Byggearbeid med evigheten for øye
DET var en som sa: «Her bygger vi med evigheten for øye.» Hva slags byggearbeid kan han ha siktet til?
For å finne ut det må vi gå tilbake til en opplysning som ble gitt søndag den 30. juli 1978 til omkring 50 000 mennesker i Düsseldorf i Tyskland og til en like overrasket tilhørerskare på omkring 60 000 på Olympiastadion i München. Jehovas vitners styrende råd hadde bestemt at det skulle kjøpes en tomt i Forbundsrepublikken Tyskland hvor det kunne reises et helt nytt avdelingskontor.
Hvorfor var det nødvendig?
I slutten av 1970-årene begynte Selskapet Vakttårnet i USA å forandre sine trykkemetoder og gå over til datastyrt fotosetting. Det tyske avdelingskontoret, som ble bedt om å følge opp, forstod at denne forandringen ville gjøre det nødvendig å kjøpe nytt utstyr og skaffe større plass.
Man forstod også stadig klarere at avdelingskontoret ville trenge større lokaler for å ta seg av en enestående økning i forkynnelsesarbeidet. Jehova vil ikke unnlate å oppfylle sitt løfte om at «den minste skal bli til en ætt på tusen, den ringeste til et mektig folk». Det vil helt sikkert skje, for Jehova har lovt: «Jeg er Herren. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» — Jesaja 60: 22.
I 1947 hadde Selskapet kjøpt en eiendom i Wiesbaden som skulle brukes som avdelingskontor, og her var bygningene gjentatte ganger blitt utvidet i takt med behovet for litteratur. Men litteraturen ble trykt på stadig flere språk, og det ble stadig flere forkynnere som hadde behov for litteratur. Det var igjen nødvendig med en utvidelse. Nå var imidlertid alle slike muligheter utnyttet på eiendommen i Wiesbaden. Det var nødvendig å få tak i en ny tomt. Spørsmålet var: Hvor?
«Jehova vet allerede hvor det nye Betel-hjemmet bør bygges,» sa Martin Pötzinger, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd, til medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret i Tyskland. «Tomten er der allerede, men han vil prøve hvor utholdende dere er når dere leter etter den.» Dermed begynte letingen — en leting som skulle føre til at 123 tomter i over 70 forskjellige kommuner ble besiktiget.
Tomt nr. 99 vakte en viss begeistring blant noen av medlemmene av utvalget. Men ettersom de andre ikke var så imponert, fortsatte letingen. Akkurat idet man skulle til å bestemme seg for en annen tomt, ble utvalget tydeligvis ledet av Jehova til å se en gang til på tomt nr. 99. Denne gangen var alle overbevist om at dette var den tomten Jehova hadde valgt. Uten å nøle traff de tiltak for å kjøpe 65 enkelte tomter, som til sammen ville utgjøre én stor byggetomt på 300 dekar.
En svært velegnet tomt
Helt fra begynnelsen av planla Jehovas vitner å gjøre alt prosjekterings- og byggearbeidet selv. Det var behov for flere hundre personer som skulle utgjøre kjernen i arbeidsstokken eller «familien». Den ville variere i størrelse etter hvert som andre sluttet seg til dem i korte tidsperioder— kanskje i en uke eller to, eller kanskje bare i helgene.
De tre boligblokkene som allerede lå på eiendommen, viste seg å være svært nyttige. De var bare delvis bebodd, så her var det plass til en del av arbeidsstokken med en gang. Etter hvert som de opprinnelige beboerne flyttet ut en etter en, kunne man også bruke rommene i omkring 30 andre leiligheter.
Tomten viste seg å være svært velegnet også på andre måter. Der den ligger i den lille kommunen Selters/Taunus i den vestlige delen av Taunus-fjellene, er den i nærheten av større ferdselsårer og byer, men likevel er det stort sett landlige omgivelser. Selters er et ord som stadig brukes i husholdningen i Tyskland — og det er ikke ukjent i andre deler av verden heller — på grunn av det mineralvannet som stammer herfra. Fra dette stedet ville det nå komme et enda mer sunt og forfriskende vann, nemlig det åndelige sannhetens vann.
Tomten ligger på en høyde med utsikt over Selters. Den heter Am Steinfels, som betyr «på klippeknausen». Og på den ene siden av høyden er det da også en bratt klippeskråning. Kombinasjonen av klippe og vann kan minne dem som studerer Bibelen, om hvordan Jehova Gud sørget for sitt folk Israel da de vandret gjennom ørkenen på veien til det lovte land. Jesaja 48: 21 (EN) beskriver hva som en gang skjedde: «De lider ingen tørst; gjennom ørkenen fører han dem, vann av klippen lar han rinne for dem; han kløver klippen, og det flyter vann.» Billedlig talt ville Jehova nå sørge for titusener av oppriktige mennesker ved å la sannhetens vann, i form av bibler og litteratur som forklarer Bibelen, strømme fra Steinfels i Selters for å slokke deres åndelige tørst.
Med evigheten for øye?
Ingen bygning varer evig. Så det ville være overmodig å tro at de bygningene som er reist i Selters, vil være noe unntak. Men én ting er sikkert: Disse bygningene har allerede bidratt, og de vil fortsette å bidra, til et annet byggearbeid, og virkningene av dette byggearbeidet vil vare evig. Du spør kanskje hva slags byggearbeid dette kan være.
For det første vil den bibelske litteraturen som blir trykt her, bygge opp troen hos et ukjent antall mennesker og gi dem nøyaktig kunnskap om Guds hensikt. Det vil få dem til å innvie sitt liv til Jehova og forberede seg på evig liv i hans nye tingenes ordning. Virkningene av dette åndelige byggearbeidet vil vare evig.
Dessuten blir det bygd opp vennskap. Omtrent hvert sjuende vitne i Forbundsrepublikken Tyskland var med på selve byggearbeidet i Selters, enten i flere dager, uker eller måneder eller i helgene. En av dem var et vitne som var nesten 90 år gammel, og som dukket opp uten å være ventet. Da han fikk høre at han først skulle ha søkt, og så ha ventet på nærmere beskjed, svarte han med glimt i øyet: «Hvis jeg hadde søkt på forhånd, hadde jeg sikkert ikke hørt noe mer på grunn av min alder. Dere hadde sikkert ikke villet bruke meg, hadde dere vel?» For et verdifullt privilegium det er å bygge opp vennskap med slike villige og besluttsomme kristne! Mange av disse vennskapene vil vare evig.
Det vennskap de kristne setter størst pris på, er naturligvis det vennskap de kan utvikle med Jehova. Byggingen av det nye avdelingskontoret bød på mange anledninger til å utvide dette vennskapet og til å følge det rådet Jesus gav sine disipler: «Bruk Pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.» — Lukas 16: 9.
Titusener av Jehovas vitner — rike og fattige, unge og gamle — bidrog med millioner til finansieringen av de nye bygningene. På grunn av deres gavmildhet kunne hele prosjektet gjennomføres uten at det ble nødvendig å låne penger av verdslige kredittinstitusjoner eller sette seg i gjeld. Den som bruker «pengene, som det hefter så mye urett ved» på en riktig måte, kan være forvisset om at han vinner vennskap med Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, og at han vil få velsignelser som vil vare evig.
Alle som på en eller annen måte var engasjert i byggeprosjektet, fikk anledning til å bygge opp og videreutvikle slike fine kristne egenskaper som tro, utholdenhet, håp og kjærlighet. Og fordi ufullkommenheten gjør seg gjeldende, spesielt når en er under press på grunn av hardt arbeid og knappe tidsfrister, ble de kristne egenskapene langmodighet, barmhjertighet, villighet til å tilgi og selvkontroll ofte satt på prøve. De som bodde og arbeidet i Selters, lærte mye om det å leve sammen som kristne. Disse erfaringene vil bære gode frukter, som vil vare evig.
Den store dagen
Fra den dagen opplysningene om byggeplanene ble gitt, til innvielsen den 21. april 1984 hadde 2091 dager med nidkjær virksomhet fløyet av sted. For Jehova er jo «tusen år som én dag», så for ham hadde ikke dette tilsvart mer enn det åtte minutter og fem sekunder er for oss. (2. Peter 3: 8) Og nå da mesteparten av byggearbeidet var forbi, var det mange som syntes at det ikke virket noe særlig lenger. Det var slik som Salme 90: 4 sier om Jehova: «For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.»
Det var planlagt at innvielsen skulle foregå en lørdag. På torsdagen sa de i værmeldingen: «Det ser ut til at Tyskland kommer til å få årets fineste helg.» De fikk rett. Dagen kom med sol og blå himmel. Men for dem som var til stede under innvielsesprogrammet, ville det ha vært «årets fineste helg» selv om det hadde regnet eller snødd.
De som var til stede i Selters, var begrenset til medlemmene av Betel-familien, de byggearbeiderne som var i arbeid på dette tidspunkt, besøkende fra andre Betel-familier — 24 land var representert — reisende tilsynsmenn og de som hadde hjulpet til på bygget i lengre tid. Det ble dessuten sendt ut innbydelser til alle vitner i Tyskland som hadde vært døpt i 60 år eller mer. Det var virkelig en glede at over 200 av dem kunne komme!
En spesiell kilde til glede var at nesten hele det styrende råd var til stede. Alle medlemmene holdt en kort, oppmuntrende tale. F. W. Franz, Selskapets president, holdt innvielsestalen, hvor han så tilbake på Jehovas vitners historie i moderne tid og viste hvordan det nye Betel-komplekset ville spille en viktig rolle for de videre utvidelser.
Alle vitnene i Tyskland hadde i virkeligheten på en eller annen måte bidratt til at det nye avdelingskontoret kunne bli bygd — enten ved fysisk eller økonomisk hjelp eller ved å be for prosjektet. Alle hadde derfor rett til å være med på den store dagen. Derfor ble det truffet tiltak for å overføre hele programmet via telefon til forsamlingssaler som var leid i 11 byer omkring i Tyskland. I Selters og i disse 11 byene kunne derfor 97 562 personer lytte til programmet. Som et minne fikk alle en smakfull og informativ 16-siders brosjyre, enten på engelsk eller på tysk, med fotografier i fire fargers trykk. Det ble sørget for ekstra eksemplarer til de vitnene som ikke kunne være til stede.
Under programmet ble alle minnet om at ’trofast samarbeid med Gud er et enestående privilegium’ for de kristne i dag. (2. Korinter 6: 1, 2) Dette var temaet for den stevnedagen i 1978 da opplysningen om det nye byggeprosjektet ble gitt. Nå hadde mange hatt det enestående privilegium å arbeide trofast under Jehovas ledelse og med støtte fra hans hellige ånd på et prosjekt som er viet lovprisningen av ham. Det passet derfor svært godt å bruke det samme temaet under innvielsesprogrammet. Men dette enestående privilegiet, det å samarbeide trofast med Jehova i forbindelse med det nye avdelingskontoret, var bare en forsmak på det privilegiet Guds folk vil få i framtiden — å kunne samarbeide med Jehova for evig!
Nøyaktig klokken 17.42 var innvielsesprogrammet dessverre allerede over. Men for noen var den spesielle teokratiske virksomheten denne helgen ennå ikke over. På søndagen fordelte medlemmene av det styrende råd seg for å holde foredrag for til sammen 14 248 tilhørere som var samlet i de sju overfylte stevnehallene til Jehovas vitner i Tyskland. De inviterte gjestene fikk del i mange fine opplysninger, som de senere overbrakte de andre vitnene hjemme i sine menigheter.
Mandag morgen var det fortsatt klar himmel og solskinn, som om «årets fineste helg» ikke ville ta slutt. Etter disse oppmuntrende dagene med spesiell virksomhet var Betel-familien i Selters tilbake på arbeidet i sitt nye hjem og på sin nye arbeidsplass på Steinfels. De var lykkelige og var fylt av en følelse av trygghet.
Tysklands nye Betel (som betyr «Guds hus») høyt oppe på Steinfels var nå blitt innviet til tjenesten for den Gud som David sa følgende om: «Lovet være Herren, min klippe.» (Salme 144: 1) Det var virkelig blitt bygd på fjell, eller på en klippe, både bokstavelig talt og i overført betydning. Det vil derfor være noe varig — de bokstavelige bygningene vil vare så lenge Jehova bestemmer. Men hva med det enda viktigere åndelige byggearbeid som disse bygningene skal fremme? Resultatene av det byggearbeidet vil vare evig!
[Kart/bilde på side 24]
(Se den trykte publikasjonen)
Vest-Tyskland
Selters
[Bilder på side 26]
Administrasjonsbygningen
Rikets sal
[Bilder på side 27]
Spisesalen
Biblioteket på Betel