«Hvordan kan jeg leve med sorgen?»

TRAGEDIEN rammet Bob og Diane Krych for 18 år siden. Deres seks år gamle sønn, David, hadde en medfødt hjertefeil. Diane forteller:

«En lege hadde rådet oss til å få foretatt en undersøkelse innen et års tid, og det var vi enige i. David var full av liv, nesten hyperaktiv. Jeg husker at det var 25. januar, og David hadde plaget søsteren sin ved å rote til rommet hennes. Da han spurte om han kunne gå ut og leke, lot jeg ham gå.

En stund senere hørte jeg en sykebil, og en nabo kom løpende opp hagegangen og ropte: ’Diane, det er David, det er best du kommer!’ Jeg gikk ut, og der lå han på panseret til den bilen som hadde truffet ham. Jeg klarte ikke å røre meg. Det virket som om jeg ble lammet. De tok ham med i sykebilen. Men det var forgjeves. Det lille hjertet hans sviktet, og han døde.»

Våkn opp!: «Hvordan tok du dette forferdelige tapet?»

Diane: «Jeg fikk en rekke reaksjoner — jeg ble nummen, kunne ikke tro at det som hadde skjedd, var sant, fikk skyldfølelse og ble sint på mannen min og legen fordi de ikke hadde skjønt hvor alvorlig tilstanden hans var. Jeg hadde vært så irritert på David den dagen. Jeg skulle ha gjester til middag og hadde en ti uker gammel baby å passe på. Det var simpelthen for mye. Og det neste var at de kjørte David til sykehuset.

Jeg kunne ikke tro at han var død. Jeg godtok ikke ordene ’død’ og ’døden’. Jeg mente han bare hadde dratt på en reise. ’Han lever i Guds minne, og han kommer tilbake,’ tenkte jeg. Så omkring sju uker etter at han døde, begynte jeg å skrive brev til ham. Og det holdt jeg på med i 13 år!»

Hvor lenge varer sorgen?

Dianes lange sørgeprosess støtter det dr. Arthur Freese sier i sin bok Help for Your Grief: «De fleste eksperter mener at tapet av et barn fremkaller et permanent savn hos foreldrene, særlig hos moren.»

«Sorgen vender tilbake år etter år,» mente dikteren Shelley. Årlige påminnelser om den avdøde fornyer smertene. Millioner av mennesker kan bekrefte det og spør i virkeligheten: ’Hvordan kan jeg leve med sorgen?’ Sorg er en prosess som helbreder, skjønt prosessen kanskje aldri blir fullført. Den dype sorgen avtar, selv om savnet ikke blir borte.

Det kan Harold og Marjorie Bird i Storbritannia bekrefte. De mistet sin 19 år gamle sønn, Stephen, da han druknet for ti år siden. Noe som gjorde alt verre, var at han var deres eneste barn, og at han aldri ble funnet. Harold sier om sorgen: «Det sies at tiden leger alle sår, men i virkeligheten svekker den bare minnet om den du var glad i. Sårene blir ikke leget før vi møter ham igjen i oppstandelsen.»

En avhandling om tap ved dødsfall beskrev sørgeprosessen slik: «Den etterlatte svinger kanskje kraftig og raskt fra én følelsesmessig tilstand til en annen, og det kan være at den etterlatte til sine tider ønsker å unngå å bli minnet om den avdøde og til andre tider bevisst dyrker minner for en tid. Det er vanlig at folk først ikke skjønner at dødsfallet har skjedd, men at de så etter hvert godtar at tapet er en realitet.»

Dr. Freese gir dette triste emnet et streif av lys. «En må alltid beholde perspektivet — være klar over at de aller fleste av dem som sørger og lider savn . . . kommer seg igjen og fortsetter i så å si den samme fysiske tilstand som de var i da sorgen og fortvilelsen begynte.»

I mange tilfelle kan tapet i virkeligheten føre til at en blir sterkere enn før. Hvordan kan det ha seg? Jo, de som har erfart sorg, har lært å vise empati — de kan bedre forstå andre som har mistet noen, og kan bedre sette seg inn i hvordan de føler det. Og ettersom empati er noe langt mer enn sympati, blir en som har kommet gjennom sin sorg, en verdifull person, en som kan trøste andre som har mistet en de var glad i, og gi dem råd. Bob, faren til David, som døde av hjertesvikt, sa: «Når vi hjelper andre med å bære deres sorg, letter det også vår egen.»

Hvorfor skyldfølelse, sinne og beskyldninger?

Eksperter på dette området erkjenner at det er normalt å få skyldfølelse, bli sint og komme med beskyldninger når en har mistet noen. De etterlatte prøver ofte å finne årsaker når det ikke finnes noen årsaker som er holdbare eller logiske. ’Hvorfor måtte det skje med meg? Hva har jeg gjort, som gjør at jeg fortjener det? Om jeg bare hadde . . .’ er noen vanlige reaksjoner. Andre vender seg mot Gud med slike tanker som: ’Hvorfor lot Gud dette skje? Hvorfor gjorde Gud dette mot meg?’

Dette får en til å tenke på Bibelens svar: «Tid og uforutsett hendelse møter dem alle.» Ulykker kan inntreffe hvor som helst og når som helst, og døden rammer hvem som helst. Gud, som er kjærlighet, vil naturligvis ikke straffe noen ved å ta bort barnet deres. — Forkynneren 9: 11, NW; 1. Johannes 4: 8.

Agustín og Valentina, som vi nevnte i den første artikkelen, tok fremdeles til tårene da de snakket med Våkn opp!s medarbeider om Jonathans død. Hadde de kommet med noen beskyldninger? Valentina svarte: «Jeg var ikke enig i at han skulle få dra til Long Island i en annens bil. Jeg må være ærlig. Jeg skyldte på Agustín. Nå vet jeg at det var ufornuftig, men den gangen tenkte jeg: ’Hvis pappa bare ikke hadde latt ham dra, kunne han ha levd ennå.’ Jeg skyldte på ham. Jeg måtte få det ut, for det gjorde vondt å holde det inne.»

Det sinne Diane Krych følte etter at David døde, kom til og med til uttrykk ved at hun ble sint på dyr. Hun sa til Våkn opp!: «Hvis jeg så en hund eller en katt på gaten, tenkte jeg: ’Det dyret har et friskt hjerte som slår. Hvorfor kunne ikke sønnen min ha hatt et friskt hjerte? Hvorfor skulle et dyr gå omkring og ikke min David?’»

Ekspertene forsikrer oss om at alle disse reaksjonene er naturlige, selv om de ofte er fornuftstridige. Tvilen og spørsmålene er en form for rasjonalisering, en del av den prosessen som foregår mens en prøver å avfinne seg med virkeligheten. Til slutt får en en stabil innstilling, og sunn fornuft seirer. Som dr. Freese uttrykker det: «Når de sørgende arbeider seg gjennom de følelsesmessige problemene ved sorgen, når de aksepterer døden og ser ærlig på alle de følelsene som den medfører, tolererer de til slutt denne vonde tiden med forbigående smerte eller sorgfulle tanker som bare er ubetydelige eller fjerne.»

Dette fører til at situasjonen stabiliserer seg. Dr. Freese sier videre: «Det ønskelige er at nostalgi og hyggelige tanker, en evne til å snakke om den avdøde med ærlighet og hengivenhet, til slutt skal erstatte den vonde smerten og sorgen og fortvilelsen.» Da vekker minnene mer hengivenhet enn sorg.

Når barnet er dødfødt

Selv om Monna allerede hadde barn, gledet hun seg veldig til å få et barn til. Allerede før fødselen var det et barn hun «lekte med, snakket med og drømte om».

Båndet mellom moren og det ufødte barnet var sterkt. Hun sier videre: «Rachel Anne var et barn som sparket ivrig og holdt meg våken om natten. Jeg kan fortsatt huske de første små sparkene, som var som forsiktige, kjærlige puff. Hver gang hun rørte seg, ble jeg fylt av en slik kjærlighet. Jeg kjente henne så godt at jeg visste når hun hadde det vondt, når hun var syk.»

Monna fortsetter sin beretning: «Legen ville ikke tro meg, ikke før det var for sent. Han sa jeg skulle slutte å engste meg. Jeg tror jeg merket at hun døde. Plutselig snudde hun seg bare med en voldsom bevegelse. Dagen etter var hun død.»

Monna er ikke alene om å ha opplevd dette. Forfatterne Friedman og Gradstein sier i sin bok Surviving Pregnancy Loss at det hvert år er cirka en million kvinner bare i USA som opplever en spontan abort eller får et dødfødt barn. Mange er ikke klar over at dette er en tragedie for kvinnen. Hun sørger — kanskje hele livet. Veronica i New York, som nå er i 50-årene, minnes de gangene hun aborterte, og husker spesielt det dødfødte barnet som levde helt til den niende måneden og veide nesten seks kilo ved fødselen. Det døde to uker før det ble født. Hun sa: «Å føde et dødt barn er forferdelig for en mor.»

Reaksjonene til disse fortvilte mødrene blir ikke alltid forstått, ikke engang av andre kvinner. En psykiater som aborterte, skrev: «Det jeg har lært på en høyst smertefull måte, er at før dette skjedde, hadde jeg ingen anelse om hva venninnene mine hadde gjennomgått. Jeg hadde vært like ufølsom og uvitende overfor dem som jeg nå føler folk er overfor meg.»

Et annet problem for den sørgende moren er kanskje at hun får inntrykk av at mannen hennes ikke føler tapet slik hun føler det. En kvinne uttrykte det på denne måten: «Jeg var så skuffet over mannen min på den tiden. For ham var det som om jeg ikke hadde vært gravid i det hele tatt. Han kunne ikke føle den sorgen jeg følte. Han hadde stor forståelse for frykten min, men ikke for sorgen.»

Denne reaksjonen er kanskje naturlig for en ektemann — han blir ikke bundet til barnet på samme fysiske og følelsesmessige måte som hans gravide kone blir. Ikke desto mindre lider han også et tap. Og det er viktig at mann og kone er klar over at de er sammen om sorgen, selv om de sørger på forskjellige måter. De bør gi uttrykk for sin sorg. Hvis mannen skjuler sin sorg, tror kanskje hans kone at han er ufølsom. (Se side 12.) Så la tårene komme, fortell hverandre hva dere tenker, og omfavn hverandre. Vis at dere trenger hverandre som aldri før.

Krybbedøden

Millioner av mødre lever med en skjult, daglig frykt. Som en mor uttrykte det: «Hver kveld ber jeg om at jeg må finne barnet mitt i live om morgenen.» Det de er redd for, er krybbedøden, plutselig, uventet spedbarnsdød. Dr. Marie Valdes-Dapena, professor i patologi ved University of Miami i Florida, sier at det hvert år er mellom 6000 og 7000 tilfelle av krybbedød bare i USA. (I Norge er det mellom 80 og 100 tilfelle hvert år.) Hun tilføyer: «Det kan ikke være tvil om at dette er et høyst reelt folkehelseproblem.»

Krybbedøden rammer spedbarn mens de sover, og som oftest er det barn som er mellom to og fire måneder gamle, som rammes. Legevitenskapen har ennå ikke kommet med en tilfredsstillende forklaring, og ikke engang en obduksjon kan vise hva som er årsaken til det plutselige dødsfallet. Krybbedød er fortsatt et mysterium.a

Foreldre som har opplevd krybbedød, får ofte en forferdelig skyldfølelse. Hva vil så hjelpe slike foreldre? For det første må de innse at de ikke kunne ha avverget tragedien. Krybbedød kan ikke forutsies og kan vanligvis ikke forebygges. Foreldrene har derfor ingen grunn til å ha skyldfølelse. For det andre vil foreldrenes gjensidige støtte, tillit og forståelse hjelpe dem begge. Snakk med andre om barnet deres. Fortell hvordan dere føler det.

Besteforeldre sørger også

Besteforeldre lider også, på en spesiell måte. En far som har mistet et barn, uttrykte det slik: «De reagerer ikke bare på det at et barnebarn har dødd, men også på det at deres eget barn sørger.»

Men det er visse ting en kan gjøre for at det skal bli lettere for besteforeldrene å bære tapet. En kan for det første ta hensyn til dem. Barnebarnet var også en etterkommer etter dem. En bør derfor godta at også besteforeldrene gjennomgår sørgeprosessen, og la dem gjøre det på sin måte. Det betyr naturligvis ikke at de bør prøve å ordne opp i mange ting uten foreldrenes samtykke. Men hvis de vil bli tatt med, og vanligvis vil de det, bør de få lov til det.

I denne korte drøftelsen vedrørende sorg har vi prøvd å forstå hvordan foreldre som har mistet et barn, føler det. Men det er også en annen ting vi kan ta for oss. Hvordan kan andre hjelpe, særlig ved det de sier? Og hvordan kan fedre la sin sorg komme til uttrykk? Vi oppfordrer deg til å lese den neste artikkelen.

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

Sørgeprosessen

Dette betyr ikke at sorgen følger et fast mønster. Reaksjonene kan overlappe hverandre, og varigheten kan variere, avhengig av hvem det er som sørger.

De første reaksjonene:

Sjokk; vantro, benektelse; nummenhet; skyldfølelse; sinne

Dyp sorg kan innbefatte:

Hukommelsestap og søvnløshet; ekstrem tretthet; plutselige forandringer i humøret; dårligere dømmekraft og tenkeevne; gråteanfall; forandringer i matlysten, med den følge at vekten går opp eller ned; en rekke symptomer på dårligere helse; apati; redusert arbeidsevne; hallusinasjoner — en føler at den avdøde er i nærheten, og hører og ser ham

Tilstanden stabiliserer seg:

Sørgmodighet med nostalgi; hyggeligere minner om den avdøde, til og med med et anstrøk av humor

(Basert på Help for Your Grief av dr. Arthur Freese, sidene 23—26.)

[Ramme på side 9]

Skritt som kan hjelpe den som sørger

Hver og en må arbeide seg gjennom sorgen på sin egen måte. Det er imidlertid nødvendig å unngå egosentrisk stillstand og selvmedlidenhet. Her er noen forslag basert på erfaringer som er gjort av etterlatte som Våkn opp! har intervjuet:

◼ Hold deg travelt beskjeftiget og fortsett med det arbeid og de gjøremål du pleier å være opptatt med. De som er Jehovas vitner, la spesielt vekt på hvor viktig det er å komme på kristne møter og engasjere seg i tjenesten. Mange sa de hadde fått stor hjelp ved å be.

◼ La din sorg komme til uttrykk; prøv ikke å stenge den inne. Jo tidligere du sørger og gråter, jo tidligere vil du komme gjennom den dype sorgen.

◼ Isoler deg ikke; omgås andre og la andre omgås deg. Hvis det hjelper, så snakk åpent om den du har mistet.

◼ Vis så fort som mulig interesse for andre mennesker og deres problemer. Prøv å hjelpe andre, så hjelper du deg selv.

[Ramme på side 10]

Hva kan andre gjøre for å være til hjelp?

Våkn opp!s medarbeidere i forskjellige land hadde mange samtaler med foreldre som har mistet et barn. Her er noen av de forslagene som ble gitt for hvordan andre kan hjelpe sørgende familier. Når en følger dem, må en naturligvis være fleksibel og ta de etterlattes følelser i betraktning.

1. Besøk familien fra den aller første dagen og inviter dem også hjem til deg. Tilbered måltider til dem. Fortsett med dette så lenge de trenger det, ikke bare de første ukene.

2. La foreldrene selv bestemme om de vil beholde klærne til det døde barnet og andre ting som minner dem om det, eller om dette skal oppbevares et annet sted.

3. Snakk om det døde barnet og nevn det ved navn hvis de etterlatte gir uttrykk for et ønske om det. Fortell om de gode og humoristiske sidene ved barnets personlighet og liv. Ti ikke stille — det kan være at foreldrene har lyst til å snakke om sitt kjære barn.

4. Hvis du bor for langt unna til å kunne yte personlig hjelp, kan du skrive brev som oppmuntrer og trøster. Prøv ikke å unngå å skrive om den døde.

5. Når det passer, kan du oppmuntre foreldrene til å holde seg aktive og fortsette i sin vanlige rutine. Få dem ut av huset og få dem til å gjøre ting for andre.

[Ramme på side 10]

En bestemor skriver:

«Jeg har mistet mine kjære foreldre, en bror, en søster, min hengivne livsledsager, venn, kjæreste og ektemann, min Jim, som jeg traff og ble glad i da jeg var 13 år, og mitt elskede barnebarn Stuart Jamie — og jeg kan si at det er ingen bedrøvelse, ingen smerte, ingen pinefull sorg som kommer strømmende gjennom meg nå som jeg skriver, som sorgen over et barns død.»

— Edna Green, England, om sitt avdøde barnebarn, som ble to år og ni måneder.

[Bilde på side 8]

Når dere åpent gir uttrykk for hvordan dere føler det, hjelper dere hverandre