Hiroshima — en opplevelse mange aldri glemmer

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Japan

I MANGE år har det vært slik hvert år. Presis klokken 8.15 senker stillheten seg over alle som er samlet i Fredsparken i Hiroshima. De har ett minutts stillhet for å minnes det katastrofale øyeblikket for 40 år siden. Den 6. august 1945 eksploderte en atombombe over Hiroshima i Japan. Byen ble ødelagt på et blunk, og omkring 80 000 mennesker mistet livet. Tre dager senere ødela en annen atombombe byen Nagasaki og kostet om lag 73 000 mennesker livet.

Fra hele verden kommer det jevnlig tusener på tusener av mennesker hit for å minnes denne skjebnesvangre begivenheten. I tillegg til de vanlige paradene, bønnene, minnegudstjenestene og så videre har det i år vært spesielle begivenheter, for eksempel en verdenskonferanse for ordførere som skulle fremme freden ved hjelp av solidaritet mellom byene — et møte hvor det var ordførere fra mange av byene i Japan og andre steder i verden.

Det er tydelig at Japan vil at verden skal huske og lære av de opprivende tingene som skjedde.

Noen av de overlevende forteller hva de opplevde

Det er blitt brukt massevis av papir for å få skrevet ned de hjerteskjærende beretningene til dem som overlevde bombeangrepene. Selv om det nå er 40 år siden «den dagen», har de fleste av de overlevende fremdeles dagen i friskt minne. Her forteller noen av dem hva de opplevde, til vår medarbeider.

Nobuyo Fukushima husker godt hva som skjedde da Hiroshima ble bombet, og forteller: «Jeg var hjemme og vasket trappene da et kraftig lysglimt og et forferdelig smell plutselig slo meg bevisstløs. Da jeg våknet igjen, kunne jeg høre at mor ropte om hjelp. Huset var fullstendig ødelagt. Jeg trodde det hadde vært et jordskjelv. Da vi kom oss ut av huset og bort til elvebredden, så jeg mange barn og foreldre med klær som hadde brent seg fast i huden. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de var så forbrent.

Da vi kom fram til sykehuset, var det stappfullt av folk. Mange hadde hele hodet dekket av blod, mens andre var så forbrent at kjøttet hang i laser. På noen av dem stod håret, som var blitt svidd av heten, rett til værs. Andre, som hadde fått tre- og glassplinter inn i huden under eksplosjonen, stønnet av smerte. Ansiktene deres var så oppsvulmede at det var vanskelig å se forskjell på folk. Alle syntes å be om vann, men mange av dem hadde allerede sluttet å puste da det var blitt hentet vann til dem. Tre måneder senere døde også min mor på grunn av bombens virkninger.

Byen var blitt en stor, utbrent slagmark hvor det bare stod igjen en sprukken betongvegg her og der. Om kveldene var det bål nede ved elven, hvor likene ble brent. Jeg husker godt det røde flammeskjæret og den ufyselige lukten av lik som ble brent. Jeg grøsser fremdeles hver gang jeg tenker på det, og det skjærer meg i hjertet.»

Tomiji Hironaka var en av de soldatene som ble sendt til Hiroshima like etter bombingen for å hente eventuelle overlevende fra fengslet der. Han hadde vært i militæret i mange år, men da han kom til Hiroshima, gikk krigens redsler opp for ham for alvor.

Han forteller: «Veien var full av lastebiler med sårede. De som fremdeles kunne gå, vaklet bortover langs veikanten. Mange var så å si nakne, og det som var igjen av klærne, var blitt brent inn i huden. Overalt lå det hauger med lik som var fulle av røde brannblemmer. Ved elvebreddene krydde det av folk som forsøkte å lindre smertene fra brannsårene. Jeg så hvordan en mor, som hadde brannsår over hele kroppen, holdt sitt lille spedbarn, som også hadde store forbrenninger, og forsøkte å amme det. Jeg husker godt hva jeg tenkte og følte da. ’Som jeg hater krigen!’ Men jeg hadde selv vært med på å drepe andre, og jeg spurte meg selv: ’Hva slags samvittighet er det jeg har?’ Jeg var fullstendig klar over min egen blodskyld.»

Munehide Yanagi, som da var en gutt på 14 år, overlevde bombeeksplosjonen i Nagasaki som ved et mirakel. Han befant seg bare cirka 1000 meter fra det stedet hvor bomben eksploderte. «Jeg tilhørte en gruppe skoleelever som hadde fått i oppdrag å bygge bunkere,» forteller han. «Mens vi arbeidet, hørte jeg duren fra et stort fly som hørtes ut som en sterk torden. Jeg lurte på om det kunne være et amerikansk fly, og akkurat da var det en som ropte: ’Tekki!’ [’Fiendefly!’] Vi kastet fra oss det vi hadde i hendene, og løp så fort vi kunne, til bunkeren.

I det øyeblikk jeg nådde fram til betongvernet foran bunkeren, kom det et usedvanlig, blåhvitt lysglimt og en voldsom eksplosjon som gjorde at jeg ble kastet bak bunkeren, hvor jeg ble liggende bevisstløs. Da jeg kom til meg selv igjen, hørte jeg fortvilte aigo-skrik [aigo er koreansk og gir uttrykk for sterk sinnsbevegelse]. De kom fra en som var helt svart i ansiktet på grunn av røyken, og som var så forbrent at det var vanskelig å se om det var en mann eller en kvinne.

Det var som det reneste inferno. Jeg så en av skolekameratene mine, som hadde store forbrenninger. Det var bare filler igjen av klærne hans, og huden hadde løsnet. En jente som hadde jobbet sammen med meg, hadde falt sammen på veien — bena fra knærne og ned var borte — og hun bad om vann. Jeg visste ikke hvor jeg skulle få tak i vann, men jeg forsøkte å trøste henne så godt jeg kunne.

Brannen herjet byen. Jeg så at forkullede telefonstolper falt ned over veiene, at et tog brant, og at en hest fikk krampetrekninger på grunn av heten. Den voldsomme brannen tvang meg til å gå ut i elven. Jeg var varm og redd. På et eller annet vis greide jeg å komme meg hjem.» Senere begynte Munehides tannkjøtt å blø, og han fikk også diaré. Han har fremdeles kronisk hepatitt. Men han synes selv at han er heldig sammenlignet med mange av dem han så den dagen.

Noe alle bør lære av

Atombombeeksplosjonene etterlot seg dype arr hos mange av dem som opplevde dem. Krigens redsler og ødeleggelser har også gjort dypt inntrykk på dem som bare har sett bombenes ettervirkninger.

I dag, 40 år senere, øker spenningen mellom nasjonene, og det fremstilles stadig flere kjernevåpen. Frykten for en tredje verdenskrig og en kjernefysisk katastrofe har aldri vært så begrunnet som nå. Flere og flere mennesker rundt om i verden ber forståelig nok alle folk og nasjoner inntrengende om å huske det tragiske som skjedde i Hiroshima og Nagasaki, og å lære av det. At man nå har minnes dette i Hiroshima for 40. gang, er bare ett av mange tiltak i den retning.

Men har noen av disse anstrengelsene brakt verden nærmere sann fred? Er de redsler som er forbundet med en atomkrig — smertene, lidelsene og ødeleggelsene — såpass store at menneskene tar avstand fra krig? Hvilke langvarige virkninger har egentlig tragedien i Hiroshima og Nagasaki hatt på Japans fredsbestrebelser?

[Bilde av Nobuyo Fukushim på side 3]

[Bilde av Tomiji Hironaka på side 4]

[Bilde av Munehide Yanagi på side 5]

[Bilderettigheter på side 3]

Foto: U.S. Air Force

[Bilder på sidene 4 og 5]

Bilder av ødeleggelsene i Hiroshima sentrum etter atombombeeksplosjonen

[Rettigheter]

Foto: U.S. Air Force

Foto: U.S. Army/Det japanske fredsmuseum