Nær døden-opplevelser — et bevis på udødelighet?

«Menneskets sjel er udødelig og uforgjengelig.» — Platon, gresk filosof, cirka 428—348 f.Kr.

«En slik harmoni er det i udødelige sjeler.» — William Shakespeare, engelsk skuespillforfatter, 1564—1616.

«Sjelen er uforgjengelig . . . dens virksomhet vil fortsette gjennom evigheten.» — Johann Wolfgang von Goethe, tysk dikter og dramatiker, 1749—1832.

«Vår personlighet . . . lever videre i det neste liv.» — Thomas Edison, amerikansk oppfinner, 1847—1931.

I TUSENER av år har menneskene trodd at de har en iboende udødelighet. De gamle egyptiske herskere fylte sine gravkamre med alle slags bekvemmeligheter og luksusgjenstander for at kroppen skulle ha det den måtte ha behov for når den ble gjenforent med ka, sjelen.

Slik har menneskene prøvd å overbevise seg selv om at virkningene av den uunngåelige døden oppheves ved at en udødelig sjel eller ånd overlever. Andre, for eksempel den engelske lyrikeren Keats, ønsker å tro, men tviler. Som Keats skrev: «Jeg vil gjerne tro på udødelighet . . . Jeg ønsker å tro på udødelighet.» Hva tror du om menneskets formodede udødelighet?

I Keats’ ord har vi kanskje en enkel forklaring på de slutninger som blir trukket av enkelte leger, psykiatere og folk som har hatt nær døden-opplevelser. Dr. Michael Sabom, som er lege og professor i medisin, har foretatt undersøkelser av folk som har hatt nær døden-opplevelser. Undersøkelsene viste at «det store flertall av dem som hadde hatt nær døden-opplevelser, sa at deres frykt for døden avgjort var blitt mindre, og at de hadde fått en avgjort sterkere tro på et liv etter dette». — Uthevet av oss.

Psykiateren dr. Elisabeth Kübler-Ross undersøkte over 1000 tilfelle av nær døden-opplevelser. Hvilken konklusjon trakk hun? Hun sa i sin bok On Children and Death: «Slik er det med døden . . . slutten før en annen begynnelse. Døden er den store overgangen.» Hun tilføyer: «Når forskningen er kommet lenger og flere resultater er blitt offentliggjort, vil flere og flere vite, istedenfor å tro, at vårt fysiske legeme i virkeligheten bare er en kokong, menneskets ytre skall. Vårt indre, virkelige jeg, ’sommerfuglen’, er udødelig og uforgjengelig og blir befridd i det øyeblikk vi kaller døden.»

Dr. Kenneth Ring, professor i psykologi og forfatter av boken Life at Death, trekker denne konklusjonen: «Jeg tror . . . at en bevisst tilværelse fortsetter etter vår fysiske død.» Så tilføyer han: «Min forståelse av disse nær døden-opplevelsene leder meg til å betrakte dem som ’undervisning’. Deres natur har gitt meg det inntrykk at de er åpenbaringer. . . . I denne henseende er [nær døden-]opplevelsene beslektet med mystiske eller religiøse opplevelser [Uthevet av oss]. . . . De røster vi har hørt i denne boken [Life at Death], er fra dette synspunkt røstene til profeter som forkynner et universelt brorskaps religion.»

Et annet syn

Men hva sier andre som har undersøkt slike tilfelle? Hvordan forklarer de disse nær døden-opplevelsene og utenomlegemlige opplevelsene? Psykologen Ronald Siegel ser dem i et annet lys: «Disse opplevelsene er vanlige følger av mange forskjellige påvirkninger av menneskehjernen. LSD, tap av sansene og ekstreme belastninger er noe av det som kan føre til slike opplevelser. Belastningene fører til at visse bilder danner seg i hjernen. De er de samme for de fleste, for våre hjerner er bygd opp omtrent likt for å lagre informasjon, og disse opplevelsene skyldes først og fremst en tolkning av informasjoner som hentes fra denne elektriske oppbygningen.»

Dr. Richard Blacher ved Tufts universitets medisinske fakultet i Boston skrev: «Min teori er at folk som har disse ’dødsopplevelsene’, lider av hypoksi [oksygenmangel], og at de i denne tilstanden prøver å foreta en psykologisk behandling av den angst som blir forårsaket av legebehandlingen og det legene sier . . . Vi har å gjøre med dødsfantasier, ikke med døden selv. Disse fantasiene [i pasientens psyke eller sinn] er svært tiltalende ettersom de fjerner mange menneskelige bekymringer på én gang. . . . En lege må være spesielt forsiktig med å godta religiøse trosoppfatninger som vitenskapelige data.»

Ronald Siegel peker på et annet interessant trekk ved de «syner» som noen av dem som har vært nær døden, har hatt: «I likhet med hallusinasjoner minner synene av et liv etter dette mistenkelig om denne verden, ifølge det døende pasienter selv har fortalt.» En 63 år gammel mann som hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv Texas i USA, beskrev for eksempel sitt «syn» slik: «Jeg svevde over et gjerde. . . . På den ene siden av gjerdet var det et veldig ulendt terreng med busker og kratt . . . På den andre siden av gjerdet lå det en vakker eng. Jeg tror ikke at jeg noen gang har sett noe så vakkert . . . [Det var] et piggtrådgjerde med tre eller fire tråder.» Så denne pasienten virkelig piggtråd i «himmelen» eller i en verden hvor man kommer etter døden? Det er innlysende at disse bildene var basert på hans liv i Texas og hentet fra databanken i hans egen hjerne. Hvis ikke er vi nødt til å tro at det er piggtråd «hinsides»!

Ja, det er så mange nær døden-opplevelser som er nær knyttet til pasientenes opplevelser og bakgrunn i livet at det er urimelig å tro at de har fått et gløtt av livet etter døden. Noen pasienter som har hatt nær døden-opplevelser, har for eksempel sett et «lysende vesen». Har de da sett den samme personen, uansett om de er kristne, jøder, hinduer eller muslimer? Dr. Raymond Moody sier i sin bok Livet etter livet: «Det [varierer] fra person til person hvem det identifiseres med, og det later til at det i stor utstrekning er en funksjon av den religiøse bakgrunn, utdannelse eller trosoppfatning. De fleste som har en kristen oppdragelse eller tro, identifiserer lyset med Kristus . . . En jødisk mann og kvinne identifiserte lyset med en ’engel’.»

Dr. Ring holder seg på et strengt vitenskapelig nivå når han innrømmer: «Jeg minner mine tilhørere om at det jeg har studert, er nær døden-opplevelser, ikke etter døden-opplevelser. . . . Det finnes åpenbart ingen garanti verken for at disse opplevelsene vil fortsette slik de har begynt, eller for at de vil fortsette i det hele tatt. Jeg tror at dette er den riktige vitenskapelige holdning vi bør ha til betydningen av disse opplevelsene.»

Sunn fornuft og Bibelen

Psykologen Siegel sier dette om døden: «Fysisk sett er døden ikke noe mysterium. Etter døden går kroppen i oppløsning og blir igjen en del av de ubevisste bestanddeler i miljøet. Det døde mennesket mister både livet og bevisstheten. . . . Den mest logiske antagelsen er at bevisstheten deler kroppens skjebne. Overraskende nok er dette synet, som støttes av sunn fornuft, ikke det som er mest utbredt, og størstedelen av menneskeheten . . . fortsetter å bruke sin grunnleggende drivkraft til å holde seg i live og formulere en myriade av trosoppfatninger om menneskets liv etter døden.»

For omkring 3000 år siden var det en konge som hadde det samme fornuftige synet. Han skrev: «De levende vet at de skal dø men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen. Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» — Forkynneren 9: 5, 6, 10.

Det er tydelig at Bibelen ikke gir rom for å betrakte nær døden-opplevelser som en opptakt til et liv etter døden. Kong Salomos beskrivelse av døden og dens virkninger inneholder ingen hentydninger til en udødelig sjel som lever videre i en annen form for bevisst tilværelse. «De døde vet slett ingen ting.»

De som befatter seg med spiritisme og forsøker å kommunisere med de «døde», er naturligvis svært fornøyd med den støtte flere hundre nær døden-opplevelser tilsynelatende gir. Psykologen Siegel siterte en som foreleser om det paranormale, det overnaturlige, som sa at «hvis vi skal undersøke vitnesbyrdene om et liv etter dette oppriktig og sindig, må vi befri oss fra den sunne fornufts tyranni». (Psychology Today for januar 1981) Det er interessant å merke seg at den samme foreleseren «hevder at spøkelser og gjenferd riktignok er hallusinasjoner, men at de projiseres ved telepati fra døde menneskers sinn til de levendes». Dette stemmer så visst ikke med Salomos konklusjon, som gikk ut på at de døde er døde og ikke vet noen ting.

Nær døden-opplevelser — hvordan kan de forklares?

Hvordan er det så mulig å forklare alle nær døden-opplevelsene og de utenomlegemlige opplevelsene? Det finnes minst to muligheter. Den ene blir lagt fram av noen psykologer og går ut på at hjernen til den som er nær døden, fortsatt er i virksomhet, og at den fremkaller minner og danner bilder og forestillinger under de belastninger som følger med en nær døden-opplevelse. Disse blir så tolket som glimt av livet etter døden av noen pasienter og forskere. Men som vi har sett ut fra Bibelen, kan dette ikke være tilfellet, for mennesket har ingen udødelig sjel, og det finnes ikke noe liv etter døden slik det er blitt oppfattet i disse tilfellene.

Men det er en annen mulighet som må tas i betraktning, som kan forklare noen av disse opplevelsene. Det er en faktor som de fleste av dem som har undersøkt disse tilfellene, ikke vil akseptere. Dr. Moody sa for eksempel i sin bok Livet etter livet: «En sjelden gang har noen . . . foreslått en demonisk forklaring på døden-nær-opplevelser og fremholdt at opplevelsene utvilsomt ble styrt av fiendtlige krefter.» Han forkaster imidlertid denne ideen på grunn av at pasientene gjerne blir mer gudfryktige etter denne opplevelsen. Han sier: «Satan ville formodentlig be sine tjenere om å arbeide for hat og ødeleggelser.» Han tilføyer: «Resultatet [må] ha vært ynkelig magert — så vidt jeg kan forstå — når ingen vil gjøre seg til talsmenn for hans program!»

Her gjør dr. Moody en alvorlig feil i to henseender. For det første ville ikke Satan nødvendigvis forkynne hat og ødeleggelse gjennom disse opplevelsene. Hvorfor ikke? Bibelen sier: «Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten.» (2. Korinter 11: 14, 15) Hvis han kan fremme den grunnleggende løgnen som han alltid har holdt fram — «dere kommer slett ikke til å dø» — kan han gjøre det på de tilsynelatende mest uskyldige og opplysende måter. — 1. Mosebok 3: 4, 5.

For det andre har ikke Satan hatt et ynkelig magert resultat når det gjelder å få talsmenn for sitt program, sine løgner om en udødelig sjel! Tvert imot — han har nå leger, psykologer og vitenskapsmenn på sin side, som fullt ut støtter den løgn som han har forkynt gjennom prester og filosofer opp gjennom tidene! Paulus uttrykte seg treffende da han gav et sammendrag av situasjonen: «Er vårt evangelium skjult, så er det for dem som går fortapt det er skjult. For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.» — 2. Korinter 4: 3, 4.

Ikke desto mindre er det, som vi har sett, noen psykologer som tror at mennesket har en bevisst tilværelse etter døden. På grunn av denne private fortolkning av hva nær døden-opplevelsene er, føler vi som tror på Bibelen, at det er berettiget å stille følgende spørsmål: Finnes det noe bibelsk grunnlag i det hele tatt for å si at mennesket har en udødelig sjel som forlater kroppen som en sommerfugl forlater kokongen? Hva viser de versene i Bibelen hvor ordene «sjel» og «udødelighet» forekommer?

[Uthevet tekst på side 5]

Dr. Kübler-Ross: ’Vårt fysiske legeme er bare en kokong . . . Vårt indre, virkelige jeg . . . er udødelig’

[Uthevet tekst på side 5]

Dr. Blacher: «Vi har å gjøre med dødsfantasier, ikke med døden selv»

[Bilde på side 6]

Platons filosofi besmittet mange religioner

[Bilde på side 7]

Den engelske lyrikeren Keats ’ønsket å tro på udødelighet’