Å skaffe mat til de hungerrammede — hvilke utsikter er det?

I ET 65 hektar stort underjordisk hvelv i Missouri i USA finnes det et matvarelager som strekker seg fra vegg til vegg og fra gulv til tak, og som består av 1,2 millioner tonn smør, ost og tørrmelk. Det er en del av en landsomfattende lagring av overskuddsmat som regjeringen kjøper av bøndene til en pris av om lag tre milliarder dollar i året. Det koster ytterligere 58 millioner dollar i året bare å vedlikeholde lagringsplassene. I tillegg til dette gir regjeringen milliarder av dollar som tilskudd til bøndene for at de skal la så mye som 20 prosent av sine dyrkbare arealer ligge brakk for å redusere avlingen.

Vil nå dette si at det at det finnes en slik overflod, vil bety at hvis en fant et eller annet middel til å gjennomføre en rettferdig fordeling, så ville denne overfloden være ensbetydende med at det ville bli slutt på hungersnøden i verden? Vil de nasjoner i verden som mangler mat, kunne regne med at de i det uendelige vil nyte godt av denne tilsynelatende ubegrensede tilførsel av mat?

Svaret på disse spørsmålene er av livsviktig betydning, for det er ikke bare det at alle de hungerrammede i den tredje verden vender seg til de få nasjonene som har overskudd av mat, for å få hjelp, men det er også mange industriland som er svært avhengige av å få kjøpe fra disse nasjonene for å sikre sin tilførsel av mat. Rapportene viser faktisk at det er slike industriland som Sovjetunionen, Japan og noen land innenfor det europeiske fellesmarked som kjøper opp det meste av overskuddet fordi de har råd til å betale for det. Så lenge de nasjonene som har overskudd av mat, kan produsere et overskudd og forlange en god pris for det, vil tilførselen fortsette. Men det er ting som tyder på at dette ikke er noe som vil fortsette for bestandig.

Mørke utsikter

De fleste av dem som befatter seg med dette, er av den oppfatning at i framtiden vil etterspørselen bli større enn tilførselen. Mange av dem peker på at tilførselen av mat i verden har flatet seg ut i løpet av det siste tiåret, mens etterspørselen stadig er blitt større. De ser for seg at avstanden mellom tilførsel og etterspørsel er i ferd med å forsvinne. Hva er det som gjør at den blir mindre?

Dårlig vær utgjør riktignok en faktor. Den lange, varme sommeren i USA i 1980 og det stadig dårlige været i Sovjetunionen har naturligvis ført til feilslåtte avlinger. Miljøvernforkjempere hevder imidlertid at slike feilslåtte avlinger i virkeligheten er en følge av det arbeid som pågår for å oppnå bedre avkastning og større effektivitet i jordbruket. Den gang da gårdsbrukene var mindre og ikke ble så rasjonelt drevet, ble det plantet flere sorter av vekster, og bøndene var ikke i den grad avhengige av godt vær. Med moderne kommersielle jordbruksmetoder blir opptil flere millioner mål beplantet med samme vekst.

Et intensivt jordbruk får jorda til å produsere maksimalt, men det tilfører den lite. Jorda blir det ene året etter det andre brukt til å dyrke det samme, og næringsstoffene og organismene i den mørke, rike matjorda blir ikke fornyet. I tillegg til dette fører den erosjonen som vind og vann forårsaker, til at den dyrkbare jorda i verdens største jordbruksområder blir ødelagt i foruroligende grad. I Iowa i USA går for eksempel gjennomsnittlig vel to tonn, eller over en halv millimeter, av matjorda på et mål tapt hvert år. En undersøkelse som er foretatt av en gruppe mennesker som befatter seg med jordbehandling for å motvirke erosjon og utvasking, viser at en erosjon på 2,5 centimeter av matjorda reduserer kornhøsten med om lag seks prosent. De advarer om at hvis den hastighet som erosjonen nå foregår med, ikke blir holdt under kontroll, vil kornproduksjonen i De forente stater kunne synke med så mye som en tredjedel i løpet av de neste få tiår.

Produksjonen avtar også av en annen grunn. Den jorda som gir god avkastning, forsvinner i raskt tempo. De inflatorisk økte prisene på grunneiendommer, de høye kostnadene for brennstoff, kjemikalier, arbeidskraft og utstyr, og de lave prisene som blir fastsatt på grunn av at bøndene produserer for mye, øver alt sammen et kraftig påtrykk på de små gårdbrukerne til å selge jord. Dette har ført til at så mye som nærmere en halv million hektar med dyrkbar jord blir omdannet til boligområder, butikksentrer, friarealer og motorveier hvert år i De forente stater.

«Med det store overskuddet, den verdensomfattende matmangelen og den manglende fortjenesten ved å drive jordbruk er det fullstendig klart at det nåværende system ikke virker,» sa en økonom i det amerikanske landbruksdepartementet.

Hvilke muligheter finnes?

Vi har nå sett på saken fra begge sider — både når det gjelder forholdet i de land i den tredje verden hvor det er matmangel, og forholdet i de industriland hvor det er overskudd av mat. Hvilken slutning kan vi så trekke med hensyn til de muligheter som finnes for å kunne brødfø de hungerrammede i verden? «Av alle de ulykker som menneskeslekten er hjemsøkt av, er det ingen som synes lettere å kunne råde bot på — og som samtidig synes å være vanskeligere å gjøre noe med — enn hungersnøden.» Dette var den konklusjonen som The New York Times kom til etter en omfattende artikkelserie som behandlet emnet hungersnød. Etter å ha pekt på «ulik inntekt og fattigdom» som den egentlige årsaken til hungersnøden i verden ble det videre sagt: «Før disse vanskelige sosiale og økonomiske problemene blir løst, vil ikke noen som helst forsøk med hjelpeprogrammer eller befolkningskontroll kunne utrydde hungersnøden i verden.»

Et nærliggende spørsmål er: Hvem kan løse disse «vanskelige sosiale og økonomiske problemene» og sørge for en virkelig forbedring? Finnes det noen vitenskapsmann, økonom, gårdbruker eller politisk leder som er så vis og mektig at han kan trenge gjennom alle de sosiale, økonomiske og politiske barrierer og fjerne griskhet, selviskhet og ærgjerrighet for å komme de sultrammede i verden til unnsetning? «Midlene til å produsere langt mer mat er tilgjengelige,» sa den ovennevnte artikkelen i The New York Times. «Men ingen er sikker på hvordan maten skal komme fram til dem som trenger den.»

Dette innviklede forholdet ble forutsagt av Jesus Kristus med disse ordene: «Det skal være hungersnød . . . mange steder» og «på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse». (Matteus 24: 7; Lukas 21: 25) Selv om Jesu ord ikke i detalj beskriver hvordan og hvorfor en slik hungersnød finner sted, beskriver de nøyaktig den virkelighet vi opplever i vår tid.

Det er naturligvis én ting å forutsi disse vanskelighetene, mens det er noe helt annet å komme med en løsning som lar seg gjennomføre. Som vi har sett, er løsningen på det problem som hungersnøden utgjør, ikke bare å produsere mer mat. Det som trengs, er en riktig og upartisk administrasjon som blir gjennomført av en rettferdig regjering. Jesus Kristus lærte sine etterfølgere å be om en slik regjering: «La ditt rike komme.» — Matteus 6: 10.

Under dette rettferdige rike vil jordens produksjonsevne bli gjenopprettet: «For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder.» (Jesaja 35: 6, 7) Dette vil føre til at ’jorden visselig gir sin grøde’, og at det blir «overflod av korn i landet, det skal bølge over åsene». — Salme 67: 7, NW; 72: 16.

Og ingen skal lide hunger fordi han ikke har noe å kjøpe mat for. Alle, enten de er rike eller fattige, kan få del i den overflod som vil finnes på jorden. Alle mennesker blir oppfordret til å ta imot innbydelsen til å få nyte godt av den, for vi leser i Jesaja 55: 1: «Hør, alle som tørster, kom hit og få vann! Kom, dere som ikke har penger! Kjøp korn, så dere kan spise, ja, kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk!»

For en velsignelse det vil være å få leve i Guds nye tingenes ordning, hvor «rettferdighet bor»! — 2. Peter 3: 13.

[Bilder på side 10]

«Jorden skal visselig gi sin grøde»