver på deg, men jeg kan ikke finne noen ting,» sa legen vennlig til Elizabeth. «Jeg tror du er alvorlig deprimert, og det av god grunn.»
Elizabeth, som mente at problemet var en fysisk sykdom, begynte å lure på om legen hadde rett. Hun tenkte på det daglige slitet hun hadde hatt de siste årene med sin viltre og ofte uregjerlige seks år gamle sønn, som senere viste seg å lide av svekket oppmerksomhet, det vil si at han ikke kunne trekke ut det som er viktig i enhver sansepåvirkning. «Det evinnelige stresset og engstelsen som aldri gav seg, var en enorm påkjenning,» sa Elizabeth. «Jeg hadde nådd det punkt hvor jeg ikke så noen utvei og tenkte på å ta livet av meg.»
Mange depressive personer har i likhet med Elizabeth hatt uvanlig mange følelsesmessige påkjenninger. De britiske forskerne George Brown og Tirril Harris foretok en undersøkelse som er blitt stående som en milepæl, og som viste at sammenlignet med kvinner som ikke var deprimert, hadde deprimerte kvinner over tre ganger så mange «store vanskeligheter», for eksempel dårlige boforhold eller et spent forhold i familien. Disse vanskelighetene hadde forårsaket «betydelig og ofte uopphørlig bekymring og utmattelse» i minst to år. Det var også fire ganger så vanlig at de deprimerte kvinnene hadde opplevd noe som gikk hardt inn på dem, for eksempel at en nær slektning eller venn døde, at de ble rammet av en alvorlig sykdom eller ulykke, at de fikk forferdelig dårlige nyheter, eller at de mistet jobben.
Likevel fant Brown og Harris ut at det ikke er motgang alene som forårsaker depresjonen. Mye avhenger av den enkeltes mentale reaksjon og følelsesmessige sårbarhet.
«Alt virket håpløst»
Sarah, en arbeidsom hustru og mor til tre barn, forstrakk ryggen i en arbeidsulykke. Legen sa at hun måtte minske sin fysiske aktivitet på grunn av brist i en skive. «Jeg trodde hele min verden skulle rase sammen. Jeg hadde alltid vært aktiv og sporty og drevet idrett sammen med ungene. Jeg tenkte på hva jeg gikk glipp av, og trodde at situasjonen aldri kom til å bli bedre. Snart mistet jeg all livsglede. Alt virket håpløst,» fortalte Sarah.
Reaksjonen på ulykken førte til tanker om at selve livet var håpløst, og det fremkalte depresjonen. Som Brown og Harris sier i sin bok Social Origins of Depression: «Den [den utløsende hendelsen, for eksempel Sarahs ulykke] kan føre til tanker om at livet generelt er håpløst. Det er en slik generalisering av håpløshet vi mener danner den sentrale kjernen til en sykelig depresjon.»
Men hva er det som gjør at mange synes de ikke klarer å reparere skaden etter et smertelig tap, med den følge at de synker hen i dyp depresjon? Hvorfor var for eksempel Sarah sårbar for en slik negativ tankegang?
’Jeg er ikke verd noen ting’
«Jeg har alltid manglet selvtillit,» fortalte Sarah. «Jeg hadde liten selvaktelse, og jeg følte at jeg ikke var verd noen oppmerksomhet.» De vonde følelsene som har sammenheng med følelsen av at en ikke er noe verd, er ofte den avgjørende faktor. «Hjertesorg gjør sinnet nedtrykt,» sier Ordspråkene 15: 13. Bibelen viser at ikke bare press utenfra, men også engstelser og bekymringer kan føre til nedtrykthet og depresjon. Men hva kan liten selvaktelse komme av?
Noen av våre tankebaner blir formet av vår oppdragelse. «Som barn fikk jeg aldri ros av foreldrene mine,» sa Sarah. «Jeg kan ikke huske at jeg fikk noen komplimenter før etter at jeg hadde giftet meg. Så jeg gikk inn for å få andre til å godta meg. Jeg har denne forferdelige angsten for at folk ikke skal godta meg.»
Å ha et sterkt behov for å bli godtatt av andre er alminnelig blant mange som blir dypt deprimert. Forskning har vist at slike personer har lett for å bygge sin selvaktelse på den kjærlighet andre viser dem, og på den godkjennelse andre gir uttrykk for, istedenfor å bygge den på sine egne prestasjoner. De vurderer kanskje sitt eget verd på grunnlag av hvor godt likt de er, eller hvor betydningsfulle de er for andre. «Tapet av slik støtte vil føre til at selvaktelsen blir mindre, og dette bidrar i betydelig grad til depresjon,» sier et forskningsteam.
Perfeksjonisme
Det å være overdrevent opptatt av at andre skal godta en, kommer ofte til uttrykk på en uvanlig måte. Sarah forteller: «Jeg anstrengte meg for å gjøre alt helt riktig, så jeg kunne få den anerkjennelse jeg ikke fikk som barn. På jobben gjorde jeg alt slik. Jeg måtte ha den ’perfekte’ familie. Og jeg måtte leve opp til det jeg gav inntrykk av.» Men etter ulykken virket alt håpløst. Hun tilføyer: «Jeg trodde at det var jeg som fikk familien til å fungere som den skulle, og var redd for at hvis jeg ikke kunne fortsette som før, ville de ikke klare seg, og så ville folk si: ’Hun er en dårlig mor og en dårlig kone.’»
Sarahs tankegang førte til dyp depresjon. Forskning rundt personligheten til deprimerte personer viser at hennes tilfelle ikke er enkeltstående. Margaret, som også led av dyp depresjon, sa: «Jeg var redd for hva andre syntes om meg. Jeg var en organisert, bekymringsfull perfeksjonist som stadig så på klokken.» Det at en setter seg så høye mål at de er urealistiske, eller at en er overdrevent samvittighetsfull, men likevel ikke klarer å leve opp til forventningene, er en grunnårsak til mange depresjoner. Forkynneren 7: 16 kommer med denne advarselen: «Vær ikke altfor rettferdig, og vis deg ikke for klok! Hvorfor vil du ødelegge deg?» Hvis du prøver å vise andre at du nesten er «fullkommen», kan det føre til at du ødelegger deg i følelsesmessig og fysisk henseende. Frustrasjonene kan også føre til en ødeleggende form for selvbebreidelse.
«Jeg får ikke til noen ting»
Selvbebreidelse kan være en positiv reaksjon. En person som for eksempel blir rant fordi han går alene i et farlig strøk, bebreider kanskje seg selv at han har brakt seg opp i en slik situasjon, og bestemmer seg for å forandre seg og dermed unngå et lignende problem senere. Men han kunne ha gått lenger enn det og bebreidet seg selv for at han var den han var, ved å si: ’Jeg er bare en skjødesløs person som ikke klarer å unngå trøbbel.’ Den slags selvbebreidelser finner noe å utsette på ens karakter og undergraver selvaktelsen.
Den 32 år gamle Maria er et eksempel på en som bebreidet seg selv på en slik ødeleggende måte. I seks måneder bar hun nag til sin eldre søster på grunn av en misforståelse. En kveld overhøvlet hun søsteren i telefonen. Da moren deres fant ut hva Maria hadde gjort, gav hun Maria en streng irettesettelse.
«Jeg ble rasende på mor, men jeg var enda sintere på meg selv, for jeg fikk vite hvor mye jeg hadde såret søsteren min,» fortalte Maria. Like etterpå skrek hun til den ni år gamle sønnen sin, som oppførte seg dårlig. Gutten, som ble svært oppskaket, sa senere til henne: «Mamma, det hørtes ut som om du ville drepe meg!»
Maria var knust. Hun fortalte: «Jeg følte meg som et elendig menneske. Jeg tenkte: ’Jeg får ikke til noen ting!’ Det var det eneste jeg kunne tenke på. Så begynte den dype depresjonen for alvor.» Hennes selvbebreidelse viste seg å være ødeleggende for henne.
Betyr alt dette at alle med dyp depresjon har lav selvaktelse? Naturligvis ikke. Årsakene er mange og forskjellige. Selv når følgen blir det Bibelen kaller «hjertesorg», er det mange følelser som forårsaker dette, deriblant innestengt sinne, ergrelser, virkelig eller overdreven skyldfølelse og uløste uoverensstemmelser med andre. (Ordspråkene 15: 13) Alt dette kan føre til depresjon.
Da Sarah innså at den måten hun tenkte på, var en av grunnårsakene til depresjonen, var hun til å begynne med knust. «Men så følte jeg en viss lindring,» fortalte hun, «for jeg innså at hvis tankegangen forårsaket depresjonen, så kunne tankegangen også bøte på den.» Sarah sa at denne tanken fascinerte henne. «Jeg innså at når jeg forandret tankegang i bestemte spørsmål, kunne det ha god virkning på livet mitt fra da av.»
Sarah gjorde de nødvendige forandringer, og depresjonen gav seg. Maria, Margaret og Elizabeth vant også kampen. Hvilke forandringer gjorde de?
[Uthevet tekst på side 10]
’Da jeg innså at det var den måten jeg tenkte på, som forårsaket depresjonen, så gav dette en viss lindring og trøst, for jeg mente at jeg da også kunne bøte på den.’
[Ramme på sidene 8 og 9]
Depresjon hos barn: «Jeg skulle ønske jeg ikke var til»
Et intervju med dr. Donald McKnew ved det nasjonale institutt for mentalhygiene i USA. Dr. McKnew har forsket i dette emnet i 20 år.
Våkn opp!: Hvor utbredt mener du depresjon hos barn er?
McKnew: En undersøkelse som nylig ble foretatt av 1000 barn i New Zealand, viste at omkring ti prosent av niåringene allerede hadde opplevd en depressiv hendelse. Og vi får inntrykk av at mellom 10 og 15 prosent av skolebarna har sykelige humørsvingninger. Et mindre antall lider av alvorlig depresjon.
Våkn opp!: Hvordan kan du vite om barn er alvorlig deprimert?
McKnew: Et av de viktigste symptomene er at de ikke finner glede ved noen ting. De vil ikke gå ut og leke eller være sammen med vennene sine. De er ikke interessert i familien. Du ser at de mister konsentrasjonsevnen; de kan ikke engang konsentrere seg om fjernsynsprogrammer, langt mindre om leksene sine. Du ser at de føler seg mindreverdige, og at de får skyldfølelse. De går omkring og sier at de synes de ikke duger til noen ting, eller at ingen liker dem. Enten får de ikke sove, eller så forsover de seg; de mister matlysten eller spiser for mye. Dessuten hører du slike selvmorderiske tanker som: «Jeg skulle ønske jeg ikke var til.» Hvis du ser en blanding av disse symptomene og de har vart i en uke eller to, snakker du om et barn med alvorlig depresjon.
Våkn opp!: Hva er det som først og fremst utløser depresjon hos barn?
McKnew: Når du begynner å ta for deg de enkelte faktorene i et hvilket som helst barns liv, er det sannsynligvis et tap som er den viktigste faktoren. Vanligvis har barnet mistet en av foreldrene, men det kan også være at det har mistet en venn, en nær slektning eller et kjæledyr. Nest etter tap kommer nok undervurdering og avvisning. Vi ser mange eksempler på at foreldre rakker ned på barna og får dem til å føle seg små eller ubetydelige. Noen ganger blir et barn gjort til syndebukk. Barnet får skylden for alt som går galt i familien, enten det er dets feil eller ikke. Det føler seg derfor som et verdiløst menneske. En annen faktor er at moren eller faren har sykelige humørsvingninger.
Våkn opp!: Boken Why Isn’t Johnny Crying?, som du er medforfatter til, sier at noen barn som er deprimert, misbruker narkotika og alkohol eller har kriminell oppførsel. Hvorfor er det slik?
McKnew: Vi mener de prøver å skjule depresjonen, til og med for seg selv. Den måten de behandler den på, går ofte ut på å holde seg travelt beskjeftiget med andre ting, som for eksempel å stjele biler, ta narkotika eller drikke. På disse måtene skjuler de hvor dårlig de føler seg. Det at barn prøver å skjule sin depresjon, er faktisk en av de tydeligste måtene de skiller seg ut fra voksne på.
Våkn opp!: Hvordan kan du vite om barnet er deprimert og ikke bare oppfører seg dårlig?
McKnew: Når du snakker med disse barna og får dem til å åpne seg, vil du ofte oppdage depresjonen. Og hvis depresjonen blir behandlet riktig, blir oppførselen bedre. Selv om det var noe annet som viste seg på overflaten, var depresjonen der hele tiden, under overflaten.
Våkn opp!: Hvordan kan du få et deprimert barn til å åpne seg?
McKnew: For det første må du velge et rolig tidspunkt og et rolig sted. Så kan du stille slike uttrykkelige spørsmål som: ’Er det noe som plager deg?’ ’Har du følt deg trist eller nedfor?’ ’Er det noe som går innpå deg?’ Hvis barnet har mistet noen, kan du spørre, avhengig av omstendighetene: ’Savner du bestemor like mye som meg?’ Gi barnet sjanse til å lufte sine følelser.
Våkn opp!: Hva ville du be alvorlig deprimerte barn om å gjøre?
McKnew: Jeg ville be dem fortelle det til foreldrene sine. Når en oppdager depresjonen, må en ta det alvorlig, for vanligvis er det bare barna som vet at de er deprimert. Som regel ser ikke foreldrene og lærerne det. Jeg har sett barn og unge som har gått til foreldrene sine og sagt: «Jeg er deprimert, jeg trenger hjelp», og de har fått det.
Våkn opp!: Hvordan kan foreldrene hjelpe et deprimert barn?
McKnew: Hvis det ser ut til at depresjonen svekker barnet, skal den ikke behandles hjemme, like lite som lungebetennelse skal det. Hvis depresjonen svekker barnet, må det søkes sakkyndig hjelp, for det er kanskje behov for medisinsk behandling. Vi bruker legemidler i godt over halvparten av tilfellene, også når det gjelder barn, helt ned til femårsalderen. Vi prøver også å forandre barnets tankegang. På denne måten er det svært gode muligheter for at depresjonen kan behandles.
Våkn opp!: Hva kan foreldrene gjøre hvis sykdommen ikke svekker barnet?
McKnew: Foreta en ærlig vurdering av deg selv og din familie. Har dere opplevd et alvorlig tap som dere trenger å snakke om? Når dere mister noen, bør dere ikke undervurdere et barns sorg. La det få arbeide seg gjennom sorgen. Gi et deprimert barn spesielt mye oppmerksomhet, ros og følelsesmessig støtte. Tilbring ekstra tid sammen med det alene. Det at dere på en kjærlig måte viser at dere bryr dere om det, er den beste form for behandling.