Jeg fant den rette hæren
DET var i 1944, under den annen verdenskrig. Som tysk krigsfange hos de allierte fikk jeg et stadig sterkere ønske om å flykte, helt til det ble en tvangstanke. Det var bare det som stod i hodet på meg. Det var derfor 13 andre fanger og jeg hoppet av et tog i fart nær grensen til Spansk Marokko.
Forbausende nok kom vi levende fra det alle sammen, trass i noen alvorlige skader. Men friheten varte ikke lenge. Fire dager senere ble vi tatt til fange av ridende arabisk ørkenpoliti. Men vi hadde fremdeles et brennende ønske om frihet. Det skulle mer til for å undertrykke dette enn skader, den ydmykelse å bli tatt på ny og streng straff.
Månedene gikk, og vi ble holdt fanget i Casablanca. Vi la nye fluktplaner. Denne gangen gravde vi en 20 meter lang tunnel. Det var tre måneder med hardt slit, men til slutt kom den natten vi skulle flykte. Og igjen slapp vi unna!
Men friheten var kortvarig denne gangen også. Vi ble tatt etter få dager. Denne gangen ble straffen isolasjon i et spesielt fengsel med ekstra hardt arbeid i én måned. Etterpå ble vi overført til den alminnelige fangeleiren.
Jeg var bare 19 år, og disse opplevelsene etterlot et varig inntrykk. Men på den tiden var jeg sikker på at jeg befant meg i den rette hæren, så jeg syntes det var alle anstrengelsene vel verdt.
Min barndom
Jeg ble født i september 1925 i nærheten av Bremen, nord i Tyskland. Min far var en glimrende fotballspiller, svømmer og skøyteløper, og derfor vokste jeg opp med stor interesse for idrett. Men jeg var også glad i å lese. Foreldrene mine gikk bare i kirken når det var jul, begravelse eller en annen spesiell anledning. De gangene jeg var i kirken, var jeg overrasket over at det var så mange som satt og sov under store deler av prestens preken.
Da jeg ble eldre, leste jeg om spennende opplevelser og ble fascinert av det jeg lærte om andre land. Jeg kan huske at jeg leste en bok om Torresstredet — et langt sund mellom Papua Ny-Guinea og Australia. Denne fjerne, spennende delen av verden fascinerte meg, og jeg hadde et vagt håp om at jeg en dag kanskje kunne komme meg dit.
Vi hadde et oppslagsverk, og der leste jeg om verdens mange religioner og om alle de forskjellige gudene deres. Iblant lurte jeg på om det virkelig fantes en sann Gud blant alle dem. Far fikk jevnlig et blad som het «Der Sturmer», i posten. Jeg stusset over det uvanlige navnet Jehova, som det ofte brukte når det siterte fra Bibelen. Far forklarte at det var navnet på jødenes Gud. Jeg hadde lest om mange av oldtidens guder, for eksempel Odin, Tor og Frigg, og om de hinduiske gudene Shiva, Vishnu og Brahma, men jeg hadde ikke kommet over navnet Jehova før.
Den første hæren jeg var i
Ettersom jeg vokste opp under nazistisk styre, ble jeg medlem av ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend. I 1939 begynte den annen verdenskrig, og selv om jeg bare var 14 år, ble jeg lært opp til å krige. Med tiden ble luftangrep dagligdags. En gang våknet jeg plutselig av at en brannbombe kom farende gjennom taket og landet ved siden av sengen min. Jeg slokte brannen med sandsekker og reddet dermed huset vårt.
I 1943 sluttet jeg meg til fallskjermtroppene og ble sendt til Frankrike for å få opplæring. Etter å ha fått grunnleggende opplæring ble jeg sendt til frontlinjen ved Nettuno og Anzio i Italia. Jeg fikk en kule gjennom benet og måtte ligge seks uker på sykehuset i Bologna. Jeg gjenopptok min aktive tjeneste, og ikke så lenge etterpå ble jeg tatt til fange i nærheten av Siena i Italia.
Det var under togreisen til Fransk Marokko at de 13 andre fangene og jeg gjorde vårt første fluktforsøk. Da vi ble tatt igjen, ble vi fraktet til en krigsfangeleir i fjellkjeden Høye Atlas nær Sahara. Der lærte jeg å lage teglstein av leire og halm blandet med vann. Senere ble vi overført til et fengsel i Casablanca. Det var derfra vi gjorde vårt andre fluktforsøk, ved å grave tunnelen.
Fremmedlegionen
Selv om krigen endte i 1945, ble vi fortsatt holdt som fanger i Marokko. I 1947 ble vi fraktet til Frankrike, hvor jeg satt fengslet til 1948. Det første arbeidet mitt etter løslatelsen var å hogge tømmer i Pyrenéene. Men så, i 1950, sluttet jeg meg til Fremmedlegionen for å kjempe mot kommunismen. Først ble jeg sendt til Sidi-bel-Abbès i Algerie og senere til Phillipy som fallskjermjeger.
Så ble jeg sendt til Indokina for å kjempe der. Under et bakholdsangrep ble jeg såret. Bare to av oss slapp fra det med livet i behold. Denne gangen lå jeg på sykehuset i Hanoi i seks uker. Da jeg hadde kommet meg igjen, ble jeg sendt tilbake til jungelen og rismarkene for å kjempe der. Til sammen gjorde jeg 20 hopp som fallskjermjeger.
Etter en tid fikk jeg gulsott og ble så syk at militærlegene oppgav håpet om å redde livet mitt. Jeg kom meg igjen, men ble erklært tjenesteudyktig. Likevel kunne jeg ikke få en ærefull dimisjon. Heldigvis skulle jeg akkurat da ha en lang permisjon, så jeg bad om å få dra tilbake til Nord-Afrika.
Mens jeg var der, planla jeg å rømme igjen, men denne gangen alene. Jeg var klar over at av 100 som flyktet, var det 99 som ble tatt igjen. Så jeg la omhyggelige planer. Jeg klarte å komme meg til Port-Lyautey og om bord på et tysk passasjerskip i fast rute. Da jeg først hadde kommet meg ut på sjøen med kurs for Tyskland, var jeg trygg.
Hjemme i Tyskland ble jeg lykkelig gjenforent med familien min etter å ha vært borte i ti år. En gammel skolekamerat sørget for at jeg fikk sluttet meg til den tyske avdelingen i den britiske hær. Det ble den tredje hæren jeg hadde vært i. Jeg tjente bra, men ble mer og mer lei av livet i hæren.
Et nytt liv i et nytt land
Muligheten til å emigrere til Canada eller Australia åpnet seg for meg. Jeg valgte Australia, og i juni 1955 kom jeg til Sydney, hovedstaden i New South Wales. Jeg fikk vite at det var mulig å få jobb på et stort hydroelektrisk overrislingsanlegg i Snowy Mountains, cirka 48 mil sørvest for Sydney. Jeg visste at dette kom til å bli hardt arbeid, men lønnen var god, og jeg fikk vite at det var mange tyske og andre europeiske emigranter som arbeidet der.
Etter krigen hadde jeg ikke tenkt noe særlig på religion. Det jeg hadde sett under krigen, hadde hatt en desillusjonerende virkning på meg når det gjaldt religion. Jeg hadde aldri hørt om Jehovas vitner før, men en av arbeidskameratene mine sa at han var et av Jehovas vitner. Han snakket ofte med meg om en løsning på verdenssituasjonen, og det han sa, hørtes fornuftig ut. Men kort tid senere drog han tilbake til Sydney, og jeg mistet kontakten med ham.
Omtrent på denne tiden traff jeg Christa og giftet meg med henne. Jeg fortalte henne om det jeg hadde fått høre av ham som var et av Jehovas vitner, og hun likte også det hun hørte. Så en gang jeg var i Sydney, kontaktet jeg ham igjen. Selv om han også var tysk, kunne han lese og snakke engelsk flytende. Han gav oss en bok. Det var den engelske utgaven av Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Siden Christa og jeg ikke hadde lært så mye engelsk ennå, kunne vi ikke forstå alt som stod i boken, men vi forstod mye ut fra bildene.
Da vitnet fortalte oss at det også var mulig å få boken på tysk, skyndte vi oss en regnfull helg ut til Selskapet Vakttårnets australske avdelingskontor i Strathfield. Der skaffet vi oss boken på tysk, og jeg leste den ut på én natt. Vi drog tilbake til Strathfield for å overvære et møte i Rikets sal. Alle var så vennlige, og det virket som om vennligheten var ekte, ikke kunstig. Vi forlot møtet nedlesset av en haug med bladene Vakttårnet og Våkn opp! og noen bøker på tysk.
Jeg går forsiktig fram
Selv om det vi lærte, hørtes fantastisk ut, var jeg forsiktig med å engasjere meg på noen som helst måte. Det kom delvis av det moren min hadde erfart med hensyn til organisert religion. I 1936 meldte hun seg ut av den lutherske kirke fordi hun var skuffet over ting som hun hadde hørt og sett bli praktisert. Men hun mistet ikke troen på Gud, og av og til snakket hun med meg om det.
Da jeg gikk inn i hæren i 1943, måtte vi alle gå i kirken og høre en prest holde en tale. Han forsikret oss om at hvis vi ble drept i krig, ville vi straks komme til himmelen og bli forent med alle heltene fra tidligere tider. Senere, i skyttergravene og skyttergropene, la jeg merke til at mange soldater gikk med kors for at det skulle beskytte dem. Kameraten min hadde på seg et da han ble truffet og drept rett ved siden av meg. Da jeg hadde kommet over skrekken, var min første tanke: ’Hva har korset gjort for ham?’
Jeg ble forbauset da jeg så at engelske krigsfanger også gikk med kors. Jeg tenkte: ’Hvis dette er kristendom, da er det ingen kristen religion som er noe for meg.’ Menn som gav seg ut for å være kristne, kjempet jo på begge sider — og drepte hverandre!
Neste gang jeg traff presten, spurte jeg ham om dette. Han sa at jeg måtte kjempe for fedrelandet i krigstid, men at alle skulle gå tilbake til sin egen kirke når krigen var over. Det var nok for meg! ’Det er noe som er helt galt,’ tenkte jeg. Nå kunne jeg forstå hvorfor mor hadde meldt seg ut av kirken.
Så jeg var forståelig nok forsiktig. Likevel ble jeg snart overbevist om at Bibelens sannhetsbudskap var annerledes. Hykleriet i organisert religion hadde ikke noen støtte i Bibelens lære. Nå kunne jeg forstå hvorfor det var så mye forvirring og uro i verden. Og jeg ble glad for at jeg endelig fikk vite hvem Jehova er. Han er alles sanne Gud, ikke bare jødenes Gud, som far hadde sagt.
Jeg lærte også hvilken rolle Jesus Kristus spiller. Han er Jehovas kjære Sønn, og Jehova sendte ham til jorden for at han skulle vise oss hva vi skal gjøre, og for å skaffe til veie en løsepenge, slik at vi kan oppnå evig liv. Jeg fikk vite at Guds rike skal gjøre jorden om til et paradis, og at paradiset skal bestå i all evighet.
Endelig den rette hæren!
Vi pleide å dra på campingtur i helgene. Men vi innså snart at vi måtte slutte med det, eller i hvert fall gjøre turen kortere, for å kunne overvære alle de kristne møtene. Et annet problem var at jeg var storrøyker. I 16 år hadde jeg røykt mellom 40 og 60 sigaretter om dagen i tillegg til at jeg innimellom hadde tatt meg en sigar og røykt pipe. Da jeg ble gjort oppmerksom på at Gud ikke har behag i at vi gjør kroppen uren på denne måten, la jeg av uvanen på én dag.
I februar 1963 ble Christa og jeg døpt som et symbol på at vi hadde innviet oss til Jehova. Kort tid senere begynte vi i heltidstjenesten som pionerer, og i januar 1965 ble vi utnevnt til spesialpionerer. Nå var jeg soldat i Jehovas kristne «hær».
I 1967 flyttet vi til Papua Ny-Guinea. Først tjente vi i Port Moresby og senere i Poppendetta. Vi flyttet tilbake til Australia og bodde der en kort tid, og i 1970 flyttet vi så til Papua Ny-Guinea igjen, hvor vi tjente til september 1981. Et av de stedene vi var på, var vi med på å bygge to Rikets saler og hjalp mange til å lære Bibelens sannheter å kjenne. Vi brukte kano — med påhengsmotor — for å komme fram til de fleste stedene. I løpet av tre og et halvt år ble 29 personer som vi hadde hjulpet, døpt.
Både Christa og jeg fikk malaria. Jeg var bevisstløs i to hele døgn, og man trodde at jeg skulle dø. Senere, i 1981, bestemte vi oss for å dra tilbake til Australia, hvor vi fortsatte som spesialpionerer, først i Brisbane og senere i Cairns, som ligger i den nordlige delen av Queensland. For tiden tjener vi på Thursday Island i Torresstredet, like utenfor den nordligste spissen av selve Australia. Det var det fjerne stedet jeg leste om som gutt, men som jeg egentlig ikke trodde jeg skulle få komme til noen gang.
Når vi ser tilbake på de over 23 årene vi har vært pionerer, angrer vi ikke på at vi meldte oss til tjeneste i denne «hæren». Vi er svært glad for at vi har kunnet hjelpe cirka 60 personer til å innvie sitt liv til Jehova Gud. Vi finner stor glede i heltidstjenesten og oppmuntrer alltid andre til å ta opp dette gledebringende arbeidet.
Jeg takker ofte Jehova for at jeg kunne melde meg til tjeneste i hans seierrike hær som en Jesu Kristi stridsmann, etter å ha tjenestegjort i tre nasjonale hærer, hvor jeg erfarte en mengde skuffelser og ved flere anledninger var døden nær. (2. Timoteus 2: 3) Ja, jeg fant til slutt den rette hæren, og jeg ber om at jeg må få fortsette å tjene som en trofast stridsmann i all evighet. — Fortalt av Siegmar Soostmeyer.
[Uthevet tekst på side 12]
Jeg våknet plutselig av at en brannbombe kom farende gjennom taket
[Uthevet tekst på side 13]
Menn som gav seg ut for å være kristne, kjempet på begge sider — og drepte hverandre!
[Bilde på side 11]
Da jeg tjenestegjorde i Fremmedlegionen