Hvorfor biskopene nå er blitt motstandere av atombomben
«ALDRI før har menneskeheten vært nær total selvutslettelse som nå.» Med disse ordene advarte Kirkenes verdensråds sjette generalforsamling mot atombomben da det kom sammen i Vancouver i Canada i fjor sommer. Kirkenes representanter oppfordret til atomnedrustning og erklærte: «Å ha kjernevåpen som avskrekkingsmiddel er moralsk forkastelig fordi det hviler på den forutsetning at partene har til hensikt å bruke atomvåpen.»
Noen måneder tidligere, i mai 1983, sendte de katolske amerikanske biskopene ut den endelige utgaven av et langt hyrdebrev som hadde tittelen «Fred — en utfordring: Guds løfte og vår reaksjon». I dette brevet gikk de inn for å redusere de eksisterende atomvåpenlagre og stanse «utprøving, produksjon og utvikling av nye atomvåpensystemer». De understreket: «Det må være helt klart at vi er svært skeptiske til hvorvidt det kan være moralsk akseptabelt å bruke atomvåpen.»
Dette var to av de mest fremtredende erklæringer som religiøse ledere i det siste har avgitt mot atomvåpen. Noen er svært glad for at biskopene har engasjert seg i arbeidet mot atombomben. En prest i den presbyterianske kirke ble sitert i avisen The New York Times da han sa følgende om hyrdebrevet fra de amerikanske biskopene: «I dette hyrdebrevet kan en høre røsten fra en moralsk samvittighet som ikke bare taler til katolikker, men som taler til oss som amerikanere og anstendige mennesker . . . Gud velsigne de katolske biskopene.»
Andre er mer kritiske. Filosofen Sidney Hook sa: «Biskopenes standpunkt bærer preg av uvitenhet. Det er urealistisk og moralsk uansvarlig.» Og den konservative aktivisten Phyllis Schlafly uttalte at biskopenes erklæring er farlig fordi den fører katolikkene inn på veien til «pasifisme . . . og nedrustning og kjærlighet til sovjetrusserne».
På den annen side forteller historien at geistligheten har vært engasjert i krigene. I årene etter den annen verdenskrig uttalte religiøse ledere seg til fordel for atombomben. Disse nye erklæringene mot atombomben markerer derfor en overraskende kuvending. Hva skyldes denne forandringen?
Førti år for sent
Hyrdebrevet fra biskopene i De forente stater kommer med en slags forklaring: «Atommaktenes ødeleggelsesevne truer i dag hvert enkelt menneske, den sivilisasjon vi langsomt har bygd opp, og til og med naturens orden.» Men dette har vært tilfellet helt siden atombombene eksploderte over Hiroshima og Nagasaki for nesten 40 år siden. Hvorfor kom det ingen proteststorm da?
Kirkenes verdensråd sier: «Vi mener at enhver tanke om å bruke masseødeleggelsesvåpen er en ytterst umenneskelig krenkelse av Kristi sinn og ånd, som skulle være i oss.» Men var ikke det også tilfellet da hundretusener av sivile ble slaktet ned i forrige verdenskrig? Likevel var det få kirkeledere som da reagerte.
Kjernefysikeren Harold M. Agnew sa sin mening uten omsvøp: «Jeg mener de er hyklere når de synes å godta konvensjonell krigføring, men ikke kjernefysisk krigføring. Atomvåpnenes styrke gjør at for første gang i historien er de som fatter beslutningene om deltagelse i en krig, like utsatt som de unge menn som tradisjonelt blir sendt av gårde for å sette de eldres avgjørelser ut i livet. Kirkene og de vinkjellere, den materielle velstand og andre ting som alle de andre beslutningstagerne har, er derfor ikke lenger sikret i tilfelle av en atomkrig. Vi vil alle bli berørt.»
Spaltisten James Reston var kanskje inne på noe da han sa: «Kirken støtter fredsbevegelsen, og fredsbevegelsen gir kirken ny styrke og mening i dens kamp for en røst i den verdslige verden.» (Uthevet av oss) Kan det være at biskopene også prøver å få tilbake den innflytelse og prestisje de har mistet, ved å bli ledere i den stadig mer populære antiatomvåpenbevegelsen?
Vi må også reise et annet spørsmål:
Vil det ha noen betydning?
«Som et læredokument er hyrdebrevet fra biskopene [i USA] skrevet for å øve moralsk innflytelse på spørsmålet om krig og fred.» Dette sa teologen Richard B. Miller i tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists. Hvor stor «moralsk innflytelse» kommer de religiøse lederne egentlig til å få?
Vil Sovjetunionens ledere lytte til biskopenes advarsler? Eller er det sannsynlig at USA plutselig vil forandre kurs? Nei, det fortelles at allerede mens de katolske biskopene holdt på med å forberede sitt hyrdebrev, prøvde myndighetene å overtale dem til å bringe brevet mer i samsvar med regjeringens politikk!
Og hva med dem som lever av å arbeide med atomvåpen? De amerikanske biskopene lot det være opp til dem som arbeider med produksjon av atomvåpen, til å fortsette med det hvis de ønsket det. Og de unnlot å oppmuntre de militære til å nekte å bli opplært i bruk av atomvåpen. Så de fleste av dem som er engasjert i fremstillingen og bruken av atomvåpen, vil sannsynligvis finne grunner for å fortsette som før.
Det de glemte
Sannheten er at biskopene ikke har funnet den rette løsningen, for de overser det virkelige problemet. Atomvåpenkappløpet er bare et symptom. Den virkelige sykdom menneskeheten lider under, stikker mye dypere. Selv om biskopene på en eller annen måte skulle kunne overtale politikerne til å fjerne truselen om en atomkrig, vil andre farer komme i stedet hvis ikke det grunnleggende problemet blir løst.
Apostelen Johannes sa noe som viser at problemet er mye mer komplisert enn de fleste tror. Han sa: «Hele verden er i den ondes vold.» (1. Johannes 5: 19, LB) Det er altså usynlige personer med i bildet, deriblant Satan Djevelen, som i Bibelen blir kalt «denne verdens gud». — 2. Korinter 4: 4.
Det er riktignok mange i dag som ikke tror på Satan. Men biskopene må jo gjøre det. Og de må vite at Satan ifølge Bibelen har brukt menneskenes opprørskhet til å fremme sine egne mål, slik en dyktig sjakkspiller flytter brikkene på sjakkbrettet. Menneskenes forsøk på å skape varig fred ved politiske midler kan sammenlignes med sjakkbrikkene som prøver å slutte fred med hverandre mens de ignorerer sjakkspilleren som kaster sin skygge over dem. Satan står bak mye av det som skjer på jorden i dag, og alle forslag til løsning på problemene som ikke tar ham med i beregningen, er dømt til å mislykkes. — Åpenbaringen 12: 12.
Men hva med uttalelsen om at atommaktenes ødeleggelsesevne truer naturens orden’? Menneskene har kanskje evnen til å volde store ødeleggelser på jorden. Men tror biskopene at de kommer til å gjøre det? Har de glemt at Gud gjennom apostelen Johannes profeterte at han vil «ødelegge dem som ødelegger jorden»? — Åpenbaringen 11: 18.
Ja, for nesten 2000 år siden forutså Gud at menneskene en gang ville bli i stand til å ødelegge jorden, og han sa at han ikke ville tillate det. Vi får tvert imot dette løftet: «Du grunnla jorden på dens søyler, aldri i evighet skal den rokkes.» — Salme 104: 5.
Det egentlige problemet — og løsningen
Biskopene i USA snakket i det andre utkastet til sitt hyrdebrev om «en verden av suverene stater uten noen sentral myndighet». Her nærmer de seg det egentlige problemet — og løsningen! Det er et spørsmål om regjeringsmyndighet.
Tenk på alle de lidelser menneskeheten har gjennomgått fordi de er blitt styrt av selviske, nasjonalistiske regjeringer, som alle «er i den ondes vold». (1. Johannes 5: 19, LB) Hvis menneskeheten var forent under én regjering som var underlagt Den Rettferdige, Jehova Gud, ville det ikke eksistere noen trusel om kjernefysisk utslettelse, og mange andre problemer ville også være løst.
Vil dette noen gang skje? Jesus sa at det vil det, og han brukte ord som de fleste skolebarn kan utenat, da han lærte oss å be: «La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» (Matteus 6: 10) Religiøse ledere snakker av og til om Guds rike. Men vanligvis unnlater de å forklare at Guds rike er en virkelig regjering med virkelig myndighet, og at den nå er i virksomhet. Snart vil den handle med besluttsomhet overfor regjeringene her på jorden. «På den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. . . . Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.» — Daniel 2: 44.
Gud har makt til å stanse Satans virksomhet, og han vil gjøre dette gjennom sitt rike. (Åpenbaringen 20: 1—3) Dessuten har han makt til å stanse nasjonenes vanvittige virksomhet. Han kan og skal «skifte rett mellom mange folk, felle dom for mektige folkeslag langt borte». (Mika 4: 3) Vil han fjerne truselen om en atomkrig? Ja, han vil fjerne enhver krigstrusel. «Han gjør ende på krig over hele jorden, han bryter buene, splintrer spydene og setter fyr på [krigs]vognene.» — Salme 46: 10.
Aldri før har noe minnet oss så sterkt på menneskehetens behov for Guds rike som de dødbringende ildkulene som hevet seg over Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Vi kan ikke si om menneskene i sin vrede igjen vil gjøre bruk av atomvåpen. Men vi vet at Gud ikke vil tillate at de ødelegger jorden. Han vil ikke tillate at menneskeheten blir utslettet, og han vil ikke tillate nasjonene å fortsette å terrorisere menneskeheten for alltid. — Jesaja 45: 18, EN.
Er Guds rike et realistisk håp? Biskopene tror øyensynlig ikke det, ettersom de foreslår politiske løsninger. Vi vil imidlertid oppfordre deg til å undersøke saken selv og se hva du nå kan gjøre i praksis for å handle i harmoni med den eneste virkelige løsningen.
Bare Gud har makt til å berge oss fra denne farlige situasjonen. Han har kunngjort at det er hans hensikt å gjøre det.
[Ramme/bilde på side 6]
Teorien om en «rettferdig krig»
Kristenheten har tradisjonelt godtatt krig, og dens teologer har utviklet det som kalles teorien om en «rettferdig krig». Ifølge noen forklaringer av denne teorien kan en krig betraktes som «rettferdig» hvis den blir:
● Erklært av en legitim myndighet (det vil si en lovlig regjering)
● Utkjempet for en rettferdig sak
● Utkjempet med et rett formål (det vil si med ønske om forsoning og uten unødvendige ødeleggende handlinger)
● Utkjempet som den siste utvei
● Utkjempet med sannsynlighet for et gunstig resultat
● Og hvis den skade som blir påført, står i rimelig forhold til de gode resultater en forventer. Direkte drap av ikke-stridende er også forbudt i en «rettferdig» krig.
Mange religiøse ledere mener at atombomben gjør enhver teori om en «rettferdig krig» avleggs på grunn av de forferdelige ødeleggelser en atomkrig ville forårsake. Men er det bare nå en kan sette spørsmålstegn ved denne teorien?
Hva med den annen verdenskrig, for å nevne bare ett eksempel? Under denne krigen velsignet religiøse ledere begge parter i konflikten. Men begge parter kan jo ikke ha kjempet for en rettferdig sak eller med et rett formål. Sivile sentrer, for eksempel London, Dresden og Tokyo, ble bombet, og et gruoppvekkende antall av uskyldige ikke-stridende ble drept. Likevel fortsatte de religiøse lederne å støtte krigen.
Sannheten er at kristenhetens ledere alltid har vært rede til å kalle en krig «rettferdig» hvis den ble utkjempet av det landet de tilfeldigvis bodde i, selv om krigen førte til at deres sognebarn kjempet mot og drepte sine medtroende i andre land. Her har de ikke vist Kristi ånd, men en ånd som minner oss om den ånd den amerikanske patrioten Stephen Decatur la for dagen. Han er kjent for erklæringen: «Rett eller urett får være det samme, det gjelder mitt land!»