Da to stater stod i brann

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

DEN varslede maksimumstemperaturen for den dagen var 43 grader celsius. Den meldte vindhastigheten var 37 knop. Fuktigheten var mindre enn ti prosent. Australia, som fra gammel tid av er kjent som verdens tørreste kontinent, hadde en av sine verste tørkeperioder på mange år. Hvis du legger alle disse faktorene sammen, får du det som de fleste australiere (og forsikringsselskaper) frykter mest — at det skal bryte ut ødeleggende skogbranner som overgår de villeste mareritt en kan forestille seg!

Og det var akkurat det som hendte askeonsdag 16. februar 1983, da nesten hele de to australske statene South Australia og Victoria stod i brann. Antall dødsoffer ble til slutt 71 mennesker, 36 000 kveg og 320 000 sauer. Over 2000 hjem ble ødelagt.

En tror at infernoet i første rekke skyldtes at materialer som lå på den knusktørre bakken, ble selvantent. Det er noe helt spesielt ved skogbranner som bryter ut i Australia. Brenslet består nemlig nesten utelukkende av gummitreet, som er rikt på eukalyptusolje. Treet eksploderer bokstavelig talt og blir som en ildkule, og vinden sprer brannen. Flammene snor seg og ruller over hverandre, ivrige etter å fortære alt som ligger i veien for dem. Der hvor brannen herjet, fór den gjennom eukalyptustrærne med en fart av over 70 kilometer i timen og trosset alle brannbelter. Flammene stormet fram med et forferdelig brak. Et øyenvitne sammenlignet det med «20 000 tog som en hadde mistet styringen på».

Panikken spredte seg etter hvert som flere veier ble stengt eller blokkert. Mange som ble blindet av den tette, skarpe røken og asken, visste ikke hvor brannen var, i hvilken retning den gikk, eller hvor fort den spredte seg. Plutselig ville så brannen være over dem. Telefonledninger falt ned eller smeltet. Det eneste folk visste når det gjaldt hvor brannen herjet, var som regel det de hørte på reiseradioen eller på bilradioen — meldinger som vanligvis kom altfor sent. De 13 helikoptrene og 13 andre luftfartøyene som brannmannskapet brukte, ble hindret av røken og de stormfulle vindene. Lyskasterne var heller ikke til noen nytte i en tett tåke av røk.

En håpet at vinden skulle løye innen onsdag kveld. I stedet forandret den stadig retning, og hastigheten økte til omkring 90 kilometer i timen, slik at mange som trodde de var utenfor fare, ble overrasket. I flere byer fikk alle beskjed om å kjøre til den nærmeste idrettsplassen eller den nærmeste skolegården, væte klærne sine og bli værende i bilene. Der ble de vitne til at hele byen, til og med brannstasjonen, brant ned til grunnen. Varmen var så intens at noen mente at de ikke engang ville overleve om de stod parkert midt på en fotballbane!

I en badeby ble mange tvunget til å løpe ut i sjøen og stå og fryse i vannet i to timer før de trygt kunne gå tilbake til grunnere vann eller selve stranden. Epler ble stekt på trærne ettersom brannen raste gjennom frukthager. Kuer som overlevde, hadde så brente jur at de nå er unyttige. I en slik brennende hete måtte brannmennene stoppe brannbilene og gå ut og spyle hverandre. Bilene bidrog til at noen reddet livet. Andre, deriblant 12 brannmenn som senere ble funnet i og under brannbilene, ble fanget av flammene og ganske enkelt brent levende mens de satt i bilene.

I de 17 menighetene av Jehovas vitner som befant seg i brannsonen, var det bare én familie og en kvinne som mistet sitt hjem. Det var heldigvis ingen som mistet livet. Den hjelp som myndighetene og disse menneskenes medkristne ytet, gjorde at en måtte si «det holder», etter bare noen få dager — så stor var den gavmildhet andre viste når det gjaldt å hjelpe offerne materielt sett.

Folk reagerer naturligvis forskjellig når de ser at alt det de eier, blir borte på et øyeblikk. De fleste går igjennom fire stadier: Følelsesløshet og sjokk, nedtrykthet, sinne (særlig når noen fikk vite at brannen der de bodde, var påsatt) og, til slutt, ønsket om å gjenoppbygge og begynne forfra igjen. Men det anslås at det vil ta 30 år før skogen blir fornyet.

Det var også noen som spekulerte over om Gud hadde en finger med i spillet. Var disse skogbrannene virkelig «Guds gjerninger», som forsikringsselskapene kaller dem? «Hvorfor ble puben spart, når kirken og dagligvareforretningen og telegrambyrået ble til varme, smuldrende murrester?» spurte en skribent. Andre lurte på hvorfor ett hus ble omspent av flammer, mens huset rett ved siden ikke engang ble svidd. Men de som har kjennskap til Guds Ord, ble minnet om at «tid og uforutsett hendelse møter dem alle». — Forkynneren 9: 11, NW.

Ulykken har fått mange til å tenke alvorlig over hvor kortvarig livet og jordiske eiendeler er. For noen var det en pine å se at de mistet eiendeler som de hadde arbeidet så hardt for å skaffe seg, og de sørget dypt over tapene. Andre var lykkelige over å ha sloppet fra det med livet og forberedte seg på å bygge alt opp igjen på asken. Og de som setter sin lit til Guds løfte om evig liv på en paradisisk jord, har styrket sin beslutning om å fortsette å yte Gud «hellig tjeneste med gudsfrykt og hellig redsel». — Hebreerne 12: 28, NW; Åpenbaringen 21: 3, 4.