FN — er nasjonene blitt forent?

«HVEM vil innføre varig fred, og når?» Jehovas vitner stilte disse spørsmålene i brosjyren Peace — Can It Last? (Freden — kan den vare?), som ble utgitt i 1942. På grunn av den annen verdenskrig var Folkeforbundet i en skinndød tilstand eller i «avgrunnen», som Bibelen uttrykker det. (Åpenbaringen 17: 8) Derfor ble også dette spørsmålet stilt: Kommer Folkeforbundet til å bli værende i uvirksomhetens avgrunn?

Jehovas vitner hadde funnet svaret i Bibelen allerede da. Midt under den annen verdenskrig forutsa denne brosjyren: «Sammenslutningen av verdens nasjoner kommer til å gjenoppstå.» Stemte denne forutsigelsen?

I april 1945 ble det holdt en konferanse i San Francisco. Hensikten med den var at det skulle utarbeides en pakt for De forente nasjoner. Cornelia Meigs forteller i boken The Great Design hva som skjedde da møtet ble åpnet: «Det ble holdt en storslått og inspirerende gudstjeneste i Washington-katedralen hvor det ble bedt om Guds hjelp i forbindelse med det nye foretagendet. . . . Under selve konferansen la en merke til at mange av hovedtalerne i sine innledende og avsluttende taler påkalte Guds hjelp når de nå skulle ta fatt på sin oppgave.»

Noen ville at Gud skulle nevnes i pakten; andre ikke. Nasjonene var ikke forent, så ordet «Gud» ble utelatt. Denne meningsforskjellen burde ha blitt tatt som et tidlig varsel om det som skulle komme. Men de 51 første medlemsnasjonene undertegnet FN-pakten, og det var som om det uvirksomme Folkeforbundet gjenoppstod av asken.

Hvordan har FN skilt seg ut fra Folkeforbundet? Og har denne organisasjonen hatt større hell med seg i sitt arbeid for å bevare freden? Har den virkelig forent nasjonene?

Generalsekretæren

Grunnlaget for en sterkere og mer effektiv organisasjon ble lagt av Franklin D. Roosevelt, Winston Churchill, Josef Stalin og deres rådgivere. Disse mennene representerte de tre store — De forente stater, Storbritannia og Sovjetunionen — på konferanser som ble holdt i Moskva, Teheran, Jalta og Dumbarton Oaks (Washington, D.C.). Det var president Roosevelt som til slutt valgte navnet De forente nasjoner.

FNs generalforsamling holdt sitt første møte i januar 1946. Innen 1. februar hadde FN valgt sin første generalsekretær, nordmannen Trygve Lie. Hvordan betraktet han denne oppgaven? «På denne måten ble jeg altså slynget inn i stillingen som generalsekretær for den nye internasjonale organisasjonen som skulle bevare freden og sikre fremgangen i en verden fylt av uro, fattigdom og stormaktsrivalisering. Det hele oversteg mine villeste drømmer, men virket på samme tid som et mareritt. . . . jeg [spurte] meg selv om og om igjen, hvordan kan det ha seg at dette fryktinngytende verv har falt nettopp på en ’fagforeningsjurist’ fra Norge?» — Syv år for freden av Trygve Lie.

Til å begynne med ble det ikke ventet så mye av generalsekretæren, slik det heller ikke var blitt gjort i Folkeforbundet. Ifølge forfatteren Andrew Boyd var ikke grunnleggerne av FN klar over hvor stor makt generalsekretæren ville få. Som Boyd sier i sin bok Fifteen Men on a Powder Keg: «Det slo dem [de tre store] aldri at den nye verdensorganisasjonens fremste embetsmann kunne bli nødt til å lede dens internasjonale styrker.» Han sier videre: «De anså ham som sitt redskap, og et meget forsagt sådant.»

Men i artikkel 99 i FN-pakten står det klart og tydelig: «Generalsekretæren kan henlede Sikkerhetsrådets oppmerksomhet på alle forhold som etter hans oppfatning kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet.» (Uthevet av oss) Som Trygve Lie skrev: «Denne artikkel gir generalsekretæren i De forente nasjoner et verdenspolitisk ansvar som ingen person, ingen representant for en enkelt nasjon, noensinne før har hatt.» Han kom derfor til å bli en faktor som en måtte regne med.

Generalsekretærens innflytelse som problemløser økte sterkt. Under Kongo-krisen i 1961 samlet Dag Hammarskjöld, som etterfulgte Trygve Lie, soldater og teknisk personell i et antall av 20 000 fra 18 land for å få slutt på konflikten. I 1964 var U Thant, som da innehadde stillingen, ansvarlig for tre fredsbevarende FN-styrker samtidig.

Den nåværende generalsekretæren, peruaneren Javier Pérez de Cuéllar, har kommandoen over fredsstyrker som fremdeles er i virksomhet på Kypros og i Midtøsten. Han er også sjef for Sekretariatet, som nå har en stab på omkring 7400 ved FN-hovedkvarteret i New York. Cirka 19 000 andre arbeider under FNs ledelse i andre land. I betraktning av at FN rår over så store menneskelige ressurser, kan vi spørre: Har organisasjonen klart å avverge krig i noen særlig utstrekning de siste 40 årene?

FN bjeffer, men kan ikke bite

Svaret på dette spørsmålet er både ja og nei. Tjue år etter at Folkeforbundet ble stiftet i 1919, begynte dets dødskamp i og med at den annen verdenskrig brøt ut. Førti år etter at FN ble dannet, er organisasjonen fremdeles i virksomhet. Men selv om det ikke har brutt ut noen tredje verdenskrig, er det blitt utkjempet mange fryktelige kriger, og millioner av mennesker har lidd under dette. Vi tenker straks på krigene i Korea (1950—53), Midtøsten (1948—49, 1967 og 1973) og Indokina/Vietnam (1945—54 og 1959—75). Det logiske spørsmålet blir: Hvorfor greide ikke FN å forhindre disse krigene?

FNs folk svarer at organisasjonen ikke er mer effektiv enn dens medlemmer lar den få være. Stefan Olszowski, den polske utenriksministeren, skrev følgende i et brev datert 9. mai 1985: «Ikke engang perfekte vedtak som organisasjonen treffer, kan gi de ønskede praktiske resultater før medlemsnasjonene gir dem sin tilslutning og støtte ut fra sin politiske vilje. Jeg håper at menneskeheten klarer å stanse og snu før vi når avgrunnen.»

FN kan følgelig bare være en overtalende faktor og ikke virke som en politistyrke med makt til å gripe inn. Organisasjonen er i virkeligheten et verdensforum, en arena for debatt, hvor nasjonene fremfører sine klager — hvis det passer dem. Som tidligere generalsekretær Kurt Waldheim skrev: «Hvis de ikke er innstilt på å legge et problem fram for [Sikkerhets]rådet, kan ikke De forente nasjoner være til særlig hjelp . . . Sikkerhetsrådet føres inn på sidespor og ignoreres, og det bryter ned dets renommé og svekker dets stilling . . . Dette mener jeg kan være en av de farligste tendenser i De forente nasjoners historie.»

Men når nasjonene så legger sine problemer fram for FN, er det ofte bare for å anklage og motanklage. FN blir til et forum for politisk propaganda. Når det er slik, spør du kanskje: Hvordan kan FN bruke sin innflytelse for å skape fred?

FNs folk svarer at organisasjonen gir saker publisitet og forsøker å påvirke verdensopinionen slik at regjeringene skal gå til handling. Men den kan ikke selv gå til væpnet aksjon for å forhindre en krig. Hva da med de væpnede FN-styrkene?

En FN-publikasjon svarer: «En typisk oppgave for disse styrkene [dersom de er bemyndiget av Sikkerhetsrådet eller av Generalforsamlingen] er å forhindre nye kamphandlinger, gjenopprette og opprettholde ro og orden og bidra til normalisering av forholdene. Med tanke på dette får de fredsbevarende styrker, hvis det er nødvendig, anledning til å benytte seg av forhandlinger, overtalelse og observasjons- og undersøkelsesvirksomhet. . . . Styrkene er bevæpnet, men har bare lov til å bruke våpen i selvforsvar.» (Uthevet av oss) Deres oppgave er altså å få andre fra å delta i konflikter og å unngå konflikter selv.

Hva er da FN i virkeligheten? Jo, en vakthund som får lov til å bjeffe, men ikke bite. Men en bjeffende hund varsler i hvert fall om vanskeligheter. Hvorfor ser det da ut til at organisasjonen er så lite effektiv?

Hvor makten egentlig ligger

Ifølge Andrew Boyd ble FNs problemer bygd inn i pakten av de tre store. Han forklarer: «De sa rett ut til de små nasjonene at de allerede hadde bestemt seg for en sikkerhetsstruktur som helt og fullt ville bli kontrollert av stormaktene. . . . Roosevelt, Churchill og Stalin hadde vært helt enige om at den foreslåtte organisasjonen De forente nasjoner skulle være et redskap for gjennomføringen av beslutninger truffet av de tre store i fellesskap (med Kina og Frankrike som deres privilegerte samarbeidspartnere).»

Boyd fortsetter: «Når systemet var blitt utformet av de tre store selv, kunne det naturligvis ikke innebære at de skulle la noe av sin enorme militærmakt komme inn under de mindre statenes kontroll, generalsekretærens kontroll . . . eller Den internasjonale domstols eller noen annens kontroll.» Men hvordan beskyttet de sitt monopol på makt og kontroll?

Boyd forklarer: «De tre store stolte ikke på hverandre. Vetoretten skulle være deres beskyttelse mot hverandre og mot de mindre statenes mulighet til å få igjennom vedtak.» Hva er vetoretten? Det er retten til å stanse et vedtak ved å stemme mot. Den er forbeholdt de fem faste av de 15 medlemmene i Sikkerhetsrådet, nemlig De forente stater, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Skal et større vedtak i Sikkerhetsrådet gå igjennom, må det altså få minst ni stemmer, deriblant stemmene fra de fem faste medlemmene. Men å avholde seg fra å stemme regnes ikke som et veto.

Når så vetoretten var tatt med i FN-pakten, «var det bare å vente at stormaktene skulle komme til å krangle». Dette var ikke akkurat noen god start for de «forente» nasjoner.

Men nå er vi kommet til 1985, og hittil har vi unngått en tredje verdenskrig. FN spiller fremdeles en aktiv rolle i verdenssituasjonen. Er det på bakgrunn av det rimelig å tro at Gud likevel vil skape fred ved hjelp av FN?

[Ramme på side 6]

FNs generalsekretærer og noen av deres problemer

[Bilde på side 4]

Trygve Lie spurte: ’Hvordan kan det ha seg at dette fryktinngytende verv har falt på meg?’

[Rettigheter]

Foto: FN

[Bilde på side 5]

U Thant hadde kommandoen over tre fredsbevarende styrker samtidig

[Rettigheter]

Foto: FN

[Bilde på side 7]

Kurt Waldheim skrev om «en av de farligste tendenser i De forente nasjoners historie»

[Rettigheter]

Foto: FN

[Bilde på side 7]

Javier Pérez de Cuéllar er sjef for en stab på omkring 26 000

[Rettigheter]

Foto: FN