Terrorismen — hva er løsningen?
MAN SKAL ikke reise mye med fly før man ser virkningene av terrorismen. Det er blitt obligatorisk med sikkerhetskontroll ved så å si alle internasjonale lufthavner. Terrorismen koster myndighetene og flyselskapene en formue i sikkerhetstiltak. Ved de olympiske leker i Los Angeles i 1984 kostet sikkerhetstiltakene den amerikanske regjering omkring 470 millioner kroner. Hvor effektive er så slike tiltak?
I noen henseender gir de resultater. De siste 20 årene er det bare i USA blitt beslaglagt omkring 35 000 pistoler og sprengladninger og foretatt 13 000 arrestasjoner. (Kilde: Det amerikanske utenriksdepartement) Det israelske flyselskapet El Al, som kanskje har den strengeste sikkerhetskontrollen av alle flyselskaper, har også gjort livet surt for terroristene.
Men myndighetene og andre organer går egentlig bare til angrep på symptomene, ikke årsakene. Botemidlene deres er ikke rettet mot den grunnleggende årsak til en sykdom som det moderne samfunn er hardt rammet av — en sykdom som skyldes hat og egoisme. Det blir stadig mer urettferdighet og ulikhet i samfunnet, uansett hvilken ideologi som er fremherskende. Hvor kan vi så finne en løsning? Kan religionen gjøre hat om til kjærlighet? Kan politikken erstatte splittelse med enhet? Kan De forente nasjoner virkelig forene nasjonene? Eller finnes det en annen løsning?
Har religionen løsningen?
Som følge av den situasjonen som har eksistert i Nord-Irland siden 1969, har over 2000 menneskeliv gått tapt, og over 20 000 mennesker er blitt såret — dette i et land som har omkring 1,5 millioner innbyggere. De stridende parter hevder at de deler den samme kristne arv, som er basert på at «Gud er kjærlighet». (1. Johannes 4: 8) Likevel fortsetter terrorismen, både på katolsk og protestantisk side. Som John Hickey skriver i boken Religion and the Northern Ireland Problem: «Det er nå mulig . . . å godta at fare eller død rett og slett er en følge av det å være katolikk eller protestant, og å godta brutal gjengjeldelse — sekteriske drap — som måten å opprettholde Nord-Irlands egen versjon av ’terrorbalansen’ på.»
Den samme forfatteren sier også: «I [Nord-Irland] utnytter ikke politikken religionen. . . . Det er heller slik at religionen inspirerer politikken.» Og hvis det er tilfellet, er det snakk om en politikk som er gjennomsyret av drap og hevn.
De fleste religionssamfunn gir inntrykk av at de legger stor vekt på kjærlighet. Og svært mange terrorister har religiøs tilknytning — de bekjenner seg til kristendommen, jødedommen, islam, buddhismen, hinduismen, sikhismen og så videre. Men i hvilken utstrekning påvirker religionen deres handlinger? Jan Schreiber gjengir i sin bok The Ultimate Weapon — Terrorists and World Order en uttalelse av IRA-lederen Ruairi O’Bradaigh: «Jeg var sammen med en svært hardkokt mann en gang. Vi hadde lagt ut en mine som skulle gå av under en gruppe britiske soldater. . . . Nå var de akkurat på rett sted. Og hva gjorde så den hardkokte fyren? Jo, like før han skulle til å utløse minen for å sprenge dem i småbiter, lukket han øynene. Så gjorde han korsets tegn og hvisket fromt: ’Måtte Herren være deres sjeler nådig!’»
Religionen har ikke hindret høyreorienterte katolikker i Spania i å danne sin egen terroristgruppe, som er kjent som Guerrilleros del Cristo Rey eller Kongen Kristi geriljasoldater. Ifølge forfatterne av boken The Terrorists er bakgrunnen for at denne gruppen har oppstått, «like mye av religiøs som av politisk art».
Bør det overraske oss at religionen ikke har lykkes i å demme opp for terrorismen? Professor C. E. Zoppo ved avdelingen for statsvitenskap ved California universitet skriver: «Da de organiserte religioner i Vesten ble konfrontert med vold brukt i politisk øyemed, nektet de sine religiøse fiender de samme moralske rettigheter som de forsvarte blant sine tilhengere, . . . og de tillot at de ’vantro’ ble utsatt for terrorisme.» Han fortsetter med å vise til korstoget på pave Urban IIs tid. Han sier: «Korstoget skulle undertvinge islam for godt og ble sett på som ’en krig som skulle gjøre slutt på all krig’. Islam ble betraktet som inkarnasjonen av alle onde krefter, så mens en kristen soldat som drepte en fiendtlig kristen soldat, ville gjøre seg fortjent til en avlat som svarte til 40 dagers bot, ville det å drepe muslimer gi ’fullkommen avlat’.» — The Rationalization of Terrorism.
Også i andre religioner blir det å drepe ikke-troende eller vantro gjort til en dyd. Disse religionenes tilhengere tror at det er en inngangsbillett til deres himmelske paradis. En terrorists tro kan derfor gjøre ham enda mer motivert til å drepe og til å gjennomføre en selvmordsaksjon.
Finnes det en politisk løsning?
Politiske og militære eksperter har sine løsninger på terroristproblemet, selv om de ikke alltid står sammen om å sette dem ut i livet. Den politikk terrorrammede nasjoner fører for øyeblikket, er å sette hardt mot hardt. William Casey, sjefen for CIA (den sentrale etterretningsorganisasjon i USA), sier: «Vi verken kan eller vil unnlate å gripe til makt for å forhindre, avverge eller reagere på terrorhandlinger når omstendighetene gjør det berettiget. Mange land, deriblant USA, har de spesielle styrker og den dyktighet vi trenger for å gjennomføre operasjoner mot terroristgrupper.» — Hydra of Carnage.
Det amerikanske angrepet på Libya i april 1986 som en gjengjeldelse av en bombeeksplosjon i en nattklubb i Berlin illustrerer denne filosofien. Men den har også sin pris. I dette tilfellet bestod den i at sivile i Libya ble drept og såret, noe de amerikanske myndighetene anså som uunngåelig, og at et amerikansk fly og dets besetning gikk tapt. Terrorismen og mottiltakene mot den har også sin pris på lengre sikt, nemlig tap av prestisje og troverdighet.
Politikere og militære ser dette som normale offer i denne formen for fordekt krig. Som Benjamin Netanyahu skriver: «Alle borgere i et demokrati som er truet av terrorisme, må i en viss forstand betrakte seg selv som soldater i et regulært slag. De må ikke presse sin regjering til å kapitulere eller til å gi etter for terrorismen. . . . Hvis vi virkelig ønsker å vinne krigen mot terrorismen, må folk være innstilt på å ofre noe; de må til og med være innstilt på å lide umåtelig smerte om det skulle skje at de mister noen av sine kjære.» — Terrorism — How the West Can Win.
Kan så de underliggende årsakene til terrorismen bli fjernet ved hjelp av politikk? Kan det bli gjort slutt på urettferdighet, slik at situasjonen blir normalisert? Nei, ikke ifølge de politiske kommentatorene. Hvorfor ikke? Som vi så i forrige artikkel, sier de at mye av terrorismen rett og slett er et redskap som blir brukt i konflikten mellom de to store politiske systemene. Politikken avler derfor terrorisme.
Som et eksempel på dette skriver den franske forfatteren og journalisten JeanFrançois Revel: «I sine manifester og bøker omtaler terroristene sine angrep på demokratiene som ’spenningsstrategi’. Tanken er at det er mye lettere å gå fra fascisme til kommunisme enn å gå fra demokrati til kommunisme. ’Revolusjonærene’ må derfor først drive de demokratiske regjeringene ut i et fascistisk handlingsmønster, slik at de i andre fase kan bygge opp et sosialistisk samfunn på fascismens ruiner.» I tråd med dette dreper terrorister i enkelte land offiserer for å framtvinge et høyreorientert militærkupp.
Kan FN demme opp for terrorismen?
Statsviteren C. E. Zoppo forklarer det dilemma FN befinner seg i: «Det er ikke overraskende . . . at FN ikke har klart å komme til enighet om hva det er som utgjør internasjonal terrorisme, eller om hvordan det vil være riktig av medlemsstatene å reagere.» Dette bør ikke overraske oss når vi tar i betraktning at FN er en internasjonal arena hvor stormaktene er som kjempende elger som filtrer hornene inn i hverandre, og hvor de blir handlingslammet på grunn av ordkløveri.
En annen faktor er at de demokratiske landene som er offer for terrorisme, er i mindretall i FN. Zoppo gir et eksempel: «En resolusjon om internasjonal terrorisme som ble vedtatt i FNs generalforsamling, . . . uttrykte ’sterk uro over internasjonale terrorhandlinger’, men stadfestet samtidig ’den umistelige rett til selvbestemmelse og uavhengighet som innehas av alle folk som er underlagt koloni- eller rasistregimer eller andre former for fremmed herredømme’.» Den samme resolusjonen fordømte det at «kolonimakter, rasistregimer og fremmede regimer fortsetter å undertrykke og begå terrorhandlinger for å nekte et folk dets legitime rett til selvbestemmelse og uavhengighet».
Slik har FN ifølge Zoppo fastsatt en dobbel norm når det gjelder terrorisme. Han fortsetter: «Ut fra dette er det underforstått at terrorismen blir tolerert når den er et middel til å oppnå nasjonal selvbestemmelse, men at den blir fordømt i de tilfellene da en stat prøver å hindre uavhengighetsbestrebelser. Nyopprettede nasjoner som har brukt terrorisme i sin egen frigjøringskamp, synes det er vanskelig å fordømme andre som benytter terror.» (The Rationalization of Terrorism) FN har altså ikke mulighet til å være noe effektivt redskap til bekjempelse av terrorisme. Moralen seirer ikke, for «det er hovedsakelig politikken som definerer hva som er moralsk», som Zoppo konkluderer med å si. I mellomtiden lider og dør de uskyldige terrorofrene.
Et brorskap uten terror
Jan Schreiber forklarer det dilemma nasjonene står overfor: «Det merkelige er at de landene som ønsker å gjøre verden fri for terrorisme — og som ikke ser ut til å være i flertall — er nødt til å klare seg med halve forholdsregler. På den ene side skremmer ikke straffen terrorister som er innstilt på å ofre noe for sin ideologi, og på den annen side fremkaller den en voldelig reaksjon hos dem som fremdeles er i stand til å kjempe.» — The Ultimate Weapon — Terrorists and World Order.
Professor Zoppo avslutter sin analyse av problemet ved å si: «Det finnes knapt en moderne nasjon som ikke er blitt dannet ved hjelp av terror.» Ut fra dette ser det ut til at terror er en uunngåelig del av den politiske prosess. Men vi kan likevel slå fast at det finnes en «nasjon» som er blitt dannet uten terror og vold eller politisk innblanding. Det er en nasjon som består av over tre millioner mennesker over hele verden, mennesker som kommer fra forskjellige kulturer, språkgrupper og religionssamfunn. Hvem er de? Det er de som kommer til deg med dette bladet, nemlig Jehovas vitner.
De er mer enn en internasjonal sammenslutning av mennesker. De utgjør et overnasjonalt brorskap som har en felles tro og et felles, gudgitt håp. De gjør seg gjeldende verden over, ikke ved hjelp av terrorisme, men ved hjelp av fredelig, bibelsk undervisning. De finnes i praktisk talt hvert eneste land på jorden, og overalt viser de til Guds rike ved Kristus som den eneste løsningen på menneskehetens problemer. — Matteus 6: 9, 10.
Ja, Jehovas vitner har hevet seg over splittende politikk og nasjonalisme, som fører til kriger og terrorisme. De utgjør nå et folk som lever i virkelig fred, og de forbereder seg til den nær forestående tiden da det bare er Guds rike som skal herske over verden. Dette vil ikke skje ved at hele verden blir omvendt, men ved at verden blir renset i Guds krig, Harmageddon. — Matteus 24: 37—39; Åpenbaringen 16: 14, 16.
Da vil sann fred og evig liv bli de ydmyke til del. (Titus 1: 2; Åpenbaringen 21: 3, 4) Hvis du har lyst til å vite mer om dette riket, hvor det ikke vil finnes terrorisme, må du føle deg fri til å kontakte Jehovas vitner der hvor du bor, eller skrive til Selskapet Vakttårnet.
[Uthevet tekst på side 11]
De siste 20 årene er det bare i USA blitt beslaglagt omkring 35 000 pistoler og sprengladninger og foretatt 13 000 arrestasjoner. — Det amerikanske utenriksdepartement
[Uthevet tekst på side 12]
«Like før han skulle til å utløse minen for å sprenge dem i småbiter, lukket han øynene. Så gjorde han korsets tegn og hvisket fromt: ’Måtte Herren være deres sjeler nådig!’»
[Ramme på side 14]
Guds rike med Kristus Jesus som konge skal fjerne terrorismen
Det er blitt sagt at terrorisme er de desperates krig, at det er det de som føler seg ugunstig stilt, griper til. Under Guds rike behøver ingen å føle seg ugunstig stilt, slik det fremgår av denne profetien om Kristi Jesu styre:
«Gud, overlat din dom til kongen, gi kongesønnen rettferd fra deg! Så skal han dømme ditt folk med rettferd, dine hjelpeløse med lov og rett. Måtte kongen hjelpe de vergeløse i folket til å få sin rett. Han skal berge de fattige og knuse den som undertrykker andre. For han berger de fattige som roper om hjelp, de arme som ingen hjelper har. Han ynkes over småkårsfolk og redder de fattiges liv. Han løser dem fra tvang og vold, deres liv er dyrebart i hans øyne.» — Salme 72: 1, 2, 4, 12—14.