Global hungersnød — ikke bare et spørsmål om mat

«35 millioner er i ferd med å dø av sult i det tørkeherjede Afrika»

«Hungersnød og byråkratiske metoder utsulter et kontinent»

«Tørke, død og fortvilelse»

DU HAR sannsynligvis sett mange slike overskrifter i de senere år. Sammen med dem er det vanligvis blitt vist bilder av underernærte barn med sløve øyne og oppsvulmet mage, elendige flyktningeleirer overfylt av mennesker som ikke er noe annet enn skinn og ben, og avsvidde landskap overstrødd med skjeletter av dyr som har segnet om — alt sammen et uforglemmelig syn, noe som stadig dukker opp i sinnet.

Meldingene er like nedslående. Et spesialnummer av bladet Courier, en offisiell publikasjon for De forente nasjoner, gjør nådeløst oppmerksom på at mange mennesker var optimistiske for ti år siden, og tilføyer: «I dag må det imidlertid innrømmes at den forferdelige tilstand som verdens underpriviligerte befinner seg i, stadig blir verre. Nesten 500 millioner mennesker, som lever i fattigdom, har hver dag hungersnøden hengende som en trusel over seg.» FNs matvareråd anslår at «i utviklingslandene dør det hvert år 15 millioner barn av underernæring», det vil si en spedbarnsdødelighet som er 30 ganger høyere enn den som er i industrilandene. Og ifølge Verdensbanken spiser 200 millioner afrikanere — over 60 prosent av befolkningen på dette kontinentet — mindre enn det som regnes for å være nødvendig for å overleve.

På den annen side har du kanskje også lest optimistiske meldinger om oppmuntrende gjennombrudd som er blitt gjort innen genetisk forskning, og som har gitt håp om utvikling av nye kornsorter som vil gi rikelig avkastning og er motstandsdyktige mot sykdommer og tørke. Nye og revolusjonerende jordbruksmetoder er blitt utviklet for å øke produksjonen. Regjeringer og organisasjoner rundt om i verden lanserer det ene hjelpeprogrammet etter det andre. FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri (FAO) anslår at hvis all den maten som verden produserer, ble likelig fordelt, ville hvert menneske på jorden få den mengde som tilsvarer 3000 kalorier om dagen, det vil si mer enn det de fleste mennesker virkelig trenger. I noen land betaler faktisk regjeringene bøndene for at de skal redusere sin produksjon, slik at de kan begrense overskuddslagrene av mat og holde prisene på et stabilt nivå. Alt dette får det til å se ut som om hungersnøden er i ferd med å bli ryddet av veien.

Når vi betrakter kjensgjerningene, er det én ting som synes å være klar. Problemet med å skaffe mat til de sultne i verden er ikke det som det ser ut til å være. Vitenskapsmenn og bønder kan nok ha den tekniske know-how om hvordan de skal produsere mer mat. Regjeringer og verdensomfattende organisasjoner kan nok ha fornuftige forslag og programmer for hvordan de skal løse et eller annet problem. Likevel ser det ut som om det finnes noen skjulte faktorer som står i veien for en virkelig løsning, og kampen mot hungersnøden svekkes. Hvorfor er det slik? Hva er noen av disse skjulte faktorene? Og kan det virkelig skaffes nok mat til de sultne i verden?

[Ramme på side 3]

Sultedøden

«ET ELLERS friskt voksent menneske som får vann, men ikke noe mat, vil dø i løpet av 50 til 70 dager. Svekket av underernæring vil imidlertid vedkommende bli et offer for forskjellige sykdommer. Døden inntrer etter at kroppen til et menneske som sulter, i det vesentlige har fortært seg selv. Kroppen lagrer i høyden et forråd for én dag av sin viktigste energikilde, glukose, og så snart dette forrådet er oppbrukt, begynner den å forbruke energi ved å forbrenne fett, enten som fettsyrer eller ketonlegemer. Så snart kroppens fett er borte, må kroppen bryte ned proteinet i musklene og annet livsviktig vev og ødelegger sakte hjertet, nyrene, milten og andre organer. Buken fylles ofte med væske eller blir oppsvulmet og utspilt på grunn av en unormal opphopning av væsker. Etter hvert som kjøttet tæres bort, blir huden tørr, knoklene blir skjøre, og håret faller av. Blodtrykket synker. Hos barn slutter hjernen å utvikle seg. Immunsystemet begynner å svikte, noe som vanligvis fører til livsfarlige infeksjoner. Tarmene svinner inn. Synet, hørselen og taleevnen svekkes. Etter hvert som kroppen forsøker å redusere sitt energibehov, faller kroppstemperaturen, og hypotermi inntrer ofte. Til slutt er kroppssystemet overmannet, og døden inntrer som følge av en omfattende organsvikt.» — The New York Times (den vitenskapelige del), 1. januar 1985.