Et lykkelig liv — hvordan vi kan oppnå det
VI MÅ puste. Vi må drikke. Vi må spise. Vi må sove. Dette sier seg selv. Det må til for at vi skal leve. Men vi trenger uendelig mye mer for å være lykkelige. Vi trenger naturligvis klær og et sted å bo og visse nødvendighetsartikler, og vi trenger forskjellige enkle nytelser og gleder. Mange mener at de ville bli lykkelige hvis de fikk rikelig med penger — men mange som er rike, er likevel temmelig ulykkelige.
Hva er det egentlig vi trenger for å være lykkelige?
Tenk på dette eksemplet: Vi kjøper en bil. Fabrikken opplyser at den trenger bensin på tanken, vann på radiatoren, luft i dekkene, olje i bunnpannen og så videre. Vi sørger for at den får det som skal til. Og bilen triller og går.
Men hva trenger vi? Vi har langt mer kompliserte behov enn alle slags maskiner. Vi har nemlig også åndelige behov. Hvis ikke våre åndelige behov blir dekket, kan vi ikke være lykkelige. Vi er skapt slik at vi må sørge for at vi har en indre harmoni, hvis vi skal være lykkelige. Både våre legemlige og våre åndelige behov må altså tilfredsstilles. Jesus sa: «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» — Matteus 4: 4.
Det er nødvendig å finne den rette balansen mellom den materielle og den åndelige siden ved livet. Hvis vi forsømmer én av delene, oppstår det et savn, og det er ofte det viktigste behovet som blir oversett. Et lykkelig liv vil ikke si et liv i luksus. Et lykkelig menneske søker ikke å oppnå tilfredshet ved hjelp av det kommersielle underholdningstilbudet og mener ikke at hygge og glede er noe vi må gå på diskoteker eller nattklubber for å finne. Et lykkelig menneske gir akt på Jesu visdomsord: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» (Matteus 5: 3, NW) Det er dessverre mange som lar det materielle komme foran det åndelige. De har ingen indre fred og harmoni og forstår ikke hva det kommer av.
Enkelte anerkjente vitenskapsmenn forstår hva det kommer av: Det er noe som er galt med den nåværende tingenes ordning.
René Dubos sier: «Vitenskapelig teknologi er i ferd med å bringe vår tids sivilisasjon inn i et spor som vil føre til selvmord hvis det ikke gjøres en forandring i tide. . . . [De rike landene] opptrer som om deres handlinger bare skal styres av hva som i øyeblikket tilfredsstiller deres ønsker og lyster. . . . Faren er ikke bare til stede for at det kan bli øvd vold mot naturen, men det er også mulig at menneskehetens framtidige eksistens er truet. . . . Jeg tviler på at menneskeheten kan tåle vår vanvittige levemåte stort lenger uten at det beste i den menneskelige natur går tapt. Vestens mennesker må enten velge en ny samfunnsordning eller se seg utstøtt av en ny samfunnsordning.»
Erich Fromm er enig i dette til en viss grad, men han mener også at «en ny samfunnsordning og en ny mennesketype bare kan bli mulig hvis de gamle drivkrefter som er knyttet til profitt, maktbegjær og intellektuell utfoldelse, blir erstattet av nye — av drivkrefter som er knyttet til det å være, det å dele, det å vise forståelse». Han henviser til rapporter som er utarbeidet etter oppdrag fra Romaklubben, og som hevder at menneskeheten må foreta drastiske forandringer på det økonomiske og teknologiske område hvis den skal «unngå en stor og i siste instans verdensomfattende katastrofe». Fromm sier at disse forandringene bare kan komme hvis «det først skjer en fundamental karakterforandring hos vår tids mennesker . . . For første gang i historien er menneskeslektens fortsatte, fysiske eksistens avhengig av en radikal forandring i menneskenes hjerte». Albert Schweitzer mente også at problemene «i siste instans bare kan løses ved en forandring i menneskenes karakter».
Bør menneskene gjennomgå «en fundamental karakterforandring», en ’forandring i hjertet’? Ja. Og dette pekte Bibelen på for 1900 år siden. Den sier: «La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes.» Den sier også: «Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger og ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den.» — Romerne 12: 2; Kolosserne 3: 9, 10, NW.
Fornyelsen bør altså skje «i samsvar med bildet av Ham som skapte den». Det vil si at den bør skje i samsvar med Jehova Guds bilde, for i hans bilde ble menneskene skapt. (1. Mosebok 1: 27, 28) Det er hans bilde menneskene bør forsøke å etterligne. De er skapt til å gjøre det. Dette har med deres åndelige behov å gjøre. Og disse behovene må dekkes hvis menneskene skal være lykkelige.
Jehova er en Gud som har en bestemt hensikt, og han arbeider for å gjennomføre sin hensikt. Menneskene, som er skapt i hans bilde, trenger også å utføre et arbeid som har en meningsfylt hensikt. Dette byr på et problem. Psykiateren Smiley Blanton sier: «Under de nåværende industrielle forhold er det flere og flere mennesker som føler at de . . . bare er som ørsmå tenner på et tannhjul i et enormt maskineri som styres av en fjern bedriftsledelse. Arbeidet er blitt spesialisert og oppdelt i en slik grad at hver enkelt operasjon har liten egenverdi, og arbeideren er blitt til en anonym pedal som andre kan trå på.»
I denne ordning fremkaller de fleste former for arbeid stress og virker meningsløst. Men vi har sterkt behov for å leve et meningsfylt liv. Psykiateren Viktor Frankl har skrevet: «Menneskenes streben etter å finne en mening med tilværelsen er en grunnleggende drivkraft i deres liv . . . Jeg våger å framsette den påstand at det ikke finnes noe annet i verden som så effektivt kan hjelpe oss til å overleve selv de verste forhold, som vissheten om at vårt liv har mening.»
Men hvordan kan vi ha en følelse av at vårt liv betyr noe? I det veldige univers er jordkloden bare som en liten prikk. På denne lille prikken er hver enkelt av oss bare én blant over fire milliarder mennesker. Den enkelte ruver ikke stort mer enn en liten amøbe. Hvordan kan vi da bety noe? Til og med Bibelen sier at et menneske ligner gresset eller blomstene som visner, en skygge som farer forbi, og en røk som er synlig en kort stund og så blir borte. (Salme 103: 15, 16; 144: 4, EN; Jakob 4: 14) Det vil si, slik er det hvis vi ikke er knyttet til den store og mektige Gud, som har skapt universet, og hvis ikke vår Skaper har en oppgave for oss. Bare hvis dette er tilfellet, kan vårt liv virkelig være meningsfylt og mer varig enn gresset, blomstene, skyggen og røken.
Nettopp slik er det. Menneskene ble skapt av Gud og fikk den oppgaven å ta seg av jorden og dens planter og dyr. Dette var et meningsfylt arbeid — som menneskene har skjøttet dårlig. De har ikke bare unnlatt å gjøre det de skulle, men er faktisk i ferd med å ødelegge jorden. (1. Mosebok 1: 28; 2: 15; Åpenbaringen 11: 18) På denne måten har de selv forspilt den eneste varige mening med livet.
Menneskene trenger Gud. De har en indre trang til å «søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss». (Apostlenes gjerninger 17: 27) Både himmelen og jorden vitner om denne store Skaper. Hans usynlige egenskaper — hans makt, visdom og guddommelighet — kan ses av det han har skapt. De som utbrer den ufornuftige lære at jorden og livet på den er blitt til ved en tilfeldighet, har ingen unnskyldning for å gjøre det. I virkeligheten fornekter de derved de veiledende prinsipper og de verdinormer de så sårt trenger. I blinde leder de sine blinde tilhengere bort fra den eneste mulighet de har til å oppnå lykke og virkelig tilfredshet. — Romerne 1: 20; Matteus 15: 14.
Alle mennesker famler i virkeligheten etter en gud, også de mest blaserte blant de intellektuelle, og ofte finner de helt andre guder enn den sanne og allmektige Gud. Mange psykiatere erkjenner at menneskene har et medfødt behov for å tilbe en høyere makt. En av dem, Rollo May, har sagt at de enkelte mennesker gjennom sin tro på Gud «vil ha kommet fram til en forståelse av sin egen litenhet og ubetydelighet i forhold til universets storhet og Guds hensikt med det. . . . De erkjenner at det finnes hensikter som berører langt høyere sfærer enn deres eget lille område, og de bestreber seg på å komme i harmoni med disse hensikter».
C. G. Jung har sagt: «Mennesker som ikke har sin forankring i Gud, kan ikke i sin egen kraft motstå verdens fysiske og moralske tillokkelser. . . . Religiøsitet . . . er en instinktiv holdning som er spesiell for menneskene, og de utslag den har gitt seg, kan følges gjennom hele menneskehetens historie. . . . Forestillingen om en allmektig guddom finnes overalt, enten som en bevisst tanke eller som en tanke som menneskene ubevisst godtar. . . . Jeg mener derfor at det er forstandigere å godta forestillingen om Gud bevisst, ellers blir noe annet opphøyet til Gud, som regel noe som er helt utilfredsstillende og tåpelig.»
Historien viser tydelig at menneskene har en medfødt trang til å tilbe. I alle kulturer — fra de mest primitive til de mest utviklede samfunn — har menneskene tilbedt guder, mange ganger på en tåpelig måte. De har tilbedt steiner, trær, fjell, dyr, menneskelige ledere, penger, sin egen mage og til og med Satan Djevelen (noe Satan forsøkte å få Jesus til å gjøre). Den uvitenskapelige utviklingslæren er blitt en religion for millioner av mennesker i vår tid — en religion som utelukkende hviler på ’skjebneguden’. Og mange som mener at de tilber den sanne Gud, dyrker ham bare med sine lepper eller «i det ytre». (Jesaja 65: 11; se fotnoten; 2. Timoteus 3: 5; Filipperne 3: 19; Kolosserne 3: 5; Matteus 4: 9; 7: 21.) Vi mennesker kan ikke oppnå virkelig tilfredshet eller varig lykke uten at vårt religiøse behov blir dekket på den rette måten ved at vi tilber den eneste sanne Gud, Jehova, samtidig med at også alle våre andre behov blir dekket.
Jehova er en kjærlig Gud. Hans Sønn, Jesus, gav sitt liv av kjærlighet til oss. De to største bud går ut på at vi skal elske Gud og vår neste. Kjærligheten dekker over en mengde synder. Kjærligheten er et bånd som binder oss sammen. Kjærligheten er et kjennetegn på Jesu disipler. Det er denne slags kjærlighet, den oppbyggende agápe-kjærligheten, som aldri faller bort. — 1. Johannes 4: 8; Johannes 15: 13; Matteus 22: 36—40; 1. Peter 4: 8; Hebreerne 12: 6, 11; Kolosserne 3: 14; Johannes 13: 35.
Apostelen Paulus gir en vakker beskrivelse av denne guddommelige kjærligheten i 1. Korinter 13: 4—8: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.»
Denne guddommelige egenskapen må vi gjenspeile. Vi har behov for kjærlighet, og dette behovet må dekkes hvis vi skal være lykkelige. Fromm har uttalt: «Det prinsipp som det kapitalistiske samfunn bygger på, er uforenelig med kjærlighetens prinsipp. Kjærligheten er det eneste fornuftige og tilfredsstillende svar på spørsmålet om hvorfor menneskene eksisterer . . . det endelige og egentlige behov hos alle mennesker.» Ifølge Smiley Blanton er dette et livsviktig behov: «Uten kjærlighet mister vi viljen til å leve. . . . Alle friske mennesker kjennetegnes normalt av at de elsker seg selv i en viss utstrekning. Alle må ha tilstrekkelig høye tanker om seg selv for å kunne arbeide og utrette noe. Hvis vi er for harde og kritiske når det gjelder vår egen oppførsel, kan vår skyldfølelse svekke livsviljen og i enkelte ekstreme tilfelle føre til selvødeleggelse.»
Lenge før dette ble sagt, viste Jesus at vi skal elske både oss selv og andre: «Du skal elske din neste som deg selv.» Kjærligheten blir sterkere når den blir praktisert, liksom en muskel blir sterkere når den blir brukt. Og i likhet med troen er også kjærligheten død uten gjerninger. Hvis vi ønsker å høste kjærlighet, må vi så kjærlighet. Kjærlighet er å gi. «Gi, så skal dere få!» Men en som gir av kjærlighet, gir ikke for å få noe igjen. Det å gi er en belønning i seg selv. Jesus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» Du får når du gir, men du gir ikke for å få. — Matteus 22: 39; Lukas 6: 38; Apostlenes gjerninger 20: 35; Jakob 2: 26.
En form for å gi er å gjøre våre medmennesker delaktige i andre verdier enn de rent materielle, for eksempel i våre tanker, erfaringer, gleder og ønsker, våre innerste følelser og kanskje også våre sorger. En psykiater har sagt: «Noe av det som bringer menneskene størst lykke, er det å dele sine gleder med andre.» Har du noen gang vært alene når du har sett en særlig fin solnedgang, og ønsket at du kunne ha delt denne naturopplevelsen med en som står deg nær? Eller har du hatt en stor og god nyhet å fortelle, men ingen å fortelle den til? Eller har du stirret ut over et stormpisket hav og sett bølgene slå mot steile klipper så skumsprøyten har stått høyt til værs, mens du har savnet en å dele den mektige opplevelsen med? Eller har du vært vitne til noe trist som har gått sterkt inn på deg, uten at du har kunnet beskrive situasjonen fullt ut for en annen? Vi har en lengsel i oss etter å gjøre hverandre delaktige i våre følelser. Apostelen Paulus sa: «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.» — Romerne 12: 15.
Dette lyder kanskje enkelt, men det er sant. Psykiateren James Fisher har sagt: «Store tenkere . . . har advart mot farene ved å jage etter jordiske skatter, og de har sterkt anbefalt et enkelt liv.» Sann glede kan vi finne i enkle og nære ting og i Guds storslagne skaperverk. Vi kan nevne i fleng: En klar, stjernestrødd natthimmel, solens varme, en forfriskende vind. Blomsterduft, fuglesang, grasiøse dyr. Fjell og daler. Fosser og stryk og stille elver, sollyse enger og mørke skoger, snøen som glitrer i solskinnet. Regnet som trommer på taket, sirissen som «synger» i gresset, frosken som kvekker ved dammen, og fisken som vaker i måneskinnet.
Enda større glede kan vi finne ved å omgås hyggelige mennesker, for menneskene er selskapelige av natur og har et medfødt behov for å være knyttet til noen. En vennlig tanke, et kjærtegn, et oppmuntrende blikk, et varmt smil, en kjærlig handling, barnelatter, godlåt fra et spedbarn, livsvisdom hos et eldre og erfarent menneske — alt dette virker velgjørende på oss.
Det som teller, er hvordan vi egentlig er, ikke hvilken sosial stilling vi har. Det som har betydning, er hva vi kan gi ved å legge kjærlighet for dagen, ikke hva vi kan få. Det som er viktig, er den skatt vi har i himmelen, ikke de rikdommer vi har samlet oss på jorden. Nøysomhet er bedre enn rikdom og bekymringer. Den rike unge rådsherren var velstående, men ikke lykkelig. Fariseerne forsøkte å gi inntrykk av å være hellige, men var det ikke. Hvis vi skal kunne tilfredsstille de behov Gud har nedlagt i oss, må vi lære visdom av hans tanker og bruke denne visdommen til å styre våre handlinger, og vi må følge hans rettferdige prinsipper og etterligne ham ved å legge kjærlighet for dagen.
Alt dette må til for at vi skal oppnå et lykkelig liv.
[Uthevet tekst på side 5]
Fortsatt eksistens er «avhengig av en radikal forandring i menneskenes hjerte»
[Uthevet tekst på side 7]
«Menneskenes streben etter å finne en mening med tilværelsen er en grunnleggende drivkraft i deres liv»
[Uthevet tekst på side 9]
«Uten kjærlighet mister vi viljen til å leve»
[Ramme på side 10]
Lykke som følge av guddommelig visdom
«Lykkelig er den som opptrer hensynsfullt overfor den ringe.» — Salme 41: 2
«Lykkelige er de som gjør det som er rett, som alltid øver rettferdighet.» — Salme 106: 3
«Lykkelig er det folk som har Jehova til Gud!» — Salme 144: 15
«Lykkelig er det menneske som har funnet visdom, og det menneske som oppnår skjelneevne, for å vinne den er bedre enn å vinne sølv, og å ha den som utbytte er bedre enn gull.» — Ordspråkene 3: 13, 14
«Lykkelig er den som viser velvilje mot dem som er i vanskeligheter.» — Ordspråkene 14: 21
«Lykkelig er den som stoler på Jehova.» — Ordspråkene 16: 20
«Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» — Matteus 5: 3
Lykken skriver seg fra ham som har nedlagt i oss et ønske om å være lykkelige, nemlig vår Skaper, Jehova Gud. (Alle sitatene er hentet fra New World Translation)
[Bilde på side 6]
Menneskene ble skapt av Gud og fikk til oppgave å ta seg av jorden og dens planter og dyr
[Bilde på side 8]
Sann glede kan vi finne i enkle og nære ting