De unge spør . . .

Hvordan skal jeg få fortalt det til foreldrene mine?

«Når jeg får dårlig karakter på en prøve, vil jeg gjerne fortelle foreldrene mine hvordan det har gått, men jeg kan ikke gjøre det uten at de kjefter på meg.» — Benita, 13 år.

SKRIBENTEN Ruth Bell sier: «Å gjøre noe uten å tenke seg så godt om er en del av den erfaring tenåringer gjør seg. Men noen ganger ender det med at du kommer opp i vanskeligheter, og det er da du kanskje skulle ønske at foreldrene dine kunne tre støttende til.» Men enten det nå er karakterene som blir dårligere, et ungdommelig innfall som ikke faller så heldig ut, et mislykket forsøk på å gjøre noe foreldrene dine har pålagt deg, eller et alvorlig moralsk problem, er tanken på å fortelle det til foreldrene dine ikke særlig fristende.

Du kvier deg kanskje for å komme med dårlige nyheter til dem, særlig når du selv har en del av skylden for det som har hendt. Tanken på å bli krysseksaminert er ikke særlig tiltalende. Attenårige Willa sa: «Hvis jeg forteller dem noe, stiller de spørsmål i det uendelige. Det er som å åpne Pandoras eske.» Du skulle kanskje også ønske å slippe den uunngåelige, og kanskje ubehagelige, tukten. Men det verste av alt er tanken på å skuffe foreldrene dine. Som Vincent sa: «Jeg følte alltid at foreldrene mine stolte på meg. Det gjorde det vanskelig for meg å snakke med dem om mine problemer, for jeg ville ikke såre dem.»

Men foreldrene dine kjenner deg antagelig så godt at de forstår at noe er galt, selv om du gjør ditt beste for å skjule det. Det eneste du oppnår ved ikke å fortelle noe, er bare å utsette det uunngåelige. (Jevnfør Ordspråkene 28: 13.) Spørsmålet er: Hvordan skal du få sagt ifra?

Ingen er fullkommen

Legg først merke til hva Bibelen sier om feiltrinn: «For alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.» (Romerne 3: 23; 5: 12) Noen feiltrinn begår vi fordi vi ikke vet bedre, andre begår vi fordi vi ikke tenker oss om. Av og til gjør noen også det de vet er galt. Ikke desto mindre er feiltrinn noe vi må regne med å begå.

Hvordan ser du på en som ikke er i stand til å innrømme et feiltrinn? Ville du ikke få større respekt for ham dersom han en dag kom og sa: «Jeg er lei meg. Jeg skjønner at jeg tok feil»? På samme måte kan foreldrene dine bli oppbrakt på grunn av noe du har gjort. Men det at du var ydmyk nok til å innrømme det gale, kan dempe deres reaksjon.

Det rette tidspunkt

Reaksjonen til foreldrene dine er for en stor del også avhengig av hvilket tidspunkt og på hvilken måte du snakker med dem. Bibelen taler om et «ord som blir talt i rette tid». (Ordspråkene 25: 11; se også Forkynneren 3: 1, 7.) Du ønsker sikkert ikke å utsette saken. Vince sa: «Jeg synes det å vente bare gjorde det hele enda verre.» Men dersom det er mulig, så velg et tidspunkt for samtalen da det er sannsynlig at foreldrene dine er mest mottagelige. Latia, som er 16 år, sier: «Jeg snakker aldri med mamma om slikt når hun har det travelt. Da vil hun enten overhøre meg eller bli irritert.» Kelly, 15 år, gir dette rådet: «Vent til et tidspunkt da dine foreldres problemer er minst, så du ikke bare kommer med dine problemer på toppen av alle de andre.»

Når kan dette være? Attenårige Chris sier: «Jeg venter til vi skal spise kveldsmat, og så sier jeg til pappa at jeg gjerne vil snakke med ham.» Sønnen til en enslig mor valgte et annet tidspunkt: «Jeg snakket vanligvis med mamma rett før sengetid; hun var mer avslappet da. Når hun kom fra jobben, var hun alltid så stresset.»

Når det rette tidspunkt er inne, så henvend deg til foreldrene dine. Kanskje du kan si noe slikt som: «Mor og far, det er noe som bekymrer meg.» Men hva om det rette tidspunkt aldri dukker opp, eller at foreldrene dine er for travelt opptatt til å være oppmerksomme? Prøv å forstå. Det at de er for travelt opptatt til å være oppmerksom på at du har et problem, betyr ikke at de er likeglade. Du kan si: «Jeg vet at dere har det travelt, men det er noe som virkelig bekymrer meg. Kan vi snakke sammen?» Når du har fått oppmerksomheten deres, kan du spørre: «Har dere noen gang gjort noe som dere var altfor skamfulle til å snakke om?» Dette forteller foreldrene dine: 1) at du tar dette alvorlig, 2) at det ikke er lett for deg å snakke om det, og 3) at du oppriktig angrer det som har skjedd.

«Tal sant»

Nå kommer det vanskeligste, nemlig å fortelle foreldrene dine om det gale du har gjort. En av Jesu lignelser lærer oss mye om hvordan vi kan gjøre det. I Lukas 15: 11—32 leser vi om en sønn som en dag reiser hjemmefra for å nyte sin uavhengighet. Han sløser bort alle pengene sine og begynner å leve et umoralsk liv. Da han har nådd bunnen, kommer han til fornuft igjen og bestemmer seg for å dra hjem til faren i håp om å få være der. Men hvordan? Prøver han å skjule det gale han har gjort, for faren eller bagatellisere det? Nei, han begynner isteden med å si til faren: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Ja, han var ydmyk og skrøt ikke. Han bad ikke om å slippe å bli tuktet; han bad bare om tilgivelse.

Hvordan reagerte faren? Til sønnens overraskelse kom ikke den irettesettelsen han hadde ventet. Faren ble tydeligvis så overbevist om at sønnen angret oppriktig, at noen videre tukt ikke var nødvendig. En ydmyk og oppriktig henvendelse kan på lignende måte hjelpe foreldrene dine til å forstå at du har lært av det gale du har gjort. Dette betyr ikke nødvendigvis at du vil slippe å bli tuktet. I noen tilfelle vil streng refselse være på sin plass. «Ris og refsing gir visdom,» sier Bibelen. (Ordspråkene 29: 15) Ha derfor den rette holdning til tukt, slik Bibelen uttrykker det: «All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» — Hebreerne 12: 11.

Bibelen oppfordrer oss videre til å ’tale sant’. (Efeserne 4: 25) Legg ikke skjul på noe, selv om du kunne være fristet til å holde tilbake noen av de mer ubehagelige detaljene. Bruk ord som foreldrene dine forstår, ikke spesielle uttrykk som bare ungdommer forbinder noe med. Vis at du stoler på dem. Dine oppriktige anstrengelser for å ordne opp i saken vil uten tvil gjøre et dypt inntrykk på dem. — Jevnfør 2. Korinter 7: 11.

’Hvordan kunne du gjøre dette mot oss?’

Ikke alle ungdommer er så heldige at de har kristne foreldre. Men selv når foreldrene har framelsket egenskaper som ’mildhet og selvkontroll’, kan den første reaksjonen på tilståelsen din være ganske sterk. (Galaterne 5: 22, 23, NW) De kan med rette føle seg både såret og skuffet, spesielt dersom det er noe alvorlig som har skjedd. Så bli ikke altfor overrasket eller sint dersom du får en følelsesladet ordflom rettet mot deg. Du ville kanskje ikke ha vært i denne situasjonen dersom du hadde fulgt deres tidligere formaninger. Interessant nok sier 21-årige Nathan: «Den grad av følelser foreldrene dine viser, kan være en indikator på hvor glad de er i deg.»

Uansett hvordan det går, er det fornuftig å bevare roen. (Ordspråkene 17: 27) Hør på foreldrene dine og svar på spørsmålene deres, uansett hvordan de uttrykker seg. Godta den tukt de mener er nødvendig. Husk hva salmisten David sa: «En rettferdig mann kan slå meg, han tukter meg i kjærlighet.» (Salme 141: 5) Bestem deg for at dette feiltrinnet aldri skal gjenta seg.

Dette blir nok ikke siste gang du trenger den hjelp og de råd foreldrene dine kan gi deg. Venn deg derfor til å betro deg til dem med små saker. Når så de større problemene kommer, vil du ikke være redd for å henvende deg til foreldrene dine og fortelle dem hva du har på hjertet.

[Bilde på side 15]

Velg et tidspunkt da det er sannsynlig at foreldrene dine er mest mottagelige