En trusel mot pasientens rettigheter

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

«Pasienten kan dø hvis han ikke får blodoverføring innen seks timer.»Disse ordene var en del av en hastesak som ble forelagt Sør-Afrikas høyesterett i Pretoria den 26. april 1982.

HVEM var i livsfare? Hvorfor ble landets høyesterett bedt om å avgjøre om denne form for medisinsk behandling skulle gis eller ikke? Og — enda viktigere — hvordan gikk det?

Malcolm John Phillips, en elektroingeniør fra Johannesburg, hadde ti dager tidligere vært utsatt for en alvorlig bilulykke omkring 300 kilometer fra sitt hjem. Politiet var straks på pletten, og etter over to timer fikk de ham løs fra vraket. Så ble han kjørt med ambulanse til det nærmeste sykehuset, i Pietersburg. Malcolm hadde pådratt seg stygge benbrudd, og tilstanden var alvorlig, men han var fortsatt ved bevissthet da de kom fram. Han underrettet sykehuspersonalet om at han ikke under noen omstendighet ville ta imot blodoverføring. Dessuten tilbød han seg å skrive en erklæring som fritok legen for det juridiske ansvar for eventuelle uheldige følger av at han nektet blodoverføring. Som et av Jehovas vitner ville Malcolm adlyde Bibelens påbud om å «holde seg borte fra . . . blod». — Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29.

Da han ble innlagt på sykehuset, fikk han øyeblikkelig hjelp, og hans ønsker ble respektert. Etter noen dager pådrog han seg imidlertid en lungeinfeksjon, og det ble lagt press på ham for å få ham til å forandre standpunkt med hensyn til blod. Da han fortsatt nektet blodoverføring, ble tilfellet forelagt høyesterett av den ortopeden som hadde med saken å gjøre. Dette ble gjort uten å informere verken Malcolm eller hans kone, Veronica, som hele tiden var ved sin manns side. Ikke engang dr. Pierre du Toit Burger, som behandlet lungeinfeksjonen, visste noe om det.

«Den 26. april kom jeg som vanlig til sykehuset for å besøke min mann,» forteller Veronica. «Tilstanden var som den hadde vært de siste dagene. Det var ingen tegn til forverring fra den 26., og det var ingen som gav uttrykk for at det var tilfellet.»

Senere samme dag fikk Veronica en sjokkerende telefonoppringning fra en journalist i avisen Rand Daily Mail. Han ville vite hva hun mente om høyesteretts kjennelse, som tillot en hvilken som helst lege på sykehuset å tvinge en blodoverføring på hennes mann. Ortopeden som stod bak denne kjennelsen, var ikke på sykehuset den dagen. Han ringte til dr. Burger og bad ham gjøre som retten hadde bestemt. Men dr. Burger nektet, ettersom han allerede hadde forsikret Malcolm at han ville rette seg etter hans ønsker.

Malcolm fikk aldri blodoverføring. Samme dag ble det med hans kones hjelp tatt rettslige skritt for å beskytte hans rettigheter. Dagen etter var Malcolms firma så vennlig å sørge for at han ble fløyet til et annet sykehus, som ligger nærmere hans hjemsted.

Opprydding i et juridisk villnis

Synes du det er vanskelig å forestille seg at en voksen pasients rettigheter så lett kunne bli satt til side? Holdninger som kom til uttrykk i tiden like før dette skjedde, kan være en forklaring. I mars 1982 hadde legetidsskriftet Geneeskunde en artikkel med tittelen «Blodoverføring og Jehovas vitner». Der ble det sagt at en lege bør ignorere at pasienten nekter å ta imot blodoverføring. Skribentene, professor T. Verschoor og N. J. Grobler, hevdet også at hvis en slik nektelse førte til døden, kunne den legen som tok seg av pasienten, holdes ansvarlig. Denne artikkelen ble offentliggjort en måned før Malcolm ble utsatt for denne ulykken.

Som svar skrev en talsmann for høyesterett, professor Smit, omtrent ett år senere:

«Dette prinsippet, som Grobler og Verschoor påstår skal være dypt rotfestet i sørafrikansk lov, går i realiteten ut på dette: En lege er på grunn av sin profesjon forpliktet til å helbrede! . . . For det første ville en slik juridisk forpliktelse være en alvorlig krenkelse av personlige rettigheter, det vil si rettigheter som gjelder fysisk ukrenkelighet, privatlivets fred og så videre. . . . En slik hypotetisk plikt (for den kan ikke betraktes som noe annet) som skulle hvile på en lege på grunn av hans profesjon, vil for det andre ha fullstendig uholdbare og urealistiske konsekvenser og implikasjoner for utøvere av denne profesjonen. . . . Grobler og Verschoor begrenser seg til Jehovas vitner og nødvendige blodoverføringer. . . . Men juridiske prinsipper gjelder ikke bare grupper av personer og under spesielle forhold; de er universelle. . . . Jurister bør alvorlig overveie saken før de pålegger en spesiell gruppe i samfunnet nesten drakoniske og totalt urealistiske plikter.» — South African Medical Journal, 19. februar 1983.

I samsvar med dette var det mange, deriblant leger og advokater, som mente at det var blitt begått en alvorlig juridisk feil i Malcolm Phillips’ tilfelle. Derfor er det ikke overraskende at Malcolm, etter at han var blitt frisk nok, tok rettslige skritt for å få høyesterett til å omstøte kjennelsen. Da saken ble behandlet den 9. mars 1983, møtte ikke den kirurgen som tidligere hadde lagt fram «hastesaken», i retten. Malcolms forsvarer var professor Strauss, forfatter av boken Doctor, Patient and the Law. Hans prosedyre inneholdt blant annet disse fine prinsippene:

«Saksøkeren [Malcolm Phillips] var fullt ut i stand til å uttrykke sin vilje og nekte å ta imot blod trass i at han var alvorlig skadet etter en ulykke. En domstol har ingen hjemmel i vår lov til å sette en pasients vilje til side under disse omstendigheter. . . . Å foreta en operasjon eller gjennomføre en behandling av en person mot hans vilje, ja, selv uten hans samtykke, er et overgrep som legen kan straffes for . . . Jeg tør påstå at når legen har rimelig grunn til å tro at pasienten er et av Jehovas vitner, og at han på et tidligere tidspunkt bestemt har nektet å ta imot blodoverføring, bør det tas hensyn til dette på et framtidig tidspunkt. Legen har ingen rett til å sette pasientens vilje til side, og med respekt å melde — det har heller ikke en domstol rett til.» — Uthevet av oss.

Dommeren sa at han fant det godtgjort at Malcolm Phillips var ved sine fulle fem på det aktuelle tidspunktet, og at han hadde rett til å nekte blod. Den forrige kjennelsen var uriktig, sa dommeren, og derfor bestemte han at den skulle omstøtes.

Det gledelige utfall

Rettferdselskende mennesker i Sør-Afrika gleder seg over dette utfallet. Pasientens rett til å godta eller å nekte en bestemt behandling er blitt opprettholdt. Malcolm Phillips døde ikke i løpet av seks timer, slik det var blitt hevdet at han ville gjøre. Som dr. Burger, som da behandlet ham, sa: «Selv om pasientens tilstand var alvorlig og foruroligende, var han ikke i ferd med å dø.» Jehovas vitner setter virkelig stor pris på den innsats slike leger gjør. De er villige til å behandle hele pasienten og respekterer overbevisninger som er basert på Bibelen og den enkeltes samvittighet.a

Selv om det tok lang tid før Malcolm kom i form igjen, fikk han til slutt tilbake førligheten i bena. Nå er det gått over et år siden ulykken, og han er glad for å være tilbake på arbeidet igjen. Som familieoverhode og eldste i den lokale menighet av Jehovas vitner, er han svært opptatt. Og han gleder seg spesielt over igjen å kunne delta i vitnearbeidet fra hus til hus og dele det gode budskap om Guds rike med andre.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 25]

Mange mente at det var blitt begått en alvorlig juridisk feil

[Bilde på side 26]

Malcolm Phillips studerer Bibelen sammen med sin familie et år etter ulykken