Er mulighetene for fred blitt bedre?

MENNESKENES søken etter fred har pågått så lenge det har vært krig. En slik søken er derfor ikke noe nytt i vår moderne tid. Likevel var det nokså nylig en journalist som følte seg tilskyndt til å beskrive de nåværende fredsbestrebelser som «en idé i rette tid». Hvorfor? Er mulighetene for å oppnå verdensfred egentlig bedre nå enn de var før i tiden? Hva er det som er så uvanlig ved dagens fredsbevegelse?

Hva som førte til dagens fredsbevegelse

De to atombombene som ble sloppet over Japan i august 1945, gjorde uventet plutselig slutt på den annen verdenskrig. I årene etter krigen forhindret redselen for en atomkrig at den kalde krigen mellom supermaktene ble et varmt holocaust. Etter hvert som de politiske og økonomiske forhold mellom dem og deres allierte ble bedre, avtok spenningen. Et ord som «detente» (avspenning) gav løfte om varig fred. Det så ut til at «terrorbalansen» gav resultater.

Så, nesten uten varsel, ble avspenningen utsatt for et tilbakeslag. De forente stater unnlot å ratifisere Salt II-avtalen. Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan. Vanskelighetene i Polen gjorde situasjonen komplisert. Det oppstod strid om fremstillingen av en neutronbombe — den såkalte rene bomben — som kan utslette mennesker, men ikke gjør materiell skade. De forente stater satte i gang et omfattende program for militær opprustning. NATO kunngjorde planer om å utplassere 572 Pershing II-raketter og krysserraketter på europeisk jord. Det ble snakket om muligheten for en «begrenset» atomkrig. Det utenkelige — at det var mulig å vinne en atomkrig — begynte å bli godtatt av visse offentlige personer.

Noen vesttyskere, som bor i et land hvor det allerede er utplassert flere kjernefysiske våpen pr. kvadratkilometer enn i noe annet land i verden, ble redselsslagne over at enda flere atomvåpen var på vei. De og deres naboer er forferdet over muligheten av at deres land skal bli en kjernefysisk slagmark mellom øst og vest, og deres frykt har gått over til harme. Og harmen fikk dem til å gå til handling. En ny fredsbevegelse så dagens lys.

Noe som er annerledes

Dagens fredsbevegelse skiller seg ut fra tidligere fredsbevegelser på flere måter. Da USA var innblandet i krigen i Vietnam, ble det også demonstrert mot krig, både i Europa og i USA. Noen amerikanske menn brente til og med sine vernepliktsbøker i protest. Men deres harme var hovedsakelig rettet spesielt mot denne krigen og ikke mot krig i sin alminnelighet. Dagens fredsbevegelse er derimot en fredsbevegelse som er et resultat av en nesten hysterisk redsel for en atomkrig, av en følelse av at det er galt og umoralsk at det i det hele tatt finnes atomvåpen, ettersom de utgjør en trusel som kan utslette hele menneskeheten.

En annen forskjell er omfanget. I Europa og USA har det oppstått hundrevis av organisasjoner som er ulike når det gjelder oppbygning og oppfatninger, men som er enige om at lageret av atomvåpen må reduseres. Som et første skritt mot nedrustning er fastfrysing av atomvåpnene en idé som har vunnet betydelig støtte. Dette vil bety en bilateral — noen går til og med inn for en unilateral — forpliktelse fra USAs og Sovjets side om ikke å utprøve, fremstille og utplassere flere atomvåpen. Mange amerikanere går inn for dette og blir oppmuntret av ledende politikere. Byer og landsbyer over hele landet — ja, til og med noen stater — har med overveldende flertall vedtatt resolusjoner om fastfrysing av atomvåpen.a

Dette samlede internasjonale rop om fred nådde omsider helt inn til De forente nasjoners generalforsamling. Som følge av dette vedtok denne ærverdige forsamlingen for noen måneder siden en rekke resolusjoner med overveldende flertall. Disse proklamasjonene krevde en fastfrysing av både kjernefysiske og kjemiske våpen.

Dagens fredsbevegelse skiller seg også ut ved at den har en bred tilslutning. Det er ikke lenger slik at alle demonstrantene er kledd i dongeri. Folk i alle aldere og med forskjellige politiske og religiøse oppfatninger og med forskjellig sosial posisjon, er med i demonstrasjonene. I Bonn var det over 250 000 som marsjerte, i Amsterdam nærmere 300 000, og samtidig med FNs annen nedrustningskonferanse var det omkring 700 000 som demonstrerte i New York i juni 1982. I tillegg til alle «dem som er ute på gatene», sier den tidligere amerikanske viseutenriksminister George Ball, «finnes det et stort antall som sitter hjemme og føler det på nøyaktig samme måte».

Noe annet som også er fremtredende, er den spontanitet bevegelsen har oppstått med og den raske utbredelsen den har fått. Det tyske bladet Der Spiegel kalte bevegelsens popularitet i De forente stater «den store overraskelsen, ja, kanskje den store sensasjonen våren 1982». Bladet sa at amerikanerne «marsjerer for fred og til og med nesten holder på å passere fredsforkjemperne i Europa».

Bøker og brosjyrer har bidratt til at bevegelsen har fått denne støtten. Jonathan Schells bestseller Jordens skjebne har gjort folk oppmerksom på hvilke redsler en atomkrig vil medføre. I Storbritannia viste BBC filmen A Guide to Armageddon som gav en fremstilling av hvilken ødeleggelse en enkelt megatonnbombe som eksploderte over St. Paul-katedralen, ville medføre for London. Roger Molander, som gav støtet til «Ground Zero Week» i De forente stater, sa om atomtruselen: «Jeg vil at folk skal vite nøyaktig hva farene er, for de vil da bli sjokkert over at ingen gjør noe med det, og bli tilskyndt til å gå til handling.»

De har virkelig gått til handling og oppnådd resultater. Et medlem av det kanadiske parlament hadde merket seg hvor slagkraftig de var, og sa: «Ekspertene har mistet kontrollen i dette spørsmålet til folks vilje.» Og London-avisen Times var enig i dette og sa at det er «nokså tydelig at fredsbevegelsene har hatt en stor, om enn forsinket, virkning på regjeringene i vest».

Religiøst engasjement

De som er engasjert i fredsbevegelsen, oppgir en rekke grunner for det — politiske, sosiale og religiøse. Pave Johannes Paul II sa da han besøkte Storbritannia i 1982: «Omfanget av den moderne krigføring i dag og dens redsler, enten det dreier seg om en atomkrig eller ikke, gjør den fullstendig uakseptabel som et middel til å bilegge uoverensstemmelser mellom nasjonene.» Selv om ikke alle kirkesamfunn har uttrykt seg like sterkt, «har protester som er støttet av kirkesamfunnene, spilt en større rolle med hensyn til å vekke folkeopinionen», sier bladet Time.

I mai 1982 ble det holdt en religiøs fredskonferanse i Moskva som var støttet av Sovjet. Den hadde betegnelsen «Religiøse arbeidere for å redde livets hellige gave fra atomkatastrofe». Det var nesten 600 religiøse delegater fra 90 land til stede. Buddhister, parsere, hinduer, jøder, muhammedanere, sikher, shintoister og kristne var representert. En fremtredende deltager var den amerikanske evangelisten Billy Graham, som en tysk avis kalte «en slags misjonær for den nye amerikanske fredsbevegelsen».

Når en tar i betraktning fredsbevegelsens tydelige og økende popularitet, og når en forstår det press den kan øve på verdens ledere, ser det da ikke ut til at mulighetene for fred er blitt bedre?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 4]

Dagens fredsbevegelse er et resultat av en nesten hysterisk redsel for atomkrig

[Ramme på side 5]

INTERNASJONAL RELIGIØS STØTTE

● I De forente stater «har religiøse grupper i de fleste kirkesamfunn gitt moralsk og politisk støtte [til frysbevegelsen]». — Maclean’s

● «Brevet [fra de amerikanske biskoper] oppfordret katolikker og ’alle menn og kvinner av god vilje’ til å gjøre det å skape fred til sitt viktigste åndelige og verdslige mål.» — The New York Times

● «De katolske biskopene i Forbundsrepublikken Tyskland og i Frankrike har sendt ut en kraftig oppfordring til de militære blokker om å drøfte nedrustning.» — Süddeutsche Zeitung

● I Vest-Tyskland «har den lutherske kirken i betydelig grad gjort sin innflytelse gjeldende i forbindelse med antirakettdemonstrasjoner . . . Demonstrasjoner som var støttet av kirkene, har spilt en stor rolle når det gjaldt å vekke folkeopinionen». — Time

● I Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) «har tusener på tusener av hovedsakelig unge kristne åpent tatt standpunkt for fred . . . som et uttrykk for sitt kristne standpunkt for fred bærer de et merke med ordene ’Smi sverd om til plogskjær’». — Bonner General-Anzeiger

● «Det mellomkirkelige fredsråd . . . er en organisasjon som representerer de mest betydningsfulle nederlandske kirkesamfunn. Det har som sitt slagord: ’Befri verden for atomvåpen, begynn med Nederland.’» — The Economist