De undersjøiske skogene

Jeg heter hybsypops rubicundus. Dette er hjemmet mitt. Er det ikke vakkert?

En gang forsøkte folk å fange meg for å ha meg i et lite akvarium. Kan du forestille deg det? Jeg ville ha dødd av klaustrofobi. Unnskyld at jeg bruker så vanskelige ord. Det betyr frykt for trange områder.

Men nå er jeg trygg. Jeg ble nemlig fredet og valgt til Californias «nasjonalfisk».

Hvis du har lyst til å vite mer om hjemstedet mitt og møte noen av naboene mine, bør du lese om

DE SOM kommer for å beskue kjempegranene langs kysten av California, blir stående og stirre i stille undring. Du er omgitt av enorme trestammer som strekker seg mot himmelen. Høyt der oppe brer den løvrike trekronen seg utover, og du ser strimer av sollys trenge gjennom det grønne taket. Du føler deg liten og ubetydelig. Stillheten og lysstrimene, som trer skarpt fram i den skyggefulle skogen som omgir deg, fyller deg med ærefrykt. Det er mange som kan fortelle om disse store kjempegranene.

Derimot er det ikke så mange som kan fortelle deg om en kjempeskog av et helt annet slag. Denne skogen ligger ikke ved kysten, men rett utenfor kysten av California. Disse «trærne» strekker seg også oppover og ender i et tak øverst. Du vil også se strimer av lys som trenger gjennom dette taket og ned i de mørkere omgivelsene. Denne skogen er også preget av stillhet, og lysstrimene gir den en uforglemmelig skjønnhet, en skjønnhet som fyller deg med den samme ærefrykt.

Denne skogen består ikke av trær, men av planter. Den består ikke av stammer, løv og røtter, men av stilker, blad og hefteskiver. Det er en undersjøisk skog med det fantasifulle navnet macrocystis pyrifera. Den kalles med et vanligere navn for kelp — en brunalge og «verdens største og hurtigst voksende vannplante». De som besøker denne skogen, må ta på seg dykkerutstyr, slik at de har luft å puste inn. De må også iføre seg våtdrakter, for å beskytte seg mot det kalde vannet. Og hvis de ønsker å ta med seg noe mer enn minner fra denne skogen, må de også ha med seg undervannskameraer og kunstig lyskilde.

I begynnelsen er kelp mikroskopisk liten. Sporene fester seg til klipper helt ned på 30 meters dyp. De utvikler seg til mikroskopiske planter av forskjellig kjønn som frembringer et embryo ved at spermier og eggceller smelter sammen. Av den befruktede eggcellen vokser en ny plante oppover, og spaghettilignende tråder gror nedover. Planten strekker seg mot havoverflaten og sollyset, mens trådene fester planten til klippene. Disse trådene kalles hapterer og vokser i store bunter eller hefteskiver.

Etter hvert som planten vokser, dannes blad med gassfylte blærer som hjelper planten til å vokse mot havoverflaten. Der fortsetter de å vokse, og de brer seg utover og danner tette «trekroner». De enkelte plantene lever kanskje bare i seks måneder, men nye planter vokser opp fra hefteskiven. Hele planten, både bladene, stilkene og hefteskivene, opptar næringsstoffer og kan leve i over fem år.

De unge plantene kan vokse opptil 60 centimeter i døgnet. De kan bli over 30 meter før de når havoverflaten, for så å vokse 30 meter til og danne en flytende «trekrone». Det er gjennom disse flytende takene av kelp at solstråler trenger ned og gir denne undersjøiske verden en overjordisk skjønnhet.

I et kelpfelt myldrer det av liv. Ifølge vitenskapsmenn kan en voksen kelpplante opprettholde over én million organismer. Bare i hefteskivene holder omkring 178 arter til, deriblant krabber, nakengjellete snegler, slangestjerner og marker. Alt i alt er det anslått at 800 arter har sitt tilholdssted i og rundt et kelpfelt, hvor de finner mat og husly eller har sine jaktområder. Sjøstjerner, sjøanemoner, maneter, murener og utallige fisker gjør flittig bruk av kelpfeltene. En av dem er den lys oransje hypsypops rubicundus, en kamplysten liten fyr som også er valgt til Californias «nasjonalfisk».

I slutten av 1950-årene var mange av kelpfeltene i California i ferd med å dø ut. Kelpplantene vil dø når de blir utsatt for varme havstrømmer, og stormer kan slite plantene løs fra hefteskivene, men det var sjøpinnsvinet som utgjorde den største trusselen. Som så ofte før var mennesket den egentlige årsaken. En nyhetsmelding fra Kelco-selskapet forklarer:

«Sjøpinnsvin er pigghuder som livnærer seg av kelpplantens hefteskiver og stilker og av unge kelpplanter. Den økologiske balansen i kelpfeltene ble forstyrret da folk begynte å drive jakt i stor stil på havoteren, sjøpinnsvinets mest effektive naturlige fiende, og nesten utryddet den. Sjøpinnsvinene kunne dermed uforstyrret forsyne seg med kelp. De begynte å formere seg ukontrollert og fortærte store områder med kelp. Sjøpinnsvinene spiste seg framover gjennom kelpfeltene med en hastighet på ti meter i måneden.»

Men hjelpen kom også fra mennesket. Havoteren ble fredet, og antallet økte, med den følge at antall sjøpinnsvin sank. Dette har ført til at kelpfeltene nå vokser til igjen. Kelco melder: «I dag begynner kelpfeltene å nærme seg det samme omfang som for 60 år siden. Den økologiske balansen er gjenopprettet, noe som har ført til at en truet naturressurs er reddet.»

Dermed kan dykkere igjen gli gjennom kelpjunglene og ved hjelp av sine kameraer gi oss et lite innblikk i den prakt som finnes i disse undersjøiske skogene.

[Helsides bilde på side 17]

[Bilder på side 18]

Havoter

Sjøpinnsvin

Hefteskive