Med M/K «Skagstein» på menneskefiske

Hver sommer reiser Jehovas vitner ut i flokkevis for å forkynne i «ledig distrikt» — i utkantstrøk hvor de ikke har noen menighet. Mange av dem er yrkesaktive og skoleelever som spanderer deler av sommerferien. Andre er heltidsforkynnere — «pionerer» — som utvider sitt virkefelt. De opplever forkynnerglede, flott natur og gleden over å bli nærere knyttet til sin familie og til sine åndelige brødre og søstre. Her følger noen glimt fra en tur i ledig distrikt i Nord-Norge i fjor sommer.

FISKEBÅTEN «Skagstein» glir ut fra kaia. Det er kveld. En svak bris fra øst kruser vannflaten og blander frisk sjøluft med lukten av fisk og sildolje. På dekk står blant annet ekteparet Øivind og Åshild og tar farvel med Båtsfjord i Øst-Finnmark — Norges største fiskevær.

Hit kom de som pionerer for 11 år siden sammen med et annet ektepar. Da var det ingen menighet av Jehovas vitner her. Nå flytter de til et annet distrikt og etterlater seg en sterk og virksom menighet med bortimot 40 forkynnere.

Ellers er det en nokså broket forsamling om bord. Besetningen for øvrig består av skipper Jarle — yrkesfisker og «sesongpioner», to pionersøstre, en gravemaskinkjører, en industriarbeider og en kontorist fra Betel.

Hva var det som hadde ført dem sammen? Hva slags ferd skulle de legge ut på?

Fra øy til øy

Denne gangen var det ikke torsken Jarle var ute etter. Planen var at «Skagstein» skulle gå fra øy til øy og fra utpost til utpost langsmed kysten hele sommeren igjennom helt ned til Brønnøysund i Nordland — en strekning som utgjør vel halvparten av hele Norges lengde. De fleste av de kommunene som er ledig distrikt i Norge, blir nokså regelmessig gjennomarbeidet. Men langsmed den langstrakte kysten er det mange småsteder som man ikke kan nå uten å ha egen båt, og her kan det være mange år siden Jehovas vitner har vært og forkynt Rikets gode budskap. Vi på «Skagstein» hadde bestemt oss for å dra på menneskefiske til disse stedene.

Båten stevnet ut Båtsfjorden den 1. juli. Vi gikk langs land vestover hele natten og passerte fuglefjell med tusener av måker og krykkjer. Midnattssolen hadde gjemt seg bak et jevnt skydekke og gav en gråblank, dus belysning. Været var brukbart ifølge skipperen, men nokså tøft for noen av landkrabbene om bord. De rullende dønningene over Austhavet kjentes . . .

Neste morgen la vi til kai i Honningsvåg. Her skulle vårt «fiske» — felttjenesten — begynne. Litt lenger vest, på Måsøy, Rolvsøy og Ingøy, hadde vi noen flotte feltdager. Finnmarkingenes velkjente gjestfrihet og åpenhet fornektet seg ikke. Etter at vi hadde kommet med en kort innledning om vårt ærend, ble vi gjerne anvist plass på kjøkkenkrakken og traktert med kaffe. Så måtte vi redegjøre for alle detaljer om hvem vi var, hvor vi kom fra, hva slags yrker vi hadde, hva båten het, og hvor stor den var, om vi hadde fått noe fisk på turen, og hvordan reiseruten var lagt opp videre. Først etter at det var unnagjort, kunne vi komme til saken — Bibelens gode budskap om Guds rike.

Møtt med varme i kulden

Var det et budskap som fenget? Hva er folk egentlig opptatt av på en øy ute i havgapet 500 kilometer nord for polarsirkelen? Akkurat det samme som folk ellers i verden: sosial urettferdighet, mangel på arbeid, økonomiske problemer, familieproblemer og andre «nære» vanskeligheter. Dessuten var de bekymret for den spente situasjonen i verden — både forholdet mellom nord og sør og konflikten mellom øst og vest.

Vi kunne vise til Bibelens løsning — Guds rike — det riket som også folk her i ledig distrikt hadde lært å be om som barn, men som var blitt nokså fjernt for de fleste. (Matteus 6: 10) Det var en glede å se at mange fikk vendt sin pessimisme og skepsis til positiv undring, interesse og et streif av håp. Vi leverte mye bibelsk litteratur og gjorde avtaler om å skrive med enkelte av øyboerne for å bygge videre på interessen.

Forkynnerne ble ikke akkurat sjenert av sterk varme de første dagene. Da Rolvsøy ble gjennomarbeidet, var det bare tre varmegrader utpå kvelden og dessuten et skarpt drag i luften. Lett hutrende og med jakken godt tilkneppet henvendte en av brødrene seg til en mann som stod nede i fjæra. Her kom den nordnorske vennligheten og gjestfriheten igjen til uttrykk.

«Frys du?» spurte mannen.

Vår bror drog på det.

«Bli med inn og få deg noe varmt i skrotten,» lød ordren.

Inne på kjøkkenet ble kona satt i sving:

«Har du noe kaffe til denne krabaten her?»

Og glovarm kaffe kom på bordet — pluss en ladning brødskiver med hjemmelaget multesyltetøy og selvfisket laks. Etter en hyggelig samtale leverte broren noe bibelsk litteratur og gikk varm og oppmuntret videre til neste besøk. Slik var det å arbeide blant de vennlige og gjestfrie menneskene i disse avsidesliggende strøkene.

Utbytterikt

Mens «Skagstein» pløyde gjennom bølgene mellom øyene, satt mannskapet ofte trangt benket rundt bordet i lugaren og ble rystet sammen — og ikke bare bokstavelig talt. Når åtte personer i dagevis, ja ukevis, levde tett innpå hverandre om bord i en 38 fots båt, lærte vi snart hverandres særtrekk å kjenne. Men vi lærte også å ta hensyn og omgås i en god tone. Vi ble slipt. Vi hadde et lærerikt og givende samarbeid, som hadde en god innvirkning på den kristne personlighet.

Sammen drøftet vi dagsteksten og snakket om dagens opplevelser. Vi så tilbake på hva som var blitt sagt og gjort, og drøftet hva som kunne ha vært sagt og gjort. Dette stimulerte oss til å gjøre oss større anstrengelser for å forkynne på en effektiv måte. De unge og nye fikk mange verdifulle tips og ble oppglødet til å gjøre mer i tjenesten.

Bjørn (27) bestemte seg for å begynne som pioner etter denne turen. Han sier: «Tanken på heltidstjenesten har vært til stede helt siden jeg ble døpt, og i løpet av turen kom ønsket om og motet til å ’prøve Jehova’ litt etter litt. Om bord på ’Skagstein’ fikk jeg erfare den store tillit vi kan ha til Jehova. Turen gjorde det lettere å sette i gang i pionertjenesten.»

Slik det gjerne er i ledig distrikt, opplevde vi lokalsamfunnene og deres historie på spesielt nært hold. Mange steder var det døende samfunn vi besøkte. Fiskebruk, postkontorer og forretninger var nedlagt, og folk beklaget seg over at ungdommen søker bort og inn til byene. Nye, gode hus stod tomme, som tause vitnesbyrd om en verden i ubalanse. Rundt omkring på jorden er millioner husløse og mangler mat. Her er det tomme hus og fisk i havet, men folk vil ikke bo her.

Videre langs kysten

Ferden gikk videre langs nordsiden av Sørøya og til Kvænangen. Enkelte steder måtte noen av forkynnerne settes i land med robåt — andre steder kunne «Skagstein» gå inn til kai, hvor folk stimlet sammen og lurte på hva slags originaler som nå var på farten. Gjengen om bord så jo ikke akkurat ut som fiskere alle sammen, men da vi fortalte at vi var Jehovas vitner som kom for å fortelle om Bibelens gode budskap, falt brikkene på plass, og praten var i gang.

Da distriktet her var gjennomarbeidet, måtte «Skagstein» gå direkte til Tromsø, hvor de fleste i gruppen skulle overvære sommerens stevne med temaet «Guds fred». Turen fra Kvænangen til Tromsø var en opplevelse av de sjeldne. Det var natt og strålende midnattssol. Til høyre stod mørke øyer og holmer i skarp silhuett mot solen; til venstre lå de snøkledde «Lyngsalpene» og glitret i solskinnet. Været var mildt og godt. Det var bare små krusninger på havet og god sikt — bare en antydning til godværsdis i det fjerne. Fin musikk på radioen ble akkompagnert av dieselmotorens jevne, godmodige dunk. Hvilken stemning!

Etter stevnet i Tromsø fortsatte kjernen i gruppen videre — hjulpet av forskjellige forkynnere i kortere og lengre tid. Ferden gikk på utsiden av Senja — gjennom Vesterålen — over til Bodø — og videre nedover til Brønnøysund, vårt endelige bestemmelsessted. Mange steder, blant annet i Rødøy kommune, traff vi personer som aldri før hadde snakket med Jehovas vitner. Det hadde gått en del år siden forrige besøk, og det hadde rett og slett vokst opp en ny generasjon som nå gjerne ville vite hva Jehovas vitner stod for.

Da turen endte i Brønnøysund, nærmet det seg slutten av august. Vi kunne se tilbake på noen uforglemmelige uker om bord i «Skagstein». Vi hadde brukt til sammen 880 timer i forkynnelsen av det gode budskap, levert 126 bøker og 1026 blad og tegnet 12 abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp! Mye av Rikets sæd var blitt sådd i disse grisgrendte distriktene.

«Dette er den fineste ferien jeg noen gang har hatt!» utbrøt en av de unge forkynnerne som var med på turen. Alle vi andre som var så heldig å få være med på dette menneskefisket, var hjertens enige. Vi følte at det ikke bare hadde vært en ’fin ferie’, men en åndelig sett meget utbytterik og givende opplevelse.

[Kart på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

SVERIGE

FINLAND

SSSR

Brønnøysund

Rødøy

Bodø

NORGE

Senja

Tromsø

Kvænangen

Sørøya

Rolvsøy

Honningsvåg

Båtsfjord

[Bilde på side 21]

«Skagstein» ved kai i Reinfjord i Kvænangen

[Bilde på side 22]

Rolvsøy kl. 01.00