De unge spør. . .

Kommer jeg til å dø i en atomkrig?

I 1945 døde tusenvis av unge i Hiroshima og Nagasaki i Japan på grunn av atombombeeksplosjonene. Redselen for en slik ødeleggelse — som ikke ble glemt i de tiårene som fulgte — er tilbake. Og denne gang er det mange unge som nærer en slik redsel. En føler sympati for en jente i California som går i sjette klasse, og som sa: «Hvis det brøt ut en atomkrig, ville alt jeg har levd for, bli skylt vekk som sand på stranden. Alle mine drømmer om college, en karriere og livet ville være knust.»

Kan det komme til å skje? Vil det skje?

Muligheten for en atomkrig har i det siste virket så reell at dette spørsmålet har festet seg i mange unges bevissthet. Så langt tilbake som i 1978 viste det seg i en rundspørring blant 434 tilfeldig utvalgte amerikanske studenter. Sytti prosent trodde at USA ikke kunne overleve et kjernefysisk angrep. En «fryktundersøkelse» som ble foretatt i 1982 av Read (et tidsskrift for skolebarn), fikk tusenvis av svar. Guttene regnet «en atomkrig» som det de fryktet mest; jentene regnet en atomkrig som det de fryktet nest mest, etter «at mor og far skulle dø». Det var derfor ikke ment som en spøk da en tenåring kom med innvendinger overfor sin venns mor, kona til guvernøren i Colorado. Han sa: «Hvorfor skulle jeg gidde å jobbe for å få gode karakterer? Verden kommer til å gå i lufta uansett.»

Det er sikkert og visst, at det ikke er noe hyggelig å overveie mulighetene for at verden skal «gå i lufta». Et eksempel er filmen Dagen etter som først ble vist i Norge i januar i år. Filmen gav en malende beskrivelse av massedød og fordamping, og det ser ut til at den økte manges redsel for en atomkrig. Ettersom verden er brakt i så stor fare, lurer du kanskje på om alle mål og idealer de voksne har, er urealistiske. To psykiatere ved Harvard universitet frykter for at mange ungdommer kan trekke akkurat den slutningen. Doktorene William Beardslee og John Mack rapporterte følgende i 1982: «I en slik verden ser det ikke ut til å være noen mening i å planlegge, og alminnelige verdier og idealer virker naive.»

Noen verdier må være uriktige ettersom verden har kommet så nær katastrofe. Ekspertene har mislykkes når det gjelder internasjonal politikk. Men innebærer det at du ikke har noen framtid? Er mors råd om at du må gjøre leksene, spise maten din og pusse tennene, blitt meningsløse? Overhodet ikke.

Bare to alternativer?

Det høres ofte ut som om det finnes bare to alternativer: Enten løser menneskene nedrustningsproblemene, eller så ødelegger de jorden. Og det er vanskelig å tro at menneskene snart vil ruste ned og på en eller annen måte overvinne sin griskhet og aggressivitet.

Bibelen viser oss imidlertid noe som disse to alternativene utelater. Menneskelige ledere har ikke alle svarene. «Vandringsmannen [kan] ikke selv . . . styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Men å innrømme at menneskene ikke strekker til, er ikke å dømme jorden til radioaktiv ødeleggelse. Hvorfor ikke?

Fordi jorden vil bestå for evig, og det alltid vil bo mennesker på den. Den vil overleve menneskenes misbruk og til og med komme i økologisk likevekt.a En viktig grunn til at vi har disse utsiktene, er Guds løfte om å «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Åpenbaringen 11: 18.

Bibelen forutså til og med at menneskene ville komme i den krise de opplever i dag. Den oppfordrer sine lesere til å gi akt når de ser «folkene bli grepet av angst og fortvilelse . . . Mennesker skal forgå av redsel». — Lukas 21: 25, 26.

Istedenfor å frykte atomkrigstruselen kan vi derfor lære noe av den. Hva kan vi lære? At vi trenger Gud og hans rike: «Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær. . . . Når dere ser at dette skjer, [skal dere] vite at Guds rike er nær.» — Lukas 21: 28, 31.

Virker det fornuftig at menneskene plutselig skulle trenge hjelp fra en som har større evner enn de selv? ’De amerikanske atferdspsykologers nestor’, B. F. Skinner, erkjenner at menneskene er hjelpeløse. I et vitenskapelig essay i tidsskriftet Science (31. juli 1981) skrev han: «Våre arter ser nå ut til å være truet. Er vi nødt til å vente på [evolusjonens] utvalg for å få en løsning på problemer som overbefolkning, uttømming av ressurser, miljøforurensning og et kjernefysisk holocaust?» Han sa senere til avisen The New York Times: «Jeg er svært pessimistisk. Vi kommer ikke til å løse våre problemer.»

Å innse kjensgjerningene

Det er selvfølgelig foruroligende å betrakte de voksnes samfunn, som tilsynelatende befinner seg på kollisjonskurs og er på vei mot et kjernefysisk ragnarokk. ’Hvordan kan de fortsette å leve som vanlig,’ spør du kanskje, ’som om det ikke er noen fare som truer?’ Robert J. Lifton, som er psykiater ved Yale universitet, kaller det «psykisk utestenging» eller «psykisk lammelse» når de voksne stenger ute alle tanker om ødeleggelse. Doktorene Beardslee og Mack hevder imidlertid at ungdommer sjelden kan slå fra seg saken så fullstendig. De unge ser kjensgjerningene i øynene, men de får ikke fred i sinnet.

Er du nødt til å lamme ditt sinn og fornekte ubehagelige kjensgjerninger for at livet skal kunne gå sin gang? Ikke ifølge Jesus Kristus. Han sammenlignet vår tid med Noahs tid og rådet oss til å ’gi akt’ på verdensforholdene. «For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting [gav ikke akt, NW] før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.» — Matteus 24: 38, 39.

I 1945 satte den unge Tsutomu Miura dette rådet på prøve.

’Det hendte min familie’

Tsutomu var 11 år gammel da atombomben ødela Hiroshima. Faren hans var i den byen på det tidspunktet, men han overlevde som ved et mirakel. Tenk på hvor glad Tsutomu var da han fikk høre at faren var i live! Men mange ungdommer i Japan ble forståelig nok skrekkslagne av denne begivenheten. Senere fant psykiateren Lifton at til og med mange av dem som hadde overlevd Hiroshima, «var preget av en tendens til sløv fortvilelse — en mer eller mindre permanent form for psykisk lammelse». En rapport som amerikanske psykiateres forening utgav i 1982, tilføyer: «Å være mål for en atombombe har en ødeleggende, dyptgående og livsvarig psykologisk virkning.»

Ettersom katastrofen skjedde så nær hjemmet, ville det ha vært lett for Tsutomu å bukke under for følelsen av frykt.

Men på grunn av den hjelp Tsutomu fikk av sine foreldre, ble han ikke lammet av fortvilelse. Han ’gav akt’ på det som skjedde. Da han ble voksen, ble han heltidstjener blant Jehovas vitner i likhet med sine foreldre.

Hvilken betydning tillegger Tsutomu det som skjedde i 1945? «Disse ’elektriske bombene’, som de først ble kalt, avmerket slutten på den annen verdenskrig. Men de bare forverret en kritisk epoke som hadde begynt med den første verdenskrig. Jeg sier dette til oppriktige unge mennesker: ’Hold sinnet åpent og undersøk Bibelens autentiske profetier. Da vil du forstå at den forferdelige tiden vi nå lever i, viser at sann, varig fred ved Guds rike er nær.’»

Kommer disse fryktelige våpnene til å ødelegge jorden? Tsutomu er glad for å kunne vise ut ifra Bibelen at denne truselen aldri vil bli virkeliggjort. Han bruker da skriftsteder som Forkynneren 1: 4, Salme 46: 9, 10 og Daniel 2: 44.

Mener Tsutomu at han selv ikke vil komme til å dø i en atomkrig? Han spekulerer ikke over dette. Men, som han sier: «Den beste måten å leve på er å leve med evig liv for øye. Du bør planlegge for framtiden og sette deg virkelige mål. Jeg mener at Bibelens håp om en oppstandelse gir deg trygghet — det perfekte svar på frykten for en tidlig død og en såkalt naturlig død.»

Det er derfor tydelig at utviklingen av kjernefysiske våpen viser at vi trenger guddommelig visdom og ikke selviskhet. Du kan i likhet med Tsutomu motarbeide frykt med kunnskap og kjærlighet. I dag, når «meg først»-innstillingen fører til at nasjonene kniver om ledelsen i atomvåpenkappløpet, synes Bibelens verdier å være bedre enn noen gang.

[Fotnote]

[Ramme på side 22]

ATOMKRIGSTRUSELEN

«Atomkrig er den alvorligste krise som noen gang har truet menneskeheten, og den krise som det er vanskeligst å undersøke sindig og seriøst. Dette temaet forstyrrer sinnsroen og tilfredsheten på en måte som de fleste av oss helst vil unngå . . . Det tvinger oss også til å bli mer oppmerksom på at våre barn og unge i økende grad oppfatter truselen om en kjernefysisk tilintetgjørelse som en del av sitt liv, og på at disse unge menneskene, som mener at deres framtid er i fare, trekker seg inn i nuet.» — Dr. Lester Grinspoon i American Journal of Psychiatry for oktober 1982.