Pavens reiser — hvorfor nødvendige?

DA PAVE Johannes Paul II hadde besøkt Polen for annen gang, hadde han foretatt 20 internasjonale reiser på bare fem år. Etter flere hundre år uten slike pavelige reiser er det grunn til å spørre: Hvorfor har det vært nødvendig med så mange reiser på så kort tid?

Skribenten Peter Nichols gir oss en pekepinn. Med tanke på kardinalforsamlingen som valgte Johannes Paul II, skriver han: «Det må imidlertid helt sikkert ha vært bred enighet om . . . at den katolske kirke framfor alt trengte å gjøre noe, og at den lange periode med uro, forvirring, eksperimenter, tvil og diskusjoner, for ikke å snakke om frafall . . . nå måtte få en ende.»

En eldre nederlandsk prest kastet også lys over denne situasjonen. Han sa om den nederlandske katolisisme: «Det hersker fortvilelse. Både intellektuelle og enfoldige forlater kirken. Det er offentlige konflikter mellom biskopene. Det er en enorm, ja, en enorm tragedie.» Når det gjaldt prestekallet, tilføyde han: «Disse unge menneskene vil ikke være prester. De vil ikke sette sin lit til en kirke som moralsk sett er i en tragisk forfatning.»

Den katolske kirke i de fleste deler av verden får erfare virkningene av dette. Katolikkene viser ikke sin kirkes forskrifter en slik ubetinget lojalitet som de gjorde for 30—40 år siden. Det er færre som hører messe og går til skrifte.

Ja, det er dype og tydelige sprekker i den romersk-katolske kirkes monolittiske struktur. Det er åpenbart uenighet på tre hovedområder: 1) den daglige etterlevelse av grunnleggende katolske moralnormer (abort, fødselskontroll, skilsmisse), 2) politikk og sosiale reformer og 3) teologi, kirkens grunnleggende læresetninger.

Adlyder katolikkene paven?

Bare i løpet av de siste få årene er abort, prevensjon og skilsmisse blitt hete diskusjonsemner på alle nivåer i det katolske samfunn. Like før paven kom til De forente stater i 1979, ble det foretatt en undersøkelse blant amerikanske katolikker som ble spurt om hvordan de fulgte de katolske normer. Boken The Man Who Leads the Church sier at «50 prosent var innstilt på å tolerere abort når det ble påkrevd; 53 prosent syntes at prestene skulle få lov til å gifte seg; 63 prosent godtok skilsmisse . . . og 66 prosent sa at de gjerne ville at kirken skulle godta kunstig fødselskontroll. Særlig når det gjaldt dette siste punktet, hadde teori og praksis blant amerikanske katolikker for alltid skilt lag. Det var kjent at det var vanlig at katolske par brukte prevensjonsmidler, og at de ikke fikk noen stor skyldfølelse av den grunn».

Selv i land hvor katolisismen er fremherskende, har folk en lignende holdning til moralske spørsmål. En melding fra Spania viste at 47 605 000 prevensjonsmidler ble solgt der i 1982. Det har lenge vært vanlig å fremkalle abort i katolske land. Til og med i Irland, som er et overveiende katolsk land, er det lite samsvar mellom liv og lære. John Whale skriver: «Biskopene [i Irland] innrømmer at ’det nå offisielt registreres over 2200 irske piker som får fremkalt abort i Storbritannia hvert år’. Det er en alminnelig oppfatning at det egentlige antallet er mye høyere.»

Et av de store stridsspørsmålene som katolikkene blir berørt av, er skilsmisse. I kirkens øyne er det ikke noe som heter det, og i sine taler har pave Johannes Paul II vært ubøyelig hva dette angår. Isteden kan ekteskapene annulleres, noe som kan være kostbart og ta lang tid. Skribenten John Whale sier om situasjonen i De forente stater: «Erkebiskop Edward McCarthy i Miami sa at skilsmisse er ’det største problemet vi står overfor — ingen tvil om det.’» Hvorfor er det noen av kirkens embetsmenn som nøler med å følge kirkens strenge normer i dette spørsmålet? «De er klar over at det ville virke mot sin hensikt, både prestelig og når det gjelder å øke antall katolikker. Hvert år erklærer de derfor 30 000 ekteskap ugyldig — egentlig erklærer de at et oppløst ekteskap i virkeligheten aldri ble inngått . . . ’Det er en snev av rettslig akrobatikk i det,’ innrømmet en prest i Chicago.» — Uthevet av oss.

En kardinal i De forente stater forrettet for ikke så lenge siden en messe for skilte og separerte personer. The New York Times meldte: «Det var . . . første gang en kardinal forrettet en messe for skilte og separerte katolikker.» Når det er så mange som går inn for å få godkjent skilsmisser, er det ikke noe rart at paven må reise jorden rundt for å forsøke å holde disiplin innenfor rekkene!

Blir kirken splittet på grunn av politikk?

Vatikanets talsmenn har lagt stor vekt på den «pastorale» hensikten med pavens reiser, men mange kommentatorer ser dem i et annet lys. Boken The Man Who Leads the Church sier angående pavens reiser: «Selv om det ble lagt vekt på den åndelige eller pastorale siden ved reisene, var hver av dem forbundet med behandlingen av et politisk spørsmål.»

Hvorfor er det da så nødvendig med disse besøkene? Fordi det er så stor splid blant de katolske prester når det gjelder politiske og sosiale spørsmål. Dette kom tydelig fram under pavens reise i Mellom-Amerika. En journalist laget denne overskriften til sin artikkel om pavens reise: «Politikk og religion atskilt og sammenblandet på pavens rute.» Det kom tydelig til uttrykk da han besøkte Nicaragua, hvor katolske prester innehar viktige stillinger i regjeringen. Ifølge The New York Times er erkebiskopen i Managua, hovedstaden i Nicaragua, samtidig «en skarp kritiker av regjeringen». Kan det ikke da sies at kirken er splittet?

I den samme avismeldingen stod det at pavens viktigste mål i Mellom-Amerika var «å styrke den romersk-katolske kirke . . . i kampen mot de innvendinger som venstreorienterte prester og nonner i kirken kommer med». Den katolske kirkes monolittiske og eneveldige struktur slår sprekker, og nesten som den nederlandske gutten som ifølge sagnet prøvde å tette sprekken i diket med fingeren, farter paven verden rundt for å prøve å tette igjen hullene.

Kirkens læresetninger angripes

Det er enda flere sprekker i kirkens struktur. Dette fremgår av at katolske teologer og prester fortsetter å tvile på noen av kirkens grunnleggende læresetninger. Det er ikke noe rart at benediktineren Patrick Granfield beskrev pavens ansvar for å bevare trosfellesskapet som ærefryktinngytende, «for nesten enhver side ved de tradisjonelle læresetningene om tro og moral er satt under intens teologisk debatt. Spørsmålene omfatter: . . . seksualmoral, fødselskontroll, abort, skilsmisse og gjengifte, presters sølibat, ordinasjon av kvinner» og en del andre spørsmål.

I 1971 hadde paven, som da het kardinal Wojtyla, sagt at noen teologer hadde sådd tvil med hensyn til slike grunnleggende læresetninger som treenigheten, Kristi vesen, Kristi virkelige nærvær i nattverden og ekteskapets uoppløselighet. Andre, for eksempel den katolske teologen, professor Hans Küng, drog i tvil læren om pavens ufeilbarlighet, et dogme som ble definert i forrige århundre.

Den katolske kirke blir svekket av splid og tvil som kommer innenfra. Noen prester er liberale og radikale når det gjelder religion, mens andre er konservative og ultraortodokse, og når det gjelder politikk, er noen kommunister og andre fascister. I tillegg til alt dette er det verden over en mangel på prester og nonner. Kommunismen fortsetter å gjøre krav på lojaliteten til en temmelig stor del av befolkningen i slike katolske land som Italia, Frankrike og Spania. Det er ikke noe rart at paven må reise rundt og komme med strenge advarsler!

Men hvilket budskap overbringer han nasjonene på sine reiser? Hvilket håp gir han verden? Den siste artikkelen om dette emnet drøfter disse spørsmålene.

[Bilder på side 8]

Paven gransker katolikkenes holdning til skilsmisse, fødselskontroll og abort