Hva Bibelen sier
Hva skjer med sjelen når en dør?
JAMES KIDD, en ensom gruvearbeider, funderte ofte over spørsmålet: ’Har jeg virkelig en sjel som lever som en del av meg?’ Han var besatt av tanken på å få bekreftet den mistanken han hadde hatt hele livet. Så han skrev i testamentet sitt at den formuen han etterlot seg, som var på nesten 300 000 dollar (over 2,1 millioner kroner), skulle brukes i «forskningen etter et vitenskapelig bevis for at sjelen forlater menneskekroppen når døden inntreffer».
Du er kanskje ikke like interessert som Kidd i å få bekreftet hvorvidt du har en sjel som kommer til å leve etter at du dør. Men innerst inne tror du kanskje at du har en udødelig sjel. Millioner av mennesker tror det på grunn av religiøse læresetninger, beretninger om såkalte etter døden-opplevelser eller sine egne, personlige oppfatninger.
Men det er interessant å merke seg at en undersøkelse som Våkn opp! foretok blant noen som tror på sjelens udødelighet, viste at alle besvarte følgende spørsmål likt: «Tror du sjelen puster for å holde seg i live?» De svarte: «Nei.»
Sjelen puster
I 1. Mosebok, kapittel 2, vers 7, begynner den fengslende beretningen om menneskets skapelse: «Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken.»
Se for deg det miraklet som finner sted. For å skape et fullkomment menneske danner Gud ved hjelp av jordens grunnstoffer 206 knokler, kompliserte organer, over 600 muskler og den forbløffende hjernen og omgir alt med hud. Men det trengs én «ingrediens» til for at den fascinerende skapergjerningen skal bli fullført: noe som kan gi denne kroppen liv. Gud begynte så å ’blåse livspust inn i hans nese’. Da han blåste inn luft (med dens oksygen), gav han samtidig millioner av celler i kroppen ånd, livskraft. Nå som denne mannen, Adam, levde, pustet han inn og ut cirka 14 ganger i minuttet, det vil si over 20 000 ganger i døgnet. Som det står i slutten av vers 7, ble mannen, som nå pustet, «en levende skapning» som i oversettelsen av 1930 og i 1. Korinter 15: 45 blir kalt «en levende sjel».
Dette resultatet kan sammenlignes med det bladet du leser nå. Det består av papir, trykkfarger og lim. Men hver for seg er disse tingene uinteressante. Det blir først et blad av det når alt blir kombinert. Kroppen, åndedrettet og livskraften er også av liten verdi hver for seg. Men til sammen utgjør de en levende sjel. Slik «ble» Adam altså en levende sjel.
Ettersom det ikke blir sagt noe som kan innebære at det første menneske fikk en sjel, må vi spørre: Når det er slik at sjelen ikke ble til før åndedrettet hadde begynt, hvorfor skal vi da trekke den slutning at den fortsetter å leve når en person slutter å puste og dør? Det kan ikke være tvil om denne kjensgjerningen: Åndedrettet er av livsviktig betydning for en sjel.
Bibelskribentene bruker derfor ofte ordet «sjel» synonymt med en som puster. Legg for eksempel merke til hva som skjedde med Guds folks fiender i Kanaans land. «Hver sjel som var der, slo de [Guds folk] med sverdets egg og slo byen med bann; det ble ikke igjen noen som drog ånde.» (Josva 11: 11, oversettelsen av 1930) Alle sjelene drog ånde; de pustet. Likeledes var alle som pustet, en sjel. Det var kjødelige, synlige, pustende mennesker som døde, ikke usynlige åndevesener.
Er alle levende skapninger sjeler?
Det er ikke det at menneskene er sjeler, som skiller dem ut fra dyrene. Da Gud lot den ødeleggende vannflommen komme på Noahs tid, ’omkom både fugl og fe og ville dyr, alt krypet og alle menneskene. Alt som hadde livspust i nesen, døde’. De dyreslagene som blir nevnt her, blir omtalt som «levende sjeler» i skapelsesberetningen. — 1. Mosebok 7: 21, 22; 1: 24, NW.
Som Bibelen viser, trenger alle dyr og mennesker luft og er avhengig av at åndedrettsorganene fungerer, for at de skal kunne fortsette å leve som sjeler. Når det livsoppholdende åndedrettet stanser, blir sjelen til jord igjen. Sjelen — enten det er et dyr eller et menneske — blir uten bevissthet og slutter å eksistere. — 1. Mosebok 3: 19; Salme 146: 4.
En sjel kan leve evig!
Siden troen på at sjelen lever etter døden, er så utbredt, er det tydelig at menneskene instinktivt føler at dette liv ikke er alt vi kan vente oss. Det er helt naturlig å føle det slik, for Bibelen sier at Gud ’har lagt evigheten i menneskenes hjerter’. (Forkynneren 3: 11) Dette ønsket om ’evighet’, å leve evig, vil for manges vedkommende i virkeligheten bli oppfylt. Men først må ufullkommenheten og synden, som får menneskesjelen til å dø, fjernes. (Romerne 5: 12) Når det er gjort, kan menneskekroppen, som Gud holder i live, leve evig. — Åpenbaringen 21: 3, 4.
Men hvilket håp er det for dem som allerede er døde? Den forskningsorganisasjonen som Kidd testamenterte formuen sin til, fant ikke svaret. Etter fire års granskning kunne de ikke bevise at menneskesjelen er en atskilt del av mennesket som forlater kroppen når døden inntreffer. Men tenk på det fine håpet Bibelen gir! Løftet om at døde sjeler skal bli brakt tilbake til menneskelig liv på jorden, ja, at de skal få en oppstandelse, er et sikkert løfte. — Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15; Hebreerne 6: 18, NW.
De som får en oppstandelse, skal så lære om Guds hensikt med menneskesjelen. Og de som nå anvender Guds Ord og er ’av dem som tror og berger sin sjel’, behøver aldri å slutte å puste! — Hebreerne 10: 39.
[Bilder på side 26]
Alle disse er sjeler