Hvorfor blander prester seg opp i politikk?

DU HAR god grunn til å stille et slikt spørsmål, for saken angår deg.

De mange katolske og protestantiske prester og andre religiøse ledere som har blandet seg opp i politikk, har naturligvis ikke hatt bare ett og samme motiv for å gjøre det. Noen har handlet ut fra motiver som folk flest ville fordømme. Andre har kanskje handlet ut fra rosverdige grunner, for eksempel omsorg for de fattige.

Når du er kjent med deres motiver, vil du lettere kunne vurdere Guds syn på saken og forstå hva han sier om det som skal skje i framtiden.

Maktbegjær, pengebegjær og politikk

For å forstå en av grunnene til at prester blander seg opp i politikk, skal vi se litt nærmere på noen av de religiøse lederne i det første århundre. Overpresten og noen av fariseerne og saddukeerne utgjorde jødenes høyesterett. De følte seg foruroliget da Jesus hadde oppreist Lasarus fra de døde. De resonnerte slik: «Lar vi ham [Jesus] holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk.» — Johannes 11: 48, oversettelsen av 1930.

«Vårt sted og vårt folk.» Ja, de var redd for sin stilling, sin innflytelse og sin makt, og dernest hadde de nasjonalistiske bekymringer. (Matteus 23: 2—8) Enkelte geistlige har oppnådd en betydningsfull stilling ved å innsmigre seg hos politikere. Og for mange har dette også vært veien til et liv i luksus. Bibelens siste bok beskriver «en kvinne» som blir kalt «Babylon den store», og som er kjent for sitt «overdådige vellevnet». Bibelen og historien viser at denne kvinnen er et symbol på verdensomspennende falsk religion. — Åpenbaringen 17: 1—5; 18: 3.

Tenk nå over visse omstendigheter som tyder på at noen prester har blandet seg opp i politikk av slike grunner. Boken Religion and Revolution sier: «Mellom 1774 og 1790 var 173 av de 192 franske biskopene av adelen. Omkring halvparten av biskopene bodde i Paris og nøt den franske hovedstads prakt. Kardinal Polignac døde i 1741 uten at han en eneste gang hadde besøkt det erkebispedømme han var blitt innsatt i 15 år tidligere. En tiltagende slapphetens ånd gjorde seg også gjeldende i klostrene, som ofte var meget rike.» Det øvre lag av geistligheten levde i luksus, mens mange av sogneprestene levde i fattigdom.

Fra Mexico kan vi hente et annet eksempel. I 1810 var landsbypresten Miguel Hidalgo anfører i en kamp om uavhengighet fra Spania. Professor Guenter Lewy orienterer: «Paven i Roma og praktisk talt alle biskopene fordømte [disse meksikanske] patriotene. Det hykleri de høyere prelater utviste da de [senere] uten anfektelser snudde om og ble iherdige talsmenn for uavhengighet . . . var så altfor lett å gjennomskue og bidrog til å skape det inntrykk at kirken var en spesiell interessegruppe som ikke var til å stole på. . . . Kirken var rik på jord og bygninger. Noen anslår at den rådde over mer enn halvparten av all fast eiendom i landet.»

Burde ikke alle mennesker — enten de er protestanter, katolikker eller jøder eller tilhører et annet trossamfunn — være enige om at geistlige ledere ikke bør blande seg opp i politikk for å sikre seg et opphøyet sted? Likevel hender det ofte at de gjør nettopp det.

Fra nazitiden til i dag

Fra nazitiden har vi flere eksempler på hvordan religion blander seg opp i politikk. Mange tenkende mennesker har beskjeftiget seg med spørsmålet: ’Hvordan opptrådte katolske og lutherske prester overfor Hitler og hans umenneskelige nazistiske meningsfeller?’

De fleste støttet regimet eller levde i det minste i fredelig sameksistens med det. Få religiøse røster hevet seg i protest. Professor T. A. Gill skriver om en unntagelse fra denne regelen. «[Teologen Dietrich] Bonhoeffer fant til slutt fram til det som hans far og brødre hadde fortalt ham helt siden han var 15 år: Kirken hadde ikke lenger tyngde nok når det gjelder det som er av vesentligst verdi, til at han kunne forsvare å vie sitt liv til den.» Han følte så stor lede ved kirkens støtte til Hitler og ved dens passivitet at han sluttet seg til en sammensvergelse for å få ham drept. Men Bonhoeffer var en unntagelse.

Paul Johnsons bok History of Christianity forteller hva som var regelen: «Begge kirkene gav i det store og hele massiv støtte til regimet. . . . Av de 17 000 evangeliske prester var det aldri over 50 på en og samme tid som sonet lange straffedommer [for å ha unnlatt å støtte nazistyret]. Når det gjelder katolikkene, var det én biskop som ble avsatt fra sitt bispeembete, og en annen fikk en kortvarig straff på grunn av brudd på valutalovene.» Johnson skriver videre om slike som holdt fast ved sine prinsipper: «De mest uredde var Jehovas vitner, som helt fra begynnelsen av gav uttrykk for sin direkte motstand ut fra læremessige grunner, og som måtte svi for det. De nektet å delta i noe som helst samarbeid med nazistaten.»

Etter den tiden har andre geistlige samarbeidet med umenneskelige regimer for å holde på sitt prominente sted, sin makt og sin rikdom. Følgende sitat er hentet fra en redaksjonell artikkel i avisen National Catholic Reporter: «Historien om den katolske kirkes forsømmelser i Argentina dreier seg om taushet i utide og samarbeid med et hensynsløst militærregime, et av de verste i nyere tids historie. . . . Kirkelige prelater var således i den stilling at de kunne oppløfte sin røst og bidra med noe positivt, kanskje til og med avkle regimet dets religiøse bemyndigelse. Men så godt som hver eneste én av dem unnlot å si noe. Enkelte, blant annet prester i militæruniform, gav sitt samtykke til tortur og drap.» — Den 12. april 1985.

Borgerrettigheter, sosial rettferdighet

Som nevnt tidligere er det imidlertid også en del religiøse ledere som har høstet stor beundring for å ha deltatt aktivt i politikk av andre grunner.

Et eksempel fra De forente stater er baptistpresten Martin Luther King, borgerrettsforkjemperen som førte en langvarig kamp mot rasediskriminering. Andre prester har ført an i kampen for kvinners og visse minoriteters rettigheter. Prester i forskjellige kirkesamfunn har gått aktivt inn for politikk for å støtte opp om forskjellige saker — stemmerett, lik lønn for likt arbeid og rimelige muligheter til sysselsetting. I den senere tid har mange gått inn for en såkalt «frigjøringsteologi» med sikte på å lindre de fattiges lidelser, for eksempel ved å fordele jord til de eiendomsløse.

Hvordan ser du på det at religiøse ledere involverer seg i politikk for å fremme sosiale tiltak eller arbeide for det som av og til blir kalt en «verdslig humanisme»? Enkelte geistlige er bekymret over det de er vitne til. Keith Gephart, en fundamentalistisk prest, har uttalt: «Da jeg var i oppveksten, hørte jeg alltid at kirkene burde holde seg utenfor politikken. Nå virker det nesten som om det er en synd å unnlate å engasjere seg.» En avismann med religiøse forhold som sitt spesiale kom med følgende bemerkning: «Fra tidlig på 1970-tallet har fundamentalistiske kristne gradvis fått den oppfatning at det er en plikt å være politisk aktiv.»

Mange saker fortoner seg kanskje som aktverdige nok, men legg merke til hvor langt noen prester går i denne forbindelse, og se om du kan godkjenne det de gjør.

Hva innebærer frigjøringsteologien?

Gustavo Gutiérrez, en katolsk prest i Peru, nyter stor anseelse fordi han har utviklet en «frigjøringsteologi» som et middel mot de fattiges nød. Tendensen til å satse på en slik teologi er ganske utbredt blant prester i Latin-Amerika og andre steder. Det engelske tidsskriftet Manchester Guardian Weekly opplyste at biskopen av Durham kritiserte regjeringens politiske filosofi, og at han derved arbeidet for «å fremme ’frigjøringsteologiens’ sak».

Går denne teologien bare ut på å fremheve nødvendigheten av å vise omsorg for de fattige, slik Bibelen oppfordrer oss til å gjøre? Neppe. Biskopen av Durham medgir at «britisk frigjøringsteologi vil ta noen av marxismens synspunkter meget alvorlig». Dette innebærer det å ta stilling til de eiendomsløses klassekamp ut fra marxistisk tankegang. Hvilke følger kan dette få?

Det amerikanske tidsskriftet National Catholic Reporter (for 4. juli 1986) hadde en overskrift som lød slik: «Kampen om jorden i Brasil er en kirkens kamp mot staten». Denne konflikten har sin bakgrunn i at bare et lite antall «store jordeiere besitter over 83 prosent av jordbruksarealene». «Kampen om jorden» foregår blant annet ved at prester stiller seg i spissen for demonstrasjoner og protesttog. Og «kamp» er et dekkende ord. Artikkelen opplyste at «218 mennesker ble drept under de vel 700 jordkonfliktene i fjor, blant andre Fader Josimo Tavares, en brasiliansk prest og jordreformleder, som ble snikmyrdet den 11. juni».

Frigjøringsteologien blir stadig mer populær. En lederskribent i The New York Times erkjente at prester ifølge Vatikanets offisielle holdning ikke bør være involvert i partisanpolitikk, men sa videre at Vatikanet «også godtar frigjøringsteologiens grunnleggende prinsipp, nemlig at det kristne evangelium gjør det berettiget å kjempe for at de fattige skal oppnå politisk frihet og mulighet til å bestemme over sitt eget liv».

En katolsk misjonsorden som heter Maryknoll, blir likeledes anklaget for å ha «utbredt frigjøringsteologiens evangelium og sosialistisk politikk». En undersøkelse som ble foretatt i 1985, ble beskrevet i en bok med tittelen «The Revolution Lobby». Der heter det: «Nettopp fordi Maryknoll har fått lov til å operere som en forlengelse av den katolske kirke, har denne organisasjonen oppnådd å vinne offentlighetens anerkjennelse for det marxist-leninistiske budskap om væpnet revolusjon. Dette budskapet har ikke bare nådd fram til den vanlige kirkegjenger, men også til dem som i første rekke er med på å forme amerikansk politikk.»

Godkjenner Gud en slik virksomhet?

Det er tydelig at religionen blander seg opp i politikk over hele verden i vår tid, og at årsakene kan være mange. Men hvordan ser Gud på dette? Bibelen viser at han snart kommer til å gi sitt syn tydelig til kjenne. Hvordan vil dette berøre deg og dine nærmeste? Og hvordan bør det nå påvirke din innstilling og dine handlinger?

[Ramme på side 6]

«Den katolske kirke i Tyskland var tysk helt inn til margen, og i likhet med den protestantiske kirke støttet den staten og dens myndighet.» — The German Churches Under Hitler.

«Den russiske ortodokse kirke gav i går sin fulle støtte til Gorbatsjovs nedrustningsforslag . . . Den betegnet [dem] som ’fullstendig i overensstemmelse med den kristne innstilling’.» — London–avisen The Guardian for 9. april 1986.

[Bilde på side 7]

Martin Luther King jr. inntok en fremtredende plass blant de religiøse ledere som kjempet mot rasediskriminering

[Rettigheter]

UPI/Bettmann Newsphotos

[Bilde på side 8]

Frigjøringsteologien har oppstått som en følge av fattigdom og urettferdighet

[Rettigheter]

J. Viscarrs/WHO