Takknemlig for det jeg har

Hvordan er det mulig å holde ut for en som blir rammet av en ulykke og blir helt hjelpeløs? Betyr det noe i en slik situasjon å ha en sterk tro på Gud og på hans løfter? Hvordan reagerer familien? Er det mulig for alle parter å bevare et positivt syn på livet? Nedenfor følger en beretning om en families kamp for å gjøre det beste ut av en slik situasjon.

DEN 1. juni 1957 var den siste «normale» dagen i mitt liv. Den hadde begynt som de fleste andre dager: Jeg stod tidlig opp og gikk på jobb. Jeg arbeidet som tømmerhogger i Deer Lake på New Foundland. Alt lot til å være som det skulle.

Jeg hadde nettopp sagd gjennom stammen på et stort tre. Nå var det i ferd med å gå over ende, men plutselig ble det tatt av en kastevind, slik at det uventet forandret fallretning. Jeg fikk ikke tid til å komme meg vekk. Treet traff meg på skuldrene og slo meg til bakken, hvor jeg ble liggende bevisstløs. Da jeg kom til meg selv igjen, kunne jeg ikke bevege meg.

Jeg ble brakt til sykehuset i Corner Brook. En grundig undersøkelse viste at ryggmargen delvis var revet over, og det ble nødvendig å fjerne tre ryggvirvler. Siden har jeg vært lam fra nakken og ned.

Kjærlighet oppveier hjelpeløsheten

Det er vanskelig å forestille seg den fullstendige hjelpeløshet og fortvilelse en slik ulykke kan føre med seg. Jeg kunne ikke engang kjemme håret mitt eller spise selv. Jeg kunne faktisk ikke engang kjenne når jeg var sulten!

Før var jeg stor og sterk og virkelysten. Nå var jeg en hjelpeløs krøpling. En stor omstilling måtte til for å få livet i gjenge igjen. Hvor mye kunne et menneske tåle? Det skulle jeg få anledning til å finne ut i de mange årene som fulgte.

Det ville aldri ha gått uten kjærlig omsorg fra min kone, Hilda. Bibelen sier at «den som finner en kone, finner lykken», og min kone var virkelig en velsignelse for meg og de sju barna våre. — Ordspråkene 18: 22.

Den yngste var 18 måneder da ulykken skjedde, og Hildas tid hadde derfor stort sett gått med til barnestell fram til da. Nå måtte jeg også stelles som et barn. Men barna kunne hun slippe fra seg når de var badet og påkledd, og la dem løpe omkring og leke. Det kunne hun ikke gjøre med meg. Jeg måtte legges til sengs.

Likevel hendte det at vi opplevde episoder som vi kunne le av. Min kone kjørte meg ofte en tur i rullestolen. På én av disse turene falt jeg stadig over til den ene siden. Hun rettet meg opp igjen, men det var visst umulig å få meg til å sitte rett den dagen. Hilda sa til slutt: «Lindsay, hva kommer dette av?» Det fant vi ut av da vi kom hjem. Da hun tok meg ut av stolen, fant hun en stor boks med talkum på setet der jeg hadde sittet! Den hadde jeg overhodet ikke merket, for jeg var jo helt uten følelse. Fordi jeg satt skjevt, tok jeg hele tiden overbalanse til den ene siden.

Kjærlig hjelp

Jehova Guds kjærlighet har holdt meg oppe i den vanskelige situasjonen. Ordspråkene 3: 5, 6 oppfordrer oss til å ’stole på Jehova av hele vårt hjerte, for da vil han gjøre våre stier jevne’. Dette er en stor velsignelse, for uten Jehovas kjærlighet og Bibelens sannhet hadde jeg ikke klart å holde ut. Men jeg har ikke alltid stolt på Jehova. En gang kjente jeg ham ikke.

Jeg ble født i 1911 på et sted som heter Little Catalina, og som ligger i Trinity Bay på Newfoundland. Foreldrene mine var religiøse, og jeg hadde derfor respekt for Bibelen og leste i den av og til. Når det skjedde, dukket det opp forskjellige spørsmål i mitt sinn, for eksempel: Kan menneskene virkelig få evig liv på jorden, slik det fremgår av Salme 37: 29? For å finne ut av dette gikk jeg til presten og spurte hvordan det forholdt seg. Han svarte: «Du må vente til du kommer over på den andre siden, før du får svar på det.» Da jeg kom med flere spørsmål, virket han nærmest irritert. Han sa: «Det som er problemet med deg, Lindsay, er at du stiller for mange spørsmål.»

Jeg fikk ikke svar på spørsmålene mine før vi flyttet til Cormack i 1948. Der traff jeg Gus Barnes og Jack Keats, som var Jehovas vitner. Jeg ble virkelig glad da disse mennene viste meg svarene i Bibelen. Min tilfredshet var så stor at jeg året etter ble døpt som et symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova.

Samme år flyttet vi igjen. Denne gangen drog vi nordover til Goose Bay på Labrador, hvor jeg skulle arbeide med tungt maskinelt utstyr. Det varte ikke lenge før arbeidsgiveren min fant ut at jeg var et av Jehovas vitner. Før det var gått to måneder, fikk jeg sparken med beskjed om å forsvinne fra byen. Det gikk jeg ikke med på. På den tiden var folk redd for å høre på noe nytt, selv om dette nye budskapet var langt eldre enn de selv var.

Barna mine fikk heller ikke være i fred. De ble mye plaget på skolen, helt til politiet gikk til skolemyndighetene og minnet dem om at Jehovas vitner hadde kjempet en juridisk kamp og vunnet en av de mest oppsiktsvekkende rettssakene om religionsfrihet i Canada. Det førte til at både mine barn og barna til foreldre med andre religioner oppnådde den religionsfrihet de hadde krav på.

Nå er forholdene helt forandret i dette området. I 1985 ble det satt opp en hurtigbygd Rikets sal på dette stedet for en fremgangsrik menighet av Jehovas folk. En av døtrene mine tilhører denne menigheten.

Hjelp til å bære et stort tap

I 1951 flyttet vi til den byen hvor vi fremdeles bor, Deer Lake. Årene som kom, ble vanskelige, og vi trengte å vise stor utholdenhet. Men det skulle skje noe som krevde enda større utholdenhet av oss.

Min kjære livsledsager, Hilda, led av en hjertesykdom, og hun fikk slag og døde i 1963. Hun ble begravd en kald vinterdag, mens jeg satt i rullestolen og fulgte med i handlingen. Jeg følte meg så ensom at jeg tenkte dette var mer enn jeg kunne bære. Hva skulle jeg nå gjøre? Jeg var helt ute av stand til å klare meg selv og uten evne til å ta meg av familien.

Men Jehova er trofast, og han sørger alltid for en utvei hvis vi stoler på ham. (1. Korinter 10: 13) Hans tjenere, mine kristne brødre og søstre, var til god støtte for meg, og det styrket meg til å holde ut. Min datter Yvonne påtok seg den oppgaven å ha omsorg for meg. Hun har virkelig vært til stor velsignelse.

Yvonne har også sin egen familie å ta seg av, men samtidig har hun gitt meg den nødvendige pleie. Nærmeste sykehus ligger 50 kilometer fra oss. Mang en gang har Yvonne måttet kjøre meg dit til behandling. Når jeg er alvorlig syk, reiser jeg med fly til sykehuset i St. John’s, som ligger 640 kilometer borte. Yvonne følger meg alltid på disse turene.

Av og til blir jeg alvorlig syk fordi kroppen ikke funksjonerer som den skal. Jeg har hatt nyresteiner som måtte fjernes, jeg har hatt infeksjoner som har krevd kirurgisk behandling, og jeg har hatt liggesår som har holdt meg på sykehuset i flere måneder og bundet meg til sengen hjemme i enda flere måneder. På grunn av noen av disse sårene har jeg måttet få hudtransplantasjoner, jeg har fått utlagt tarm på grunn av funksjonsforstyrrelser i tarmsystemet, og dessuten har jeg fått sukkersyke.

Jeg har ofte møtt motbør på grunn av min holdning til blodoverføring. Men til slutt har legene gått med på å operere uten å benytte blod. På grunn av deres dyktighet og interesse har det gått bra uten blodoverføringer. — Apostlenes gjerninger 15: 29.

Min datter og hennes mann og barn har hjulpet meg gjennom alle mine vanskeligheter. De har stått opp om natten og sett til meg, de har matet meg, badet meg, skiftet bandasjene mine og kjørt meg til kristne møter og stevner hvor jeg har hentet ny åndelig styrke. Av og til har jeg også vært med i en programpost på et stevne. Det skal være sikkert at kjærlige barn er en stor velsignelse fra Jehova. — Salme 127: 3.

Mye å være takknemlig for

Ja, jeg har mye å være takknemlig for. Selv om kroppen min er uvirksom, er hjernen klar nok, og jeg kan snakke. Jeg har gjort bruk av denne evnen til å gjøre Jehovas navn og hensikter kjent for folk som jeg har hatt kontakt med på sykehusene, og som har vært villig til å høre på meg — leger, sykepleiere, pasienter, sykehusprester og venner som har besøkt meg.

For øvrig har jeg avansert til en rullestol som blir drevet av to 12 volts batterier, og som jeg kan manøvrere ved hjelp av en bryter på armlenet. Når jeg er ute og kjører, hender det at jeg treffer venner og naboer og får anledning til å snakke mer med dem om Guds hensikter. Jeg er takknemlig fordi jeg har denne muligheten.

Flere av barna mine har innviet sitt liv til Jehova, og de er nå i ferd med å lære sine barn å tjene Gud. Dette er en kilde til stor glede. Min kone var også en døpt tilbeder av Jehova, og min mor, som ble døpt i en alder av 75 år, tjente Jehova helt til hun døde.

Jeg ser nå fram til den dag da ’Gud skal være hos sitt folk og tørke bort hver tåre fra deres øyne, og da døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte’, og da ’den lamme skal springe som hjorten’. — Åpenbaringen 21: 3, 4; Jesaja 35: 5, 6.

Når den tid kommer, vil en fullkommen fred råde over hele jorden, og de som underkaster seg Guds styre, får høste gagn av det. Bibelen kommer med dette løftet: «De ydmyke skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred.» Hvor lenge? «De rettferdige skal ta jorden i eie, og de skal bo på den for evig.» — Salme 37: 11, 29, NW; 72: 7.

Dette er et strålende framtidshåp. Og min glede vil bli fullkommen når Jehovas nye tingenes ordning er opprettet og ’de som er i gravene, skal komme fram’. — Johannes 5: 28, 29.

Når jeg ligger her dag etter dag, har jeg god anledning til å tenke tilbake på livet mitt og se hva det har gitt meg. Jeg kan uten å nøle si at det har gitt meg mye. Jeg har vokst åndelig sett. Jeg har lært å stole på Jehova i høy grad. Jeg har lært å sette pris på det jeg har, i stedet for å klage over min tilstand eller over det jeg ikke har. Og jeg har lært å sette stor pris på min kjærlige familie.

Jeg er derfor virkelig takknemlig for det jeg nå har, og jeg ser fram til oppfyllelsen av de storslagne løftene om framtidig liv i Guds nye ordning. Da vil jeg kunne glede meg over å ha fullkommen helse. Det blir en lykkelig tid! — Fortalt av Lindsay Stead.

[Uthevet tekst på side 11]

Da min kone døde, ble det enda vanskeligere å holde ut

[Uthevet tekst på side 12]

Kjærlige barn er en stor velsignelse fra Jehova