Hva er årsakene til problemet?

«LANDENE har innviklet seg i et dumdristig, geopolitisk spill,» stod det i The New York Times tidlig i år. USA hadde latt dollaren falle ytterligere i forhold til den japanske yen og den tyske mark fordi handelsunderskuddet fortsatt økte. Avisen sa derfor videre: «Hvert land prøver å tvinge de andre til å foreta forandringer i sin innenrikspolitikk . . . [til å] bidra til at handelen kommer i bedre balanse.»

Hvorfor har ikke dollarnedgangen ført til den forventede forbedringen i internasjonale handelsforbindelser? Hvorfor har USA fremdeles et slikt stort handelsunderskudd? Og hvorfor har slike land som Japan og Vest-Tyskland fortsatt å ha et stigende handelsoverskudd i forhold til USA til tross for at kursen på deres valuta har steget?

Dette er spørsmål som ledende økonomer rundt om i verden har problemer med å finne svar på. Det er i hvert fall klart at det må noe mer til for å løse verdens handelsproblemer enn å forandre dollarkursen. Beskyldninger og motbeskyldninger mellom handelspartnerne har nå nådd et politisk og økonomisk bristepunkt.

Stadig flere gnisninger

Mange amerikanere mener at andre land — Japan og i mindre grad Vest-Tyskland og andre — ikke har gjort gjengjeld overfor USA, som har åpnet sine markeder for utenrikshandel. De sier at disse landene isteden driver handel på en uhederlig måte for å fremme eksporten og beskytte sine egne markeder mot importvarer. De mener at USA som følge av det mister arbeidsplasser, og at folk ikke får tjent til livets opphold. Dette har forårsaket betydelige gnisninger, til og med hat, mellom USA og landets handelspartnere.

Så har vi den klage som går ut på at japanske firmaer gir sine ansatte så lave lønninger sammenlignet med sine amerikanske motstykker at de har råd til å selge til lavere priser enn sine utenlandske konkurrenter. For at utenlandske firmaer på den annen side skal få innpass på det japanske marked, må de ha å gjøre med de tradisjonelle og private handelskutymene, de kompliserte distribusjons- og avgiftsordningene, kvalitetsbestemmelsene, språkbarrieren, japanernes smak og deres motvilje mot å godta utenlandske varer. Utenlandske forretningsfolk sier at alt dette bringer dem i en vanskelig situasjon.

USAs handelsminister, Malcolm Baldridge, sammenfattet slike klagepunkter i en tale han holdt for en gruppe ledende japanske forretningsmenn i Tokyo: «Japan kan ikke fortsette å leve med sine handelspartnere på grunnlag av en stadig økende eksport og en sen eller stillestående import. Etter nesten en hvilken som helst målestokk har Japan stor makt i verdensøkonomien, men har ikke påtatt seg det ansvar denne makten medfører.»

Motbeskyldningene

De japanske forretningsmennene peker på sin side på den mentalitet som gjør seg gjeldende innen forretningslivet i USA, nemlig at virksomheten må gi utbytte raskt. En japaner er villig til å følge en langsiktig plan, men den amerikanske forretningsmann må gjøre umiddelbar fortjeneste for å tilfredsstille sine aksjonærer. Vi kan nevne et eksempel. I 1970 gikk firmaer både fra USA og Japan i gang med omfattende forskning for å finne ut hvordan de kunne gjennomføre ideen om å bruke laserstråler til å overføre lyd og bilder. De amerikanske firmaene gav snart opp på grunn av mangel på resultater. Men et japansk firma fortsatte og ble en av de ledende krefter i den innbringende forretningsvirksomheten i forbindelse med compactdisc-systemet.

En viktig faktor i den dårlige handelsbalansen er ifølge japanerne at deres samfunn har sparevilje, mens samfunnet i USA er et forbrukersamfunn. Japanerne sparer gjennomsnittlig fire ganger så mye som amerikanerne, og deres oppsparte midler overstiger til sammen 30 prosent av deres bruttonasjonalprodukt.

Japanerne mener at deres forsprang i konkurransen ikke skyldes lavere produksjonskostnader, men høyere produktivitet og bedre administrering. En amerikansk observatør sier at «arbeidsproduktiviteten ved de fem største amerikanske stålbedriftene, for eksempel, er nesten en tredjedel lavere enn produktiviteten ved deres japanske motstykker. Det betyr at selv om lønningene i de to landene var like, kunne amerikanske stålprodusenter likevel ikke konkurrere med japanerne på et helt fritt marked. Det kunne heller ikke for den saks skyld amerikanske bilprodusenter».

Når det gjelder beskyldningen om at japanerne er imot import av utenlandske varer, mener mange japanere at dette simpelthen ikke er sant. De hevder at de alltid har tatt imot importerte varer med glede, forutsatt at de utenlandske produsentene har tilpasset sine produkter etter den japanske smak. En amerikansk leketøyprodusent gav for eksempel en dukke ny design; han gav den en annen kroppsform, kortere ben og mørkebrune øyne. Det ble solgt millioner av den. Og et amerikansk firma som selger alkoholfrie leskedrikker, vant 60 prosent av softdrinkmarkedet i Japan ved å lage drikkene søtere — akkurat slik japanerne ville ha dem. Utenlandske bedrifter som følger slike strategier i markedsføringen, har hatt enorm suksess.

Noen i Japan mener til og med at USA gir hele saken med handelsunderskuddet en gal dimensjon for å avlede oppmerksomheten fra landets egen dårlige prestasjon. De understreker at siden Japan bare har halvparten så mange innbyggere som USA, vil japanerne sannsynligvis aldri forbruke så mange amerikanske varer som amerikanerne forbruker japanske varer. De mener dessuten at de tallene som ofte blir sitert, er misvisende fordi de ikke omfatter verdien av de varer og tjenester som blir solgt av firmaer i Japan som eies eller kontrolleres av USA. Et rådgivende firma melder at det finnes 3000 slike bedrifter i Japan, og at de 300 største av dem solgte varer til en verdi av 44 milliarder dollar i Japan i 1984.

Det at amerikanske bedrifter flytter utenlands for å utnytte billig arbeidskraft, bidrar til at handelsbalansen blir enda dårligere. Flere og flere fjernsynsapparater, datamaskiner, biler og andre produkter med amerikanske varemerker blir produsert i Japan, Mexico, Taiwan og andre steder, og de blir solgt på det amerikanske marked. Japanerne sier at dette ikke bare fører til tapte arbeidsplasser i USA, men også til for store «import»-tall.

Det ser altså ut til at begge parter har rettmessige grunner til å klage på den annen part eller rettferdiggjøre sine egne handlinger. Men mens de fortsetter å komme med slike beskyldninger og motbeskyldninger, er det lite som tyder på at handelskrigen eller underskuddet på handelsbalansen er på retur. Kanskje nasjonene bare er oppmerksom på symptomene. Den egentlige årsaken til de spente handelsforbindelsene ligger dypere.

Hva er den egentlige årsaken?

Sett at det strømmet flere handelsvarer fra én stat til en annen innenfor USAs grenser eller fra ett prefektur til et annet i Japan. Ville det forårsake en handelskrig, en økonomisk krise? Nei. Det er fordi forbrukerne ikke bryr seg om hvor produktene kommer fra, så lenge de får kvalitet til lav pris. Hva er det da som gjør at det er noe annet når det gjelder internasjonal handel?

«Økonomisk nasjonalisme.» Slik uttrykte den store japanske avisen Asahi Shimbun det. Istedenfor å være opptatt av verdensøkonomien er hvert land først og fremst opptatt av sitt eget ve og vel. «Den japanske oppfatning at bare japanske produkter er kvalitet . . . er dyp og fundamental,» sa direktøren for det amerikanske telekommunikasjonsselskapet American Telephone and Telegraph International i Tokyo. Det samme kan sies om amerikanerne, tyskerne, britene og så å si alle andre folkeslag. Nasjonene er delt på mer enn én måte.

Handelsproblemene og dollarnedgangen vitner i virkeligheten om en ordning som er hjemsøkt av krig, vold, nasjonalisme, selviske ambisjoner og framfor alt håpløshet. Er det noen som kan fjerne disse enorme barrierene og ikke bare rette opp verdensøkonomien, men også forbedre alle sider ved vårt liv?

[Bilde på side 7]

Kan det være at japanernes høyere produktivitet bidrar til USAs handelsunderskudd overfor Japan?