Abort — til hvilken pris?

I GLASGOW i Skottland hadde to sykepleiere «forferdelige mareritt» og problemer med å få sove om natten, meldte The Daily Telegraph. Hvorfor? Fordi de var med på et abortinngrep hvor et foster på 24 uker ble fjernet. Noe de ikke hadde regnet med, var at gutten levde «en kort stund».

I Detroit i USA ble et 29 uker gammelt foster som skulle ha blitt drept av en injeksjon i morens livmor, kastet oppi en stålbøtte på abortavdelingen på et sykehus. Men den lille piken overlevde. Man kunne høre at hun gråt, og hun ble i all hast brakt til intensivavdelingen, like før det var for sent.

At fosteret overlever et abortinngrep, er et problem som blir større etter hvert som antall aborter øker. Takket være nye medisinske fremskritt får barn som er født for tidlig, bedre omsorg. Dermed er det nå mulig for et 26 uker gammelt friskt foster å overleve — noe som ville ha vært svært vanskelig for få år siden. Som følge av det har sykepleiere i noen land rett til å nekte å delta i abortinngrep av samvittighetsgrunner.

Men hva med legene? Hvordan reagerer de?

God forretning

«Å bli offentlig kjent som en som utfører abortinngrep, kan ta livsmotet fra en,» sa dr. Phillip Stubblefield i et intervju med Newsweek. Ja, offentlighetens press har fått mange leger i USA til helt å slutte å utføre abortinngrep. En rekke bombeeksplosjoner har ødelagt abortklinikker, og «over hele landet har vi klinikker som ikke kan få medisinske ledere fordi legene er redd for hva samfunnet vil gjøre,» sa dr. Stubblefield.

Ikke desto mindre blir det fremdeles utført stadig flere abortinngrep. Og en av grunnene er kanskje ikke så vanskelig å oppdage. Abort er lønnsom forretning.

I Paris betalte for eksempel foreldrene til en tenåringsjente en sum som tilsvarte over 10 000 kroner, for at det skulle bli utført et abortinngrep på henne privat, ifølge det medisinske tidsskriftet Pulse. I den samme meldingen stod det at enkelte klinikker i London tar opptil 2000 pund (over 21 000 kroner) for hvert abortinngrep.

I 1982 hadde to av Storbritannias største abortklinikker en samlet inntekt på 4,5 millioner pund (48,8 millioner kroner). I forbindelse med dette tallet sier publikasjonen Human Concern: «Abort er innbringende forretning.» I Japan nekter regjeringen å legalisere p-pillen. London-avisen The Sunday Times sier at «det skyldes at leger som tjener en formue på abortinngrep, driver korridorpolitikk». Også når det gjelder abort, er det altså mange steder penger med i spillet.

Dette er neppe overraskende. Når det oppstår en opprivende situasjon, for eksempel når en ugift tenåring blir gravid, er mange foreldre villige til å betale hva som helst for å få ordnet opp i situasjonen, særlig hvis en abort kan foretas trygt, raskt og strengt konfidensielt.

Likevel er det mange leger som blir stadig mer utilfreds med det hele. Da abortæraen ble innledet i Storbritannia, siterte Daily Mail professor Ian Morris, som sa: «Hvis jeg stod overfor å skulle velge yrke og visste det jeg nå vet om abort, ville jeg aldri ha valgt gynekologi.» Han tilføyde: «Jeg avskyr operasjonen. Den er en omstøtelse av hele min medisinske utdannelse. Hensikten er å redde liv, ikke å begå denne spesielle form for drap.» Ja, det er sterke ord, og ikke alle leger er enig med ham. Men det han sa, gir en viss anelse om hvordan noen leger instinktivt reagerer på det å utføre abortoperasjoner.

Hvem skal treffe avgjørelsen?

Når en kvinne overveier abort, er det få, kanskje ikke engang kvinnen selv, som tenker noe særlig på barnets far. Ofte bestemmer kvinnen seg på egen hånd for å få fremkalt abort, med støtte fra nære venner og slektninger. Men «menn opplever også sorgen og følelsen av tap,» melder The New York Times, «og kan også erfare mye av den usikkerhet som kvinner føler når det gjelder det å få barn».

Noen fedre mener bestemt at deres ønsker bør tas i betraktning også, at de bør ha mer de skulle ha sagt før moren bestemmer seg for abort. «Menn ville være med på avgjørelsen, ikke påtvinge en avgjørelse,» sier sosiologen Arthur Shostak etter en ti år lang undersøkelse i forbindelse med dette problemet. Og det er jo forståelig.

Reaksjoner etter en abort

Kvinnen må imidlertid i motsetning til mannen takle det fysiske sjokk hele kroppen hennes får når svangerskapsperioden plutselig blir avbrutt. Hva innebærer det?

Selv etter en abort på et tidlig tidspunkt i svangerskapet er det vanlig at kvinnen føler seg slapp og trett. Krampetrekninger og kvalme er også vanlig, og det kan oppstå blødninger. Når et abortinngrep blir utført mye senere, kan tegnene på avsluttet svangerskap vare opptil en uke eller lenger mens hormonproduksjonen avtar. Ømme bryster og nedtrykthet må en også regne med. Ja, å få foretatt abort kan være en smertefull opplevelse, og det er sjelden en lett avgjørelse å treffe.

Et abortinngrep kan dessuten få svært skadelige følger i følelsesmessig og psykisk henseende. Problemet er at mens de fysiske reaksjonene kommer med én gang og er noe en regner med, så kommer den psykiske og følelsesmessige reaksjonen senere, og disse sårene er det vanskeligere å lege, om en klarer det i det hele tatt. «På grunn av mitt yrke kommer jeg fra tid til annen i kontakt med pasienter som har fått fremkalt abort, og de har ofte psykiske problemer mange år etter inngrepet,» skriver en medarbeider i London-avisen The Times. Hvor stort er dette problemet?

«Det ser nå ut til at det skjulte problemet er større enn tidligere antatt,» skrev The Sunday Times. Virkningene av depresjon og følelsesmessig forstyrrelse er ofte så store at «halvparten av de ugifte kvinnene som får fremkalt abort av hensyn til sin helse, til slutt trenger psykiatrisk hjelp». Det fremgår av en undersøkelse ved King’s College Hospital i London. Ifølge The Times viser undersøkelsen at «par som bestemmer seg for å avbryte et svangerskap, kan bli grepet av dyp sorg», og at de synes det er «vanskelig å komme over» sorgen.

Japanerne har en uvanlig måte å løse dette problemet på. Små figurer av plast, gips eller stein som representerer aborterte barn, blir plassert på tempelplasser. Der blir de overlatt til Jizo, den buddhistiske barnebeskytteren, for at han skal ta seg av dem. Når foreldrene ber guddommen om tilgivelse, kan de gi sin skamfullhet, sorg og skyldfølelse fritt løp. Men de er ikke alene om å føle behov for å gjøre dette. Tenk over følgende opplevelser.

«Jeg ble snart skamfull»

Da Elaine var 22 år gammel, hadde hun gjennomgått tre aborter. Hun forteller: «Jeg fikk vite at det ikke var galt eller kriminelt å gjøre det allerede i sjette svangerskapsuke, ettersom det ikke var noe barn som hadde tatt form ennå. Det ville først være galt etter tre måneder eller mer. Når jeg etter det hørte noen komme med nedsettende bemerkninger om ugifte mødre, var jeg glad for at jeg hadde fått fremkalt abort. To år senere gjentok jeg det samme to ganger, og jeg ble mer og mer glad for at jeg hadde funnet en måte ikke å sette barn til verden på.»

Kort tid senere begynte Elaine å arbeide som sykepleier på en fødeavdeling. Hun forteller: «Det var en fryd å se en fødsel og oppleve den glede den gir leger, jordmødre og foreldre. Men jeg ble snart skamfull fordi jeg hadde tatt tre uskyldige liv, og ble veldig urolig og flau. Jeg tenkte stadig på det som hadde skjedd, og regnet ut hvor gamle barna mine ville ha vært, og lurte på om de ville ha vært gutter eller jenter, og hvordan de ville ha sett ut. Det er forferdelig å være i en slik situasjon.»

Janet, en mor på 39 år, forteller hvordan hun følte det etter en abort: «Den eneste måten jeg klarte å mestre situasjonen på, var å hjernevaske meg selv og få meg til å tro at det i virkeligheten aldri hadde skjedd. I mange år greide jeg å overbevise meg selv om at jeg ikke kunne ha gjort det, at det var et forferdelig mareritt.»

Nitten år gamle Karen forteller: «Jeg gjorde så godt jeg kunne for å glemme det jeg hadde gjort, men jeg gråt hver gang jeg så en baby eller en gravid kvinne. Jeg var så nedtrykt. Så begynte det å komme melk ut av brystene og minnet meg om det jeg hadde gjort. Jeg hadde mareritt som fikk meg til å våkne av at jeg gråt og hørte spedbarnsgråt. Jeg ble så bitter på grunn av alt sammen.»

Hvis en betrakter en abort som en enkel bekvemmelighetsoperasjon, tar en feil. Når en først har tatt skrittet, kan en ikke gjøre det ugjort. De umiddelbare problemene forsvinner kanskje, men som vi har sett, kan en abort få vidtrekkende og langvarige følger. Men hva om en lege anbefaler abort?

«Du bør få avbrutt svangerskapet»

Det var det rådet Sue fikk av sin lege. Hvorfor? Hun hadde allerede to barn, og hun hadde nettopp oppdaget at hun var gravid, da et av barna fikk røde hunder. «Jeg kom helt sikkert til å få det også, siden jeg ikke hadde hatt det før,» sier hun. Og ganske riktig, snart ble hun ganske syk selv.

Medisinsk erfaring har vist at når en kvinne får røde hunder tidlig i svangerskapet, kan det voksende embryoet bli født med misdannelser. Det var med det i tankene at legen gav det rådet han gav. Sue forteller: «Han sa rett ut at barnet kom til å bli født med en misdannelse, og at jeg aldri kom til å klare det. Hvis jeg ikke fulgte rådet hans, måtte jeg undertegne en erklæring som viste at jeg fratok ham ansvaret og påtok meg alt ansvaret selv.» Hun undertegnet den. «Til hans forsvar må jeg si at han var oppriktig bekymret for meg, spesielt fordi jeg er epileptiker,» tilføyde hun.

Selv om mannen til Sue naturligvis var svært bekymret, lot han henne treffe avgjørelsen, og hun forberedte seg på å føde barnet. Hun fikk en datter, som straks måtte gjennomgå flere prøver. Men bortsett fra at hun hadde lett anemi, var det ingenting i veien med henne. Legene ble imidlertid overrasket over å finne antistoffer som moren ikke hadde, i blodet, og som viste at hun hadde vært utsatt for røde hunder.

Når barnet blir født med en misdannelse

I dette tilfellet gikk det godt, men det er et faktum at mange barn blir født med misdannelser og trenger spesiell omsorg. Det er lett å si at det er menneskelig å forhindre at vanføre blir satt til verden, men hvem har forutsetninger for å bedømme en annens livskvalitet? Finnes det ikke i ethvert samfunn mennesker som er mer eller mindre funksjonshemmet, men som gleder seg over livet i den grad de er i stand til det, og som også er til glede for andre mennesker?a

Sue så slik på det. Men hun hadde også en annen kilde til styrke — sin tro. Da legen fortalte at barnet kom til å bli født med en misdannelse, sa hun til ham at selv om det ble tilfellet, visste hun at hun kunne stole på at Gud ville styrke henne, slik at hun fikk hjelp til å klare det. Hun hadde dessuten ingen rett til å frata et misdannet barn det «vidunderlige håpet om at alle fysiske sykdommer skal bli helbredet i Guds nye tingenes ordning» når hans rike hersker. (Åpenbaringen 21: 1—4) En slik tro blir belønnet.

Det avgjørende valg

«Skal jeg føde barnet, eller skal jeg gå med på abort?» Hva ville du ha bestemt deg for hvis du måtte treffe et slikt valg?

Sue resonnerte som så: «Barnet mitt hadde ikke bedt om å bli til, så hvilken rett hadde jeg til å ta det lille livet før det hadde fått sjanse til å oppleve livet?»

Hennes spørsmål er enkelt nok. Hvordan ville du besvare det?

[Fotnote]

[Ramme på side 9]

Motstridende lojalitetsforhold?

Genève-deklarasjonen ble vedtatt av generalforsamlingen i World Medical Association i Genève i Sveits i september 1948. Den er basert på den gamle Hippokrates’ ed. Følgende er et utdrag av denne deklarasjonen:

«I det øyeblikk jeg blir opptatt blant utøverne av det medisinske yrke, forplikter jeg meg til å vie mitt liv til å tjene menneskeheten. . . . Jeg vil utøve mitt yrke på en nøyaktig og verdig måte. . . . Jeg vil bevare den absolutte ærbødighet for menneskelivet helt fra befruktningen, selv under trusler vil jeg ikke bruke mine medisinske kunnskaper i strid med menneskelighetens lover.»

Hvordan tolker legene en slik ed? Nedenfor vil du finne to motstridende syn. Hvilket syn har du?

DOKTOR I. M.

«Jeg klarer aldri å se på de vevene jeg har fjernet under et svangerskapsavbrudd, uten at jeg reagerer sterkt mot det. En kan kanskje si at det er en geléaktig masse, men egentlig er det et menneskeliv jeg tar.»

DOKTOR V. A.

«Jeg tror absolutt ikke det er galt å fremkalle abort. Så lenge et individ er fullstendig avhengig av moren, er det ikke en person.»

[Ramme på side 11]

Abortmetoder

Farene ved et abortinngrep har direkte sammenheng med hvor langt fosterutviklingen er kommet. De bør ikke undervurderes.

I de tre første månedene av svangerskapet er det vanlig at fosteret suges ut med et sugeapparat. Det gjøres som regel raskt. Mellom tredje og sjette måned er det vanlig å stykke opp fosteret for å få det ut eller å fremkalle abort ved en innsprøytning. Det er da vanlig med et kort sykehusopphold. Etter sjette måned kan det være at et større inngrep er det eneste valget, for eksempel at livmoren blir åpnet for at en skal få fjernet barnet, såkalt hysterotomi.b

[Fotnote]

[Bilde på side 8]

Det er nå mulig for barn som blir født for tidlig, å overleve, takket være nye medisinske fremskritt

[Rettigheter]

Justitz/Zefa/H. Armstrong Roberts

[Bilde på side 10]

Det er få som tenker noe særlig på hvordan barnets far føler det

[Bilde på side 12]

Et abortinngrep kan få svært skadelige følger i følelsesmessig og psykisk henseende