Jeg gjennomlevde nesten 30 år med krig i Vietnam

Fortalt av Nguyen Thi Huong

Det var den 18. september 1950 i Vietnam. Den franske okkupasjonshæren angrep vår motstandsstyrke, som bestod av cirka 100 stridende. Vi hadde nettopp kommet tilbake fra et slag og hadde stoppet for å hvile noen dager i den lille landsbyen Hoa Binh.

JEG ble født i januar 1923 og vokste opp under det franske herredømme, som hadde eksistert i nesten 100 år. Nå var vi rede til å ofre livet for frigjøringen av vårt fedreland. Krigen som vi førte for å oppnå uavhengighet av det franske styre, begynte like etter at den annen verdenskrig endte i 1945. Den hadde verken en front eller en spesiell slagmark, men ble utkjempet overalt. De som kjempet, søkte dekning hos landsbyboerne, som gav dem mat, kjærlighet og pleie.

Snart kretset jagerflyene over den landsbyen hvor vi var, og beskjøt den med maskingeværer. Folk forlot husene sine og flyktet ut til rismarkene. Andre hoppet ut i elven eller ned i groper som de stridende hadde gravd. Flyene larmet, kulene hvinte, og mange ble drept.

Da flyene forsvant, dukket det opp franske kanonbåter som skjøt mot elvebreddene. Kanonbåtene dekket de soldatene som hadde kommet for å ransake husene og avdekke de stridendes skjulesteder, som var overalt. Kanonsalver fra alle retninger slaktet ned landsbyboerne, som falt ute på jordene, i kanalene og i hagene. Blodet deres fløt ut på fedrelandsjorden og gjødslet rismarkene, som den krigerske hæren trampet ned.

Da det var blitt natt, gravde våre medkjempere groper langs elvebreddene. Der skjulte de seg og ventet. Tidlig på morgenen patruljerte fienden med sine båter og skjøt mot elvebreddene for så å trekke seg lenger og lenger tilbake. Plutselig ble de franske soldatene i båtene meiet ned av en rekke geværsalver. Geværene og resten av krigsmateriellet deres ble raskt konfiskert. Så flyktet de stridende i største hast gjennom hagene og mellom husene for å unnslippe den kanonilden som helt sikkert ville komme. De stridende løp alltid unna fiendene sine, men holdt seg såpass nær at de var klar til å drepe dem, til å drive dem bort.

Et løfte til Gud

Etter seks dager med forskjellige sammenstøt med fienden fikk vår motstandsstyrke ordre om å oppløse seg. Mannen min, de to brødrene hans og jeg drøftet vår situasjon. Ettersom jeg var gravid i femte måned, kunne jeg ikke holde følge med de andre på deres lange og farefulle flukt. Så vi bestemte oss for at vi dagen etter skulle holde oss skjult hver for oss, og at vi skulle la den eller dem som overlevde, ta seg av barna.

Den natten var sannsynligvis den lengste og mest redselsfulle i hele mitt liv. I ly av mørket vendte innbyggerne i Hoa Binh tilbake til sine hjem, pakket det de eide, og stablet det opp i sampanene, flodprammene sine. Skrik fra høns og griser blandet seg med barneskrik. Jeg så raden av sampaner bevege seg som en lang slange. Den drev med den sterke strømmen og var snart ute av syne. I den truende stillheten tenkte jeg på de tre barna mine, som var langt borte, hos besteforeldrene sine. Jeg la hånden på magen og kunne kjenne at fosteret rørte seg. Jeg kunne ikke la være å grøsse. Tanken på at det virket som om jeg gikk den visse død i møte, føltes som en dolk i hjertet.

Tidlig neste morgen gikk mannen min. Han sa at han skulle komme tilbake, men han kom ikke. Solen stod allerede høyt på himmelen, og kulene knallet i mursteinsveggene i det huset vi hadde tatt i besittelse. Svogrene mine og jeg flyktet ut til rismarkene i nærheten, men de var redde for å bli tatt og lot meg bli hengende langt etter. Det ble skutt rundt meg på alle kanter, og jeg var redd for hva som kunne skje med meg hvis jeg kom i hendene på de brutale soldatene.

«Min Gud, ha medlidenhet med meg!» gråt jeg. «Jeg er gravid, og jeg har mistet mannen min. Vis meg hvordan jeg kan komme ut av dette helvete!» Mens jeg bad, rant det bitre tårer nedover kinnene og ned på leppene. Da jeg løftet blikket, fikk jeg øye på en hytte langt borte. «Å, Gud, gi meg styrke til å gå,» bad jeg, «for jeg er helt utslitt.»

Med store anstrengelser klarte jeg å komme fram til hytta. Da jeg var kommet inn og hadde fått satt meg, la jeg armene i kors over brystet, bøyde hodet og avla dette løftet for Gud: «Jeg skal bruke livet mitt til å tjene deg, Gud, hvis du vil hjelpe meg til å komme ut av dette helvete, så jeg kan få se mannen min og barna mine igjen.»

Utfrielse

Om ettermiddagen, da skytingen tiltok, var det flere som kom løpende til hytta. Nå var vi sju stykker. I det fjerne kunne vi se at det steg røk opp fra hus som var brent ned. Franskmennene var ikke langt unna oss.

Sent på ettermiddagen, da kanonskuddene kom nærmere og nærmere og maskingeværskytingen ble mer intens, flyktet de som var i hytta, til rismarkene og spredte seg i alle retninger. Men hva var det jeg så? En enslig person som løp mot hytta. Til tross for alle kulene stod jeg der og forsøkte å identifisere silhuetten. Det var mannen min! «Hvordan kan jeg få takket deg, Gud?»

Da mannen min nådde fram til meg, spurte jeg: «Hvorfor gikk du fra meg?» Han svarte at han hadde funnet en mann som var alvorlig såret, og at han hadde lett etter et sted hvor han kunne skjule ham og ta seg av ham. Det kom fremdeles kuler fykende rundt oss på alle kanter, men siden det snart ville bli mørkt, var det like før franskmennene ville slutte angrepet.

Månen lyste opp veien for oss da vi flyktet over rismarkene og gjennom vannet og gjørmen. Cirka klokken to på natten kom vi fram til landsbyen og fikk se de nedbrente og plyndrede husene. To måneder etter denne serien med angrep leste vi i en rapport: ’Av de over 100 kvinner og piker som franskmennene tok til fange og holdt tilbake på kanonbåtene sine, var det over 20 som ble gravide.’

To år senere ble mannen min drept av franskmennene. Den lille datteren vår var da 20 måneder gammel. Etter at mannen min var død, flyttet jeg fra vår fødelandsby, Binh Phuoc, for å slå meg ned i byen Vinhlong, som ligger i nærheten. Jeg lette etter arbeid for å forsørge de fire barna mine, som nå var hos meg igjen, alle sammen. Den eldste var ni år gammel. Jeg ble lærer i grunnskolen. Like etterpå, i mai 1954, oppnådde landet uavhengighet av Frankrike.

Jeg glemte ikke

Jeg husket alltid hvilken gjeld jeg stod i til Gud, og jeg søkte ham. Da jeg var barn, gikk jeg ofte til en pagode, et tempel, i nærheten av huset vårt. Min yngre søster og jeg syntes det var morsomt å se på den store magen til Buddha, som det var en statue av der. Han lo med vidåpen munn. Mang en gang stakk jeg fingeren inn i munnen hans og trakk den ut igjen akkurat idet søsteren min sa: «Han biter!»

Nå gikk jeg tilbake til denne pagoden som en lidende kvinne som stod i gjeld til Gud. Jeg håpet å finne noe høyt, hellig og mektig, noe som jeg kanskje hadde oversett i min ungdom. Her bøyde de troende seg ned for Buddha-statuen, og mannlige og kvinnelige prester ramset opp uforståelige bønner med monoton stemme. Jeg var så skuffet. Men jeg gikk tilbake for å snakke med en kvinnelig prest, som snakket om buddhismen og det tilbaketrukne livet ved pagoden. Jeg følte meg ikke oppmuntret. De bøkene hun gav meg, hadde et hinduisk anstrøk, og jeg forstod ingenting av det jeg leste.

Katolisismen, som franske misjonærer innførte til Vietnam på 1600-tallet, var en annen framstående religion i landet. Men den tiltalte meg ikke i det hele tatt. Kirkens representanter hadde en frastøtende opptreden, blandet seg opp i politikk og søkte å oppnå makt og rikdom. Alt dette tok jeg avstand fra.

Jeg hadde flere søvnløse netter, og da bad jeg til Gud om at han måtte vise meg hvordan jeg kunne lære ham å kjenne. Jeg husket at foreldrene mine hadde lært meg om Skaperen. De hadde et alter foran huset for å vise sin respekt og frykt for ham. Det bestod av en pilar med en treplate oppå som var såpass stor at det var plass til en krukke med ris og en med salt og en bolle med brennende røkelse som ble plassert der hver morgen og kveld. Hver gang de hadde god mat, ofret de den til Skaperen og bad ham om å ta imot den.

Vi kalte Skaperen Troi, som betyr «Den mektigste». Når man skulle advare ulydige barn, sa man til dem: «Troi kommer til å drepe deg.» Vi hadde ingen skrifter om Skaperen, men vi fryktet ham og fortsatte å gjøre det som er godt. Vi bad ham om hjelp i vanskelige tider og takket ham når vi hadde fått hjelp. Det var klart at den Gud jeg søkte, måtte være Skaperen! Men hvordan kunne jeg finne ham? Hvordan? Hvordan? Dette spørsmålet naget meg. Å! Jeg hadde så stor skyldfølelse fordi jeg ikke kunne finne den sanne Gud, så jeg kunne tjene ham og betale min gjeld.

Borgerkrig

Etter at Vietnam hadde oppnådd uavhengighet av Frankrike, ble landet delt en gang til. Det gav supermaktene en anledning til å gripe inn igjen, og det brøt ut en krig mellom den nordlige og den sørlige delen av landet som varte i nesten 20 år, helt til april 1975. På grunn av supermaktenes avanserte teknikk ble krigens ødeleggelser så store at det lå utenfor menneskers fatteevne.

Nesten hver dag døde det tusenvis av soldater og sivile — på rismarkene, på arbeidsplassene, på markedene, på skolene og hjemme i sengen. Barn måtte lide sultedøden i mødrenes armer på det stedet hvor de holdt seg skjult. Omkring to millioner vietnamesiske stridende ble drept, foruten utallige sivile. Hvis likene var blitt stablet oppå hverandre, hadde de nådd opp til toppen av fjellene. Mange flere millioner ble såret og kvestet. Krigen var årsak til at cirka ti millioner sørvietnamesere, det vil si omkring halvparten av befolkningen, ble flyktninger.

Barna mine hadde vokst opp og måtte utføre militærtjeneste for å kjempe mot sine brødre i nord. Det gjorde vondt i hjertet når ekkoet fra kanonene kunne høres lang vei og jeg ikke fikk sove, og jeg bad til Gud om at det måtte bli fred i landet, og at barna mine måtte være i sikkerhet.

I 1974, da krigen nærmet seg slutten, ble en av sønnene mine og den troppen han tilhørte, som bestod av over 100 mann, omringet og tvunget til å leve under jorden i tre måneder. Bare fem av dem overlevde, og en av dem var sønnen min. Etter å ha kjempet i fem år kom de tre sønnene mine tilbake i live og uten skader. Datteren min overlevde også. Da krigen var over, hadde det kommunistiske Nord-Vietnam vunnet en fullstendig seier over Sør-Vietnam.

Under kommunistisk styre

Så begynte kommunistene å hevne seg på alle dem som hadde tjenestegjort for styresmaktene i Sør-Vietnam. De mente at det var Sør-Vietnam som var ansvarlig for den nesten 20 år lange krigen mellom nord og sør. En million mennesker ble satt i fengsel. Fengslene ble bygd i skogene av fangene selv, som fikk den verste behandling. Mange døde av mangel på mat og medisin og spesielt av overanstrengelse. De fikk bare litt ris hver uke og svært lite kjøtt. Og det arbeidet de måtte utføre, var hardere enn det de kunne makte.

Hvis fangene ikke greide å bli ferdig med arbeidet i tide, måtte de fortsette helt til jobben var gjort. Noen ganger arbeidet de åtte kilometer fra leiren. Så det ble svært sent før de kom tilbake. De sov noen få timer, og så måtte de fortsette å arbeide neste dag. Etter hvert som tiden gikk, ble helsen dårligere, og mange døde. Mange andre begikk selvmord. Sønnene mine fikk også føle dette harde livet i arbeidsleiren på kroppen.

Ettersom den kommunistiske regjering ikke kunne skaffe nok mat til en million fanger, gav den under et skinn av menneskelighet fangenes familier tillatelse til å besøke fangene hver måned og ha med seg mat. Vi, det vil si fangenes foreldre, koner og barn, gjorde som det ble ventet av oss, og takket den kommunistiske regjering for at den tillot oss å gi fangene mat og forlenge livet deres. Siden det var en million menn som var fengslet, var cirka fem millioner mennesker direkte berørt.

Jeg hadde sagt opp jobben min for å kunne ta meg av sønnene mine, og datteren min hjalp meg. Guttene ble stadig flyttet fra den ene leiren til den andre — lenger og lenger unna. Så ved hjelp av forskjellige framkomstmidler — apostlenes hester, bil og sampan — brakte jeg cirka 15 kilo tørrmat til leiren hver måned. Jeg måtte ofte bære maten gjennom gjørme og over glatte veier.

Når jeg kom fram til leiren, fikk jeg bare se sønnene mine i to timer. Vi sa ikke stort. Siden vi hadde det så vondt, hadde vi vanskelig for å snakke. Vi måtte holde tårene tilbake. Fordi de hadde gjennomgått så mye, så de svært skrøpelige ut. Til tross for de anstrengelsene vi gjorde oss, var de alltid sultne, for de delte maten sin med dem som hadde slektninger som hadde dødd, hadde flyktet fra landet eller var for fattige til å komme med mat.

I over 30 måneder kom jeg med mat til sønnene mine, og mange andre gjorde det samme for sine. Vi så ut som en stor flokk tiggere der vi gikk i skitne klær, med en stor kurv i hånden og store hatter som var laget av palmeblad, og som nesten skjulte ansiktet. Enten det var stekende varmt eller det regnet, stod vi på bussholdeplassene og ved båtenes anløpssteder. Jeg solgte alt jeg hadde, også eiendommen vår, for å kunne kjøpe mat. I ytterste fattigdom bad jeg til Gud og bønnfalt ham om å redde barna mine fra et slikt helvete. Til slutt ble de satt fri, etter nesten tre år.

[Uthevet tekst på side 16]

Jeg var redd for hva som kunne skje med meg hvis jeg kom i hendene på de brutale soldatene

[Uthevet tekst på side 19]

En av sønnene mine og troppen hans ble tvunget til å leve under jorden i tre måneder

[Bilde på side 17]

Jeg hadde ofte gått til en pagode i Vietnam hvor de troende tilbad foran en statue av den lykkelige Buddha, som så ut omtrent som denne

[Bilde på side 18]

Folk som kommer med mat til krigsfanger, akkurat som vi kom med mat til sønnene våre, som var i fengsel etter krigen

[Rettigheter]

U.S. Army photo

[Bilderettigheter på side 15]

Bettmann Newsphotos