Hvordan jeg nådde min barndoms mål

JEG husker den gangen jeg begynte å bli nysgjerrig etter å få vite noe om Gud. Mor fulgte meg hjem fra barnehagen og holdt meg i hånden. «Mamma, hvor kommer Gud fra?» spurte jeg og så opp på henne.

«Det er det ingen som vet, vennen min,» svarte hun. Det bekymret meg, for jeg trodde mor visste alt. Ordene ’det er ingen som vet hvor Gud kommer fra’ fortsatte å uroe mitt fem år gamle barnesinn.

Jeg får lære om Bibelen

To år senere fikk jeg lov å være hos en tante og en onkel i en del av sommerferien. De bodde i Racine, omkring 40 kilometer fra hjemmet vårt i Milwaukee i Wisconsin. Tante fortalte meg om det vidunderlige håpet Bibelen holder fram — håpet om en gang å få leve i et paradis.

Hun forklarte at ordet paradis betyr et naturskjønt sted, som en vakker hage eller park. Der vil du kunne ha det godt sammen med familien din og leke med slike dyr som løver og tigrer uten å være redd, for de vil være snille som kattunger. Og du vil aldri være nødt til å forlate dette stedet, for Gud sier at de som lever der, aldri behøver å dø! — Lukas 23: 43; Åpenbaringen 21: 3, 4; Jesaja 11: 6—9.

Mange sier at Bibelen er vanskelig å forstå; at den ikke er skrevet for å forstås. Men jeg syntes slett ikke det var vanskelig å forstå de skriftstedene som beskriver paradiset, når tante viste meg dem. Det var lett å forestille seg det som stod der, for det var i samsvar med menneskelig erfaring. Det var slett ikke eventyr eller fantasi. Barndomsfantasier kommer og går, men dette bibelske håpet om å få leve i et paradis har påvirket mitt liv de siste 23 årene, og det er like levende for meg i dag som det var den gangen jeg bare var sju år gammel.

Ikke all tilbedelse godkjennes

Allerede som barn forstod jeg at en Gud som har så stor omsorg for folk at han tilbyr dem en slik herlig tilværelse, selvfølgelig fortjener å bli tilbedt. Men tante viste meg at ikke all tilbedelse behager Gud. Hun fikk meg til å slå opp i Salme 115, hvor det sies om dem som tilber på en gal måte: «Folkenes gudebilder er av sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men kan ikke tale, de har øyne, men kan ikke se. De har ører, men kan ikke høre, de har nese, men kan ikke lukte. De kan ikke gripe med sine hender og kan ikke gå med sine føtter; de har ikke mål i strupen. Slik blir også de som lager dem, og alle som setter sin lit til dem.» — Salme 115: 4—8.

Disse skriftstedene var heller ikke vanskelige å forstå. Det er da klart at Gud ikke godkjenner bruk av bilder i tilbedelsen! Jeg tenkte straks på de statuene og bildene i kirken som vi bøyde oss ned for og kysset, og det bildet av Jesus som jeg hadde på rommet mitt, og som jeg bad til. Det begynte å gå opp for meg at min religion, den religionen foreldrene mine tilhørte, ikke var i samsvar med Bibelen. Fra da av ble det mitt fremste ønske å tilbe Gud «i ånd og sannhet». — Johannes 4: 23.

Tante hadde en spesiell grunn til å vise meg slike skriftsteder som dem i Salme 115. Hun visste at faren min, hennes yngre bror, var blitt sterkt indoktrinert i bruken av bilder i tilbedelsen i den gresk-katolske kirkes religion. Far hadde immigrert til De forente stater fra Ukraina etter den annen verdenskrig, og han, mor, mine to yngre søstre og jeg gikk regelmessig i den ukrainske ortodokse kirke i Milwaukee.

Jeg begynner å få motstand fra familien

Da jeg kom hjem igjen, fortalte jeg foreldrene mine om det jeg hadde lært. Men jeg skjønte med én gang at de ikke satte pris på at tante snakket med meg om sin religion. Så jeg sa ikke mer — og var bekymret. Bibelen sier jo: «Du skal hedre din far og din mor», men nå følte jeg at jeg ble dratt mellom to fedre — min kjødelige far og min himmelske Far, som også krevde å bli vist lydighet og ære. — Efeserne 6: 1—3.

I noen år til fikk jeg fremdeles lov av foreldrene mine til å besøke tante og onkel. Når jeg var der, tok de meg med på møtene i Rikets sal, og et ungt vitne lot meg til og med få bli med henne fra hus til hus for å fortelle andre om Guds løfter. Vitnene var oppriktig interessert i meg og behandlet meg som et fullverdig menneske, og jeg likte veldig godt å være sammen med dem. Hver gang jeg kom hjem igjen, spurte far: «Hvilken religion liker du best?» Jeg svarte alltid: «Religionen vår, pappa.» Jeg var jo bare en liten jente og var for redd for ham til å si sannheten.

Så kom den dagen da jeg fant ut at jeg måtte fortelle far ut fra Bibelen om alt det jeg hadde lært — at det er galt å bruke bilder i tilbedelsen, og at vi kan få oppleve en fantastisk framtid her på jorden i det paradiset Gud skal opprette. Jeg var omkring 12 år den gangen. Far ble rasende og forbød meg å besøke tante mer. Etter dette ble hjemmet vårt aldri som før igjen. Og forholdene ble enda mer spent etter hvert som årene gikk.

Hva skulle jeg gjøre? Hvordan kunne jeg noensinne klare å tjene Jehova nå? Jeg husker at jeg bad inderlig til Jehova om at han ikke måtte la den nye, paradisiske jord komme før jeg kunne bli en av hans tjenere. Så en dag, etter at jeg hadde fylt 14, fikk jeg svar på mine bønner.

Jeg setter meg et mål i livet

Jeg satt ved skrivepulten min en ettermiddag og gjorde lekser da jeg tilfeldigvis kikket ut av vinduet. På den andre siden av gaten fikk jeg øye på to unge kvinner med store vesker. Hjertet mitt begynte å slå fortere. De så ut som Jehovas vitner! Jeg styrtet ut av huset. «Er dere Jehovas vitner?» spurte jeg.

«Ja,» svarte de.

«Det er jeg også,» sa jeg, siden jeg anså meg for å være det. Jentene var heltidsforkynnere, pionerer. Jeg fortalte om motstanden hjemme, og vi avtalte å studere sammen andre steder enn hjemme hos meg. Vi studerte i hemmelighet i fire år med visse avbrytelser.

Ut fra disse studiene ble det tydeligere og tydeligere for meg at Jehovas vitner er de eneste som lærer og praktiserer Bibelens sannhet. De unge vitnene som hjalp meg til å lære om Bibelen, gav meg mye litteratur å lese. Jeg fikk blant annet Jehovas vitners årbok. Når jeg leste den, forstod jeg at Jehovas tjenere slett ikke lever noe kjedelig liv. Denne årlige publikasjonen var full av opplevelser som misjonærer hadde hatt. Så flott det måtte være å være misjonær og ha slike spennende opplevelser, tenkte jeg. Det ble mitt mål.

Familien min oppdaget aldri studiet vårt, selv om de hadde mistanke om at jeg var i kontakt med Jehovas vitner. Et tips var den bibelske litteraturen de fant på rommet mitt av og til. Søstrene mine (de er tvillinger og er to år yngre enn jeg) lette gjennom skuffene mine, så under sengen og gjennomsøkte hele rommet mitt for å finne litteratur som de kunne vise til foreldrene våre. De eneste stedene de ikke lette, var i lommene på ytterklærne som hang i skapet.

Motstanden øker

Fordi jeg ikke ville holde meg til mine foreldres religion, ble familielivet stadig vanskeligere. Det hendte at mor ikke snakket med meg på flere dager. Hun svarte ikke engang når jeg spurte henne om noe — enten det var om noe i forbindelse med skolen, klær eller hva det kunne være. Med tiden fikk jeg heller ikke lov å kjøre i samme bil som resten av familien. Forskjellige slektninger kom på besøk på oppfordring fra foreldrene mine og latterliggjorde meg og min tro.

Det var mye diskutering, krangling og tårer. På grunn av det ble oppvekstårene mine for en stor del ulykkelige. Da var det til stor hjelp å lese Jesu ord i Matteus 10: 34—37 (NW), hvor han sier at hans lære skulle «volde splittelse» i enkelte familier. Jesus sa videre at vår kjærlighet til Gud må være enda større enn vår kjærlighet til dem som står oss så nær som våre egne foreldre.

Far hadde hele tiden gjort det klart for meg at hvis jeg noen gang ble en av disse «jehovaene», ville jeg måtte flytte hjemmefra, og jeg hadde ingen grunn til å tvile på at han mente det. Like etter at jeg gikk ut av high school i 1971, sa jeg til far at siden jeg nå var 18 år og gammel nok til å gifte meg, var jeg også gammel nok til å velge min egen religion — og jeg hadde valgt å være et av Jehovas vitner. Da hadde jeg fått meg jobb og var forberedt på å flytte hjemmefra. Men selv om det kom til en hissig diskusjon, beordret far meg aldri til å flytte. Jeg kunne nesten ikke tro det! Jehova velsignet mine bestrebelser.

Årsaken til motstanden

Mine foreldre var religiøse mennesker og trodde oppriktig at deres religion var den rette. Jeg er sikker på at de bare ville mitt beste. Far hadde vært lærer og rektor i folkeskolen i Ukraina, og det var hans drøm at barna hans skulle få en god utdannelse og gjøre suksess i Amerika. Far og mor ville at vi skulle utvikle oss kulturelt, så vi begynte tidlig å få musikkundervisning.

Nå så det ut til at deres eldste datter gav avkall på alt det de hadde ønsket at hun skulle gjøre, deriblant det å skaffe seg en universitetsutdannelse. Det var ikke slik at jeg var mot universitetsutdannelse i seg selv, men ut fra min forståelse av Bibelen var jeg overbevist om at denne tingenes ordning snart skal ende. I betraktning av det mente jeg at jeg burde konsentrere meg om det livreddende forkynnelsesarbeidet i stedet for å bli mer engasjert i en døende ordning. Jeg var overbevist om at det er viktigere enn alt annet å lære andre hvordan de kan oppnå liv i Guds paradis. — 2. Peter 3: 13.

Samtidig må jeg innrømme at jeg selv var skyld i en del av forfølgelsen fra min familie. Jeg lærte riktignok mye om religiøse læresetninger — om hva som er riktig, og hva som er galt. Men jeg var ikke helt innforstått med at det å tjene Gud «i ånd og sannhet» også innebærer å ta på «den nye personlighet», noe som innbefatter å legge for dagen slike sunne egenskaper som fred, mildhet, langmodighet og selvkontroll. (Efeserne 4: 22—24; Galaterne 5: 22, 23, NW) Så det var forståelig at mine foreldres skuffelse ble enda større på grunn av min mangel på takt, og at de reagerte med motstand.

Da jeg hadde fortalt far at jeg kom til å bli et av Jehovas vitner, begynte jeg å gå regelmessig på møtene i Rikets sal. I desember 1972 symboliserte jeg så min innvielse til Jehova ved vanndåpen. Jesus sa i Markus 10: 29, 30: «Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen: her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer — men også forfølgelser — og i den kommende verden evig liv.» I overensstemmelse med Jesu løfte fikk jeg snart venner blant Jehovas folk som fylte det tomrommet det skapte at jeg ikke hadde et nært forhold til familien. Enkelte var som mødre og fedre og brødre og søstre for meg.

Jeg arbeider mot mitt mål

Jeg ønsket fremdeles å bli misjonær. Men bare pionerer er kvalifisert til å komme inn på bibelskolen Gilead. Etter at de har vært der, blir de sendt til sitt tildelte misjonærdistrikt. Men det første skrittet på veien mot dette målet — å bli pioner — bød på problemer.

For det første ville det være nok et slag for foreldrene mine. De var på et vis fornøyd med at den godt betalte sekretærjobben min i det minste gjorde at livet mitt ikke var helt bortkastet. Og hva skulle jeg si til sjefen min? Han hadde ansatt meg i den tro at jeg ville bli i firmaet en stund. Jeg kom til å slutte før de begynte å få noe igjen for det de hadde investert i meg ved å gi meg opplæring. Nok en gang bad jeg inderlig til Jehova om styrke og mot til å ta dette skrittet.

En sommerdag i 1973 pustet jeg dypt inn og gikk inn på sjefens kontor. Jeg fortalte ham om mitt mål, å bli en heltidsforkynner. Jeg ble helt paff da han sa: «Larisa, hvis det er det du virkelig har lyst til å gjøre her i livet, ville det være dumt av deg å bli her.» Jeg kunne ikke tro det! Denne verdslige mannen sa at hvis jeg ønsket å tjene den sanne Gud, Jehova, i større utstrekning, ville det være dumt av meg ikke å gjøre det!

Dagen etter fikk jeg en enda større overraskelse. Sjefen min kom bort til meg og spurte om jeg kunne tenke meg å arbeide på deltid. Hørte jeg riktig? «Men det er da ikke noe opplegg for deltidsarbeid i dette firmaet,» svarte jeg.

«Nei, jeg vet det, men jeg kan få til noe,» sa han. I tillegg tilbød han meg å arbeide hvilke dager jeg ville, og når på dagen jeg ville. Dette var virkelig et bevis for at Jehova støttet meg, og for sannheten i Jesu ord: ’Søk først Guds rike, så skal dere få alt det andre i tillegg.’ — Matteus 6: 33.

August 1973 var min første måned i pionertjenesten. Som jeg hadde ventet, var familien min sterkt imot den avgjørelsen jeg hadde truffet, og jeg ble nødt til å flytte hjemmefra. Situasjonen gjorde meg svært trist, men jeg er glad for å kunne si at forholdene i familien ble mindre spent etter hvert som årene gikk. Til slutt kunne vi igjen omgås normalt og le og spøke og snakke sammen som en familie.

Før mor døde i august 1979, tok hun med glede imot meg når jeg kom hjem på besøk fra den sørlige delen av De forente stater, hvor jeg hadde fått i oppdrag å tjene som pioner. Den 5. april 1980 giftet jeg meg så med David, som hadde det samme mål i livet som jeg. Far kom heldigvis i bryllupet vårt, og vi fikk en fin gave av ham. Selv om verken han eller søstrene mine deler min innstilling til tilbedelsen av Jehova, har vi et godt forhold til hverandre.

I januar 1984, da både David og jeg hadde vært over ti år i pionertjenesten, fikk vi en av vårt livs overraskelser. Da vi kom hjem en ettermiddag, lå det et brev og ventet på oss. Det var en innbydelse til å være med i Gileads 77. klasse, som skulle begynne i april. Vi var ferdig i september i fjor, og noen dager senere var vi på vei til vårt tildelte misjonærdistrikt i Honduras i Mellom-Amerika.

Nå har jeg selv slike spennende opplevelser som dem jeg alltid så fram til å lese om i Jehovas vitners årbok. Nå når jeg har nådd min barndoms mål, å tjene som misjonær, ønsker jeg å holde fast ved dette store tjenesteprivilegiet. Men mitt fremste mål er å fortsette å tilbe Jehova «i ånd og sannhet», så jeg til slutt oppnår hans gunst og får oppleve det storslåtte paradiset hvor han vil belønne sine tjenere ved å oppfylle deres hjertes ønske — å få leve evig på en paradisisk jord! (Salme 37: 4) — Fortalt av Larisa Krysuik.

[Uthevet tekst på side 18]

Nå følte jeg at jeg ble dratt mellom to fedre

[Bilde på side 21]

Jeg tjener i mitt tildelte misjonærdistrikt i Honduras