Hvorfor tillater Gud lidelser?

«Menneskene er alene om å ha mulighet til å være onde, ettersom de også er alene om å være seg bevisst hva de gjør, og om å treffe bevisste valg.» — Historikeren Arnold Toynbee i Mankind and Mother Earth.

VI TREFFER alle bevisste valg. Vi gjør det hver dag. De fleste av de avgjørelser vi treffer, har å gjøre med de små ting i dagliglivet — hva vi skal spise, hva vi skal drikke, hva vi skal ha på oss, eller hvor vi skal dra. Men noen avgjørelser får alvorligere konsekvenser enn andre, konsekvenser som vi kan bli berørt av resten av livet — eller som til og med kan forkorte vårt liv.

Når en lege anbefaler deg å la deg operere, står du straks overfor et valg. Er det risikoen verdt? Hvor erfaren og pålitelig er kirurgen? Vil det forlenge eller forkorte mitt liv? Du må treffe en alvorlig avgjørelse.

Langt tilbake i historien ble det truffet bevisste valg som har berørt menneskeheten helt siden da. Og disse avgjørelsene har direkte tilknytning til det spørsmålet vi drøfter, nemlig hvorfor Gud tillater lidelser.

Menneskene — ’alene om å være onde’?

Den bibelske beretningen om den tidligste historie viser at mennesket ikke var den første fornuftutstyrte skapning med en fri vilje og evnen til å velge. Og menneskene var verken «alene om å ha mulighet til å være onde» eller de første til å være det. Det fantes allerede en høyere form for liv, «de gudlignende», åndeskapninger, også kalt engler. — Salme 8: 6, NW.

En av disse gudlignende skapningene, som det er millioner av, ville forsøke å bli det første menneskepars gud og hersker i stedet for Jehova, deres Skaper. Han brukte sin frie vilje og løy med overlegg for kvinnen for å få henne og deretter hennes mann til å være ulydige mot Gud. Han antydet at Gud var en løgner og en bedrager. Han sa at det å tenke og handle uavhengig ikke ville føre til døden, slik Gud hadde fortalt dem, og han forsikret henne: «Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» — 1. Mosebok 3: 1—5.

Slik startet denne gudlignende skapningen et opprør mot Guds herredømme — et opprør som millioner av engler var vitne til. På den måten ble spørsmålet om hvem som har rett til å utøve overherredømme, til et universelt stridsspørsmål. Den opprørske engelen ble Guds motstander, Satan, som det hebraiske ordet for motstander blir gjengitt med. I og med at Satan drog Guds sannferdighet i tvil, ble han også den første bakvasker eller djevel, som det greske ordet for bakvasker blir gjengitt med. Dette første opprøret utløste den kjede av begivenheter som har forårsaket alle menneskenes lidelser. Du lurer kanskje på hvordan det kan ha seg.

«Feilen er deres egen»

Det første menneskepar kunne se fram til evig liv i fullkommenhet i et paradis som de sammen med sine barn skulle utvide til å omfatte hele jorden. Men dette var avhengig av at de var lojale mot Gud. Hvis de var ulydige, ville en ny genetisk faktor komme inn i bildet, nemlig ufullkommenhet og død, som ville bli overført til de kommende generasjoner. Hva var det som skjedde? — 1. Mosebok 2: 15—17.

Apostelen Paulus forklarer det på en svært enkel måte. Han sier at «de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes [Adams] ulydighet», og at «døden fikk herredømme på grunn av et eneste menneskes fall». (Romerne 5: 17—19) Da Adam og Eva forkastet Guds overherredømme, styrtet de menneskeheten ut i lidelser, sykdom og død. Det Moses sa om Israel, kan også sies om menneskeheten i sin alminnelighet: «De har selv handlet fordervelig; de er ikke hans barn; feilen er deres egen. En fordervet og vrang generasjon!» — 5. Mosebok 32: 5, NW.

Som en følge av dette har menneskene foretrukket å være uavhengige av Gud og vendt seg bort fra hans styre. Men hva har de vendt seg til? Enten de er klar over det eller ikke, har de underkastet seg overherredømmet til «denne verdens gud [som] har blindet de vantros sinn». (2. Korinter 4: 4) De er blitt brikker i Djevelens spill, han som er «løgnens far». (Johannes 8: 44) Dette har de gjort ved å foretrekke menneskenes eget politiske og religiøse herredømme, som har ført til hat, elendighet og lidelser. Det er ikke rart Bibelen sier at Satan Djevelen «forfører [bedrar, The Living Bible] hele verden». — Åpenbaringen 12: 9.

Hvorfor er lidelsene blitt tillatt?

Hvorfor kvalte ikke Jehova opprøret i begynnelsen ved å tilintetgjøre Satan med en gang? Han er jo allmektig og hadde naturligvis makt til å gjøre det. Satan hadde imidlertid ikke satt spørsmålstegn ved Guds makt, men ved hans måte å utøve den på. Da Satan argumenterte mot Guds klart uttrykte lov, hevdet han i virkeligheten at Guds måte å herske på ikke er riktig og ikke er til beste for hans skapninger. Han hevdet også at menneskene ikke ville bevare sin lojalitet overfor Gud under prøvelser. (Job, kapitlene 1 og 2) Hvordan kunne Jehova møte denne utfordringen og avgjøre disse spørsmålene en gang for alle?

Vi kan kanskje trekke en sammenligning mellom Guds måte å handle med den egensindige menneskehet på og Jesu lignelse om den fortapte eller bortkomne sønn. Jesus fortalte om en mann som hadde to sønner, og den yngste av dem krevde å få sin del av arven mens faren ennå var i live. Han ønsket å være uavhengig og dra hjemmefra og vise at han kunne klare seg selv. Faren kunne ha tatt affære med en gang ved å avslå sønnens krav og låse ham inne, slik at han ikke kunne slippe unna. Ville det ha vært til det beste på lang sikt? Nei, for da ville sønnen ha blitt hjemme mot sin vilje. Det ville dessuten ha hindret ham i å følge sin frie vilje. Så hva gjorde faren?

Jesus fortalte: «Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv.» Det gikk så galt for denne unge jødiske mannen at han måtte ta seg arbeid som svinegjeter. Det var mat nok til grisene, men ikke til ham. Jesus fortsatte: «Da kom han til seg selv og sa: ’Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!’» Hva gjorde han så? Han angret og bestemte seg for å dra hjem igjen og overgi seg til sin far på nåde og unåde. — Lukas 15: 11—32.

Hva var det altså som skulle til for at denne unge mannen skulle komme til fornuft? Jo, tid og erfaring. Faren hadde latt være å gjøre noe drastisk og hadde i stedet latt sønnen få tid på seg til å forstå hvor dumt han oppførte seg. Gutten måtte riktignok lide under denne prosessen, men den fikk ham til fornuft.

Det er blitt skapt en presedens

Våre første foreldre valgte å være uavhengige av Gud, akkurat som sønnen i lignelsen ville være uavhengig av sin far. I motsetning til den bortkomne sønnen vendte ikke Adam og Eva tilbake til sin Far, men på grunn av deres opprør ble menneskeheten trukket inn i et stridsspørsmål som måtte bli avgjort for øynene på alle fornuftutstyrte skapninger, både synlige og usynlige. Og det kunne bare skje ved at tiden fikk gå. Hva er blitt bevist etter at vi nå har hatt 6000 år med uavhengighet av Gud og hans herredømme? Som profeten Jeremia sa: «Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Menneskehetens historie har vist hvordan det går når «mennesker har makt over andre»; da ’volder de dem skade’. Mange som har innsett dette, vender seg til sin himmelske Far for å få veiledning, på lignende måte som den bortkomne sønnen gjorde. Slik beviser de at Satan løy da han påstod at han kunne få alle til å slutte å tjene Gud. — Forkynneren 8: 9.

Jehova kommer snart til å gripe inn overfor Satan og dem som støtter hans uavhengige handlemåte. Han vil på den måten sette en stopper for opprøret og alle virkningene av det. Det vil da ha gått så lang tid at det er blitt skapt en presedens for all framtid. På grunn av denne presedensen vil Jehova aldri mer bli nødt til å la eventuelle opprør gå sin gang, enten de måtte finne sted i den synlige eller i den usynlige del av hans skaperverk. Tid og erfaring har vist at verken Satan eller menneskene kan herske på en rettferdig måte uavhengig av Gud. — Åpenbaringen 16: 14—16; 20: 1—3.

I den tiden som har gått, har menneskeheten riktignok måttet gjennomgå ufattelige lidelser, og mange har fått en brå død. Men Jehova har lovt å gjøre alt dette godt igjen. Hvordan skal han gjøre det? Apostelen Paulus sa: «Jeg har det samme håp til Gud . . . At rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde.» (Apostlenes gjerninger 24: 15) Det at Gud vil oppreise de døde og gi dem mulighet til å få leve evig i fullkommenhet på jorden, er et uttrykk for opphøyet barmhjertighet. Da vil hver enkelt kunne vise sin verdsettelse av den gave som det virkelige liv er.

Når ’den nye himmel og den nye jord’ er blitt innført, vil tidligere tiders lidelser gradvis bli glemt og erstattet av de velsignelser et rikt, lykkelig og evig liv fører med seg. Som Bibelen sier: «Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer.» (Jesaja 65: 17; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—4) Men hvordan kan vi være sikker på at dette kommer til å skje? Hvilke forandringer må til for at det skal bli varig fred?

[Uthevet tekst på side 9]

Mennesket var ikke Guds første fornuftutstyrte skapning med en fri vilje og evnen til å velge

[Uthevet tekst på side 9]

Ulydighet ville bringe en ny faktor inn i bildet

[Bilde på side 10]

På lignende måte som tid og erfaring fikk den bortkomne sønn til å forstå hvor avhengig han var av sin far, er mange i dag blitt klar over at de trenger Gud