Når «tuktens ris» ikke blir brukt

«VIL vi komme til å opprette krisesentrer for mishandlede foreldre i år 2000?» spurte den franske psykologen Jean-Pierre Chartier. Hvorfor ble dette spørsmålet stilt? Fordi kjensgjerningene viser at et foruroligende antall barn ikke bare er ulydige mot sine foreldre, men til og med mishandler dem. I sin bok Les parents martyrs forteller Chartier om tenåringer som har skrevet truselbrev til foreldrene sine eller gått så langt at de har drevet pengeutpresning mot dem. Angående årsaken til dette fenomenet sier Chartier at foreldrene har unnlatt å gi barna sine leveregler. «I noen tilfelle ville det kanskje ha vært bedre om de hadde dratt dem i øret noen ganger,» sier han.

Du er kanskje ikke enig i dette. Foreldre i mange deler av verden har en tydelig tendens til å være forsiktige med å bruke det gammeldagse «tuktens ris». Ved å gjøre bruk av det vil de kunne ’hemme sitt barns utvikling’, ’undertrykke dets personlighet’ eller ’krenke dets «menneskerettigheter»’, blir det hevdet.

Ikke desto mindre er det mange som er skuffet over de liberale teoriene når det gjelder barneoppdragelse. En undersøkelse som ble foretatt i 1980 i et land her i Europa, viste at seks av ti innbyggere mente at foreldrene nå til dags er altfor lemfeldige. «Barneoppdragelse er mer og mer blitt noe en bare lar gå sin naturlige gang,» sa Frankfurter Allgemeine Zeitung, som kommer ut i Vest-Tyskland. Hva er resultatet av dette blitt? Ifølge John O’Malley, en psykiater som for en tid siden ble sitert i bladet Time, har den frie barneoppdragelse frembrakt tenåringer som er «mindre respektfulle overfor sine foreldre og reagerer mindre positivt på foreldrenes myndighet. Barna har ikke fått faste grenser, normer for oppførsel innbefattet, å gå etter».

Mange ungdommer bruker åpenlyst narkotika og har ulovlige kjønnslige forbindelser, uten å bry seg om at foreldrene misbilliger det. Og noen som kanskje ikke har gått så langt at de driver med den slags, legger ikke desto mindre en trassig holdning for dagen overfor foreldrene sine. Psykoanalytikeren Benjamin Wolman hevdet således at foreldre som unnlater å lære barna sine å vise lydighet, «frembringer ukrutt». Han fordømmer den innstilling at barna bør få gjøre «det de har lyst til», og begrunner det med at den «hemmer barnets vekst» og lar det vokse opp «uten hemninger og uten selvbeherskelse», samtidig som den kan skape grobunn for asosial oppførsel senere.

En tragedie som for en tid siden fant sted i Vest-Tyskland, viser hvor asosialt et barn som ikke er blitt tuktet, kan bli: En 15 år gammel gutt planla nøye å myrde moren sin og satte også sine planer ut i livet. Politifolkene sa at i stedet for å angre det han hadde gjort, gav gutten uttrykk for at han var skuffet over at han ikke hadde lykkes i et lignende forsøk på å drepe faren.

Et stadig større problem

Fordi så mange foreldre finner det vanskelig å oppdra barna sine, blir det dannet den ene organisasjonen etter den andre for å hjelpe foreldrene. I De forente stater leder organisasjonen Families Anonymous gruppedrøftelser med foreldre til ungdommer som har atferdsvansker, og med venner og slektninger av slike ungdommer.

En annen organisasjon som er basert på hjelp til selvhjelp, forsøker imidlertid å gripe an problemet med større fasthet. Dens erklærte hensikt er å «sette grenser for ubeherskede ungdommer og tvinge dem til å oppføre seg skikkelig». Den bestreber seg på å gjøre det ved å hjelpe foreldrene til å pålegge oppsetsige barn rimelige restriksjoner når det gjelder oppførsel — restriksjoner som blir håndhevet. De foreldrene som er med i denne organisasjonen, gir hverandre hjelp og støtte. I 1982 hadde denne organisasjonen i løpet av bare et år vokst fra 25 til 500 grupper i De forente stater og Canada.

Begge organisasjonene hevder at de har hatt et visst mål av fremgang når det gjelder å hjelpe foreldre og barna deres. Men tanken om å tukte barna kan neppe sies å være ny. Bibelen sa for lenge siden: «Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.» (Ordspråkene 22: 15, EN) Det er derfor ikke overraskende at organisasjoner som gir hjelp til selvhjelp, og som følger denne forstandige veiledningen, har et visst mål av fremgang. Men betyr det å gjøre bruk av «tuktens ris» det samme som at du skal bruke rå makt mot barna dine?

Tukt — en vei til livet

Noen setter likhetstegn mellom tukt og juling. Og til sine tider kan korporlig avstraffelse være på sin plass. Men når Bibelen snakker om tukt, siktes det også til tilrettevisning og opplæring. I Ordspråkene 8: 33 sies det for eksempel: «Hør på min formaning [tukt, MMM; NW], og slå ikke vrak på den!» Tukt behøver ikke alltid å gis ved hjelp av riset. Å snakke med et barn og gi det bibelsk veiledning er ofte langt mer virkningsfullt. — 5. Mosebok 6: 6, 7.

Et barn trenger ikke desto mindre noe mer enn regler og restriksjoner. Det trenger veiledning og hjelp til å finne meningen med livet. Det kan det bare få når foreldrene underviser det ut fra Bibelen og lærer det å verdsette det som står i den. Når barnet en gang har lært Guds normer for oppførsel å kjenne, vil det kunne unngå å falle i de snarer som andre kanskje faller i. (Ordspråkene 2: 10—13) Et slikt barn vil ikke være i villrede med hensyn til hvilken kurs det skal velge i livet, for den «refsing og tukt» det har fått, utgjør «en vei til livet», som det kan følge. — Ordspråkene 6: 23.

Hvis det å unnlate å bruke «tuktens ris» ikke har vist seg å være virkningsfullt når det gjelder dine barn, bør du derfor forsøke å gi dem slik tukt som er basert på Bibelen. Jehovas vitner vil gjerne vise deg hvordan dette kan gjøres.

[Bilde på side 13]

Veiledning som er basert på Bibelen, er ofte mer virkningsfull enn korporlig avstraffelse