Min hunger etter sannheten ble stilt ved englers ledelse
Fortalt av Gudrun Gustafsson
FLYALARMEN hyler over Oslo en vårdag i 1940. Tunge tyske bombefly buldrer blant skyene. Bomber blir sloppet. En trikk blir truffet. En mann reiser seg fra det som er igjen av trikken, og styrter skremt derfra. Selv sitter jeg skrekkslagen i et tilfluktsrom. Den lille datteren min stirrer uforstående på meg. Jeg spør meg selv: Hva slags verden er det vi lever i? Hvor er Gud? Hvorfor tillater han alt dette?
Jeg hadde begynt å hungre etter sannheten om Gud og hans hensikt med skaperverket. Denne hungeren ble større etter hvert som jeg opplevde Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge og fikk høre om Hitlers skrekkvelde i det ene landet etter det andre. Kom min hunger til å bli stilt?
Forsommeren 1943. Europa brenner. Mannen min og jeg søker tilflukt på den gården som foreldrene mine eier i Trysil. Nå har vi to barn. Vi trenger mat, og gården kan gi oss litt mer enn de knappe rasjonene vi får for rasjoneringskortene. Men gården skulle framfor alt komme til å gi meg en annen slags mat, den mat som etter hvert skulle stille min hunger etter sannheten.
Mor begynte straks å fortelle meg om det hun hadde lest om Gud og hans hensikt i noen skrifter. Far hadde kjøpt dem av et av Jehovas vitner som hadde gått rundt i disse traktene med bøker som Selskapet Vakttårnet hadde utgitt. Mor sa at hun først hadde tenkt å brenne bøkene, siden nazistene hadde forbudt dem. Men hun leste dem i smug og fikk svar på sine spørsmål om meningen med livet. Jeg hadde aldri hørt om dette før. Hun sa at tyskerne hadde stengt utgivernes kontor i Oslo. Jeg kan huske hvor ivrig hun var etter å fortelle om det hun hadde lest i bøkene.
Da vi måtte reise tilbake til Oslo høsten etter, gav hun meg en bok. Den het «Verdensbefrielsen» og var skrevet av J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets president. Den boken glemmer jeg aldri. Under boktittelen på første side stod det: «En levende fremstilling av Guds plan med særlig henblikk på de forholdsregler Gud har truffet for å omstyrte Djevelens makt og alle hans onde institusjoner, samt til å utfri folket og opprette en rettferdig regjering på jorden.» Det var ikke rart at Hitler forbød den!
Jeg ble så glad for det jeg leste i denne boken om Bibelens løfter for framtiden, at jeg utbrøt: «Dette er sannheten! Det må jo hvert eneste menneske i hele verden forstå!»
Nå var min appetitt på sannheten blitt så skjerpet at jeg for enhver pris ville ha tak i mer slik litteratur. Men hvor skulle jeg finne det i et okkupert Oslo? En dag tok jeg mot til meg og gikk inn i nærmeste store bokhandel og spurte: «Selger dere bøker av Rutherford her?» Jeg glemmer aldri bokhandlerens forskrekkede mine da han ristet på hodet og så seg urolig omkring. Men jeg fortsatte å lete.
Engler viser veien
En tid senere flyttet vi til en annen leilighet i Oslo. Mens jeg holdt på å rydde for å komme i orden der, fant jeg en bok i en skrothaug som lå igjen i et av skapene. Den het «Guds harpe». Jeg slo opp på første side. Der stod det: «Av J. F. Rutherford»! Det er vel ingen som riktig kan forstå hvordan jeg følte det da. Engler hadde vist veien.
Nå var jeg ivrig etter å slå opp i Bibelen og se de bevisene som boken kalte «Avgjørende beviser for at millioner av nålevende mennesker aldri skal dø». Døden var det verste jeg visste. Kunne en virkelig ha håp om å slippe å dø? Jeg hadde bare Det nye testamente, men jeg trengte hele Bibelen. Jeg gikk til bokhandelen igjen. Der hadde de bare kjempestore familiebibler. Jeg torde ikke å kjøpe en slik en. Jeg var redd for at nazistene hadde forbudt Bibelen også.
Men enda en gang skulle engler vise veien. Mannen min hadde en butikk i Oslo. Han kjøpte og solgte gammelt og nytt. En dag jeg var i butikken, spurte jeg ham om han hadde kjøpt noe interessant. «Nei, bare en kasse med skrot.» Da jeg rotet gjennom kassen, fikk jeg se at det lå en bibel der — en «hel» bibel!
Det skulle komme mer
Mens vi var på sommerstedet vårt ved Oslofjorden, bestemte jeg meg for å begynne å snakke med andre om det jeg hadde lært. Jeg prøvde meg først på et eldre ektepar. Mannen hørte etter og gransket meg fra øverst til nederst, først mistenksomt, som om jeg skulle være en spion, senere mer tillitsfullt. Plutselig sa han: «Du, jeg har noe du trenger.» Han hentet to bøker. Det var Lys, bind 1 og 2. På første side stod det: «Av J. F. Rutherford.»
Så endte krigen. Norge ble et fritt land. Jeg hadde fått kontakt med Jehovas vitners menighet i Oslo. Men mannen min, som var svensk statsborger, ville flytte til Sverige, til Göteborg. Fantes det Jehovas vitner der? «Du trenger ingen adresse. Der står det Jehovas vitner med bladene på alle gatehjørnene,» forsikret menigheten i Oslo meg om. Men vi havnet på landet. Vi kjøpte et lite sted i Gunnilse, nord for Göteborg. Der stod det ingen Jehovas vitner med bladene.
Men en vårdag i 1947, da jeg gikk over Drottningtorget i Göteborg, stod jeg plutselig ansikt til ansikt med to Jehovas vitner som tilbød meg blad. Det var Anton og Elsa Jansson fra Lerum. Fryd og glede! «Vi kommer til deg på søndag,» sa de. De holdt ord. For sikkerhets skyld hadde de tatt med seg en norsk søster, Daga Axelsson, som bodde i Redbergslid i Göteborg.
Det ble straks bestemt at det skulle være et bibelstudium, «gruppebokstudium», hos oss i Gunnilse. Hver søndag! Det ble også ofte holdt offentlige foredrag utendørs, som vi kunne høre ved hjelp av høyttalere. Familien min fikk mange venner. Begeistrede brødre med en sterk tro og deres familier kom til oss. Jeg kan fremdeles huske mange som holdt offentlige foredrag utenfor huset vårt. Det var Severin Henriksson, Viktor Eriksson, Sven Bengtsson, Erland Frimodig, Sven Säll, C. F. Karlsson, Axel Richardson, Olof Zackrisson og andre. Flere av dem tilhørte de salvede, som jeg fikk lære om blant annet i Åpenbaringen 14: 1—3. Nå ble vårt lille hjem fylt av sannheten.
Årene har gått. Nå er jeg 75 år gammel. Mannen min er død. Men døtrene mine lever og er glad i sannheten. Kroppen min skjelver, og det gjør også stemmen når jeg snakker, for jeg brakk brystbenet i en bilulykke for en tid siden. Men innvendig er jeg sterk. Min tro på sannheten og min tillit til den gir meg kraft til å komme over terskelen her hjemme i Svårdsjö, sette meg i bilen og kjøre ut til forkynnerdistriktet. Der lar jeg engler lede meg til andre som hungrer etter sannheten om meningen med livet. Sannheten er det beste jeg noen gang har fått!
[Bilde på side 25]
Gudrun Gustafsson viser fram de bøkene som ble til så stor hjelp