Er du takknemlig for de grønne plantene?

DU ER kanskje ikke så glad i planter og ikke særlig interessert i dem. Men selv om du synes at botanikk er kjedelig, har du god grunn til å være takknemlig for de grønne plantene.

Selv det mest innbitte bymenneske vet at grønne planter er akkurat det som skal til for å gjøre det levelig på et trist kontor eller i en mørk leilighet. Og når temperaturen stiger, synes byboeren det er deilig å få sette seg i skyggen av et tre, selv om han må kjempe seg til denne grønne flekken i en overfylt park.

Men ute på landet kan du virkelig sette pris på den prakt som de grønne plantene er i besittelse av. De utsmykker vår verden som et utsøkt teppe. Hvem blir ikke fylt av ærefrykt når de betrakter grønnkledde fjell, daler og sletter? Og fryder du deg ikke over det du ser og de luktene du kjenner ute i skog og mark? Du behøver bare å besøke områder hvor menneskene i sin grådighet har utplyndret naturen, for å bli klar over hvor sterkt den grønne vegetasjonen bidrar til å forskjønne vårt hjem, jorden.

I likhet med de fleste av oss tråkker du sannsynligvis i vei over gress og småkratt uten så mye som å tenke på at vårt liv faktisk avhenger av disse grønne plantene. Hvordan det?

Det grønne sørger for vekst

Plukk et grønt blad fra et tre eller en plante og studer det nøye. Du må beundre symmetrien og den enkle skjønnheten. Legg merke til «rørsystemet» dets, et nett av årer som stiver av bladet. Det er vanskelig å forestille seg at det du holder i hånden, er en kompakt, solenergidrevet fabrikk, et kjemisk laboratorium som gjør de reneste undere. Men i motsetning til de stygge, rykende og støyende fabrikkene som menneskene har bygd, utfører dette bladet sitt arbeid helt lydløst. Og det forbedrer sine omgivelser istedenfor å forurense dem. Hvordan virker det?

For det første er det konstruert slik at det har et stort overflateareal, så det kan samle opp energi fra solen. Den siden av bladet som vender mot solen, har vanligvis en voksaktig overflate. Den er vannavstøtende og hindrer derved det vannet som bladet inneholder, i å fordampe. Du kan granske bladets oppbygning videre ved å studere illustrasjonen på side 26. Der ser du hvordan tverrsnittet av bladet tar seg ut i et mikroskop.

Som du ser, er bladet bygd opp som en lagkake. Under vokslaget er det et palisadevev av små, sylindriske celler. De står rett opp og ned, som en rekke av oppstilte soldater. Det er i disse små cellene det finner sted et kjemisk mirakel: fotosyntesen.

Enhver blomsterelsker vet at planter trenger lys. Hvorfor trenger de det? Jo, de sylindriske cellene er avhengig av det lyset som trenger igjennom det blanke ytterlaget. Inni disse små cellene er det nemlig noen enda mindre enheter, som kalles kloroplaster. De er fylt med et enestående pigment, som heter klorofyll. Dette pigmentet gir plantene den grønne fargen — og livet. Klorofyllet opptar energi fra solen. Og før du får sagt «fotosyntese», begynner utrolig kompliserte kjemiske reaksjoner å finne sted. Karbondioksydmolekyler (karbondioksyd er den gassen du puster ut) og vannmolekyler som finnes i bladet, blir brutt ned og satt sammen igjen til de næringsstoffene som planten trenger, nemlig karbohydrater, sukker og fett.

Helt siden Gud gav Adam lov til å spise av «alle planter som setter frø», har menneskene vært avhengig av disse plantene for i det hele tatt å kunne overleve. (1. Mosebok 1: 29) Ta for eksempel gresset. Du mener kanskje at vi ikke har bruk for det til stort annet enn å anlegge vakre gressplener. Allikevel var den sukkerbiten du hadde til kaffen din i morges, kanskje egentlig en gressart, dersom den var laget av sukkerrør. Og hvis den grøten du spiste til frokost, var laget av hvete, bygg, havre eller rug, var også den et gressprodukt. Det samme er tilfellet med den risen du skal ha til aftens. Det er ikke rart at The Encyclopedia Americana hevder at «av alle planter er gress den som er viktigst for menneskene». Og botanikeren Lauren Brown sier: «Blant de 15 viktigste av de matnyttige planter som står mellom oss og hungersnøden, er det ti gressarter.» Og dette var bare gress. Vi har ikke engang nevnt epler og aprikoser, bananer og blåbær, gulerøtter og kål, dadler og løvetann og så videre.

La oss fortsette vår ferd gjennom bladet. Det tredje laget har en svampaktig konsistens og består av løst sammenpakkede celler. Dette gir karbondioksydgassen plass til å bevege seg gjennom bladet etter at den er blitt «pustet inn» gjennom den nederste delen.

Ja, kikk litt på den matte siden av bladet. Selv om du ikke kan se det, kan den ha millioner av hull eller spalteåpninger, som de kalles. De virker som justerbare innsugnings- og utblåsningsventiler. «Innsugningsventilene» suger inn karbondioksyd, som brukes i fotosynteseprosessen, fra luften utenfor. Når denne prosessen er fullført, pumper «utblåsningsventilene» ut et uvurderlig biprodukt — RENT OKSYGEN!

Stopp opp og tenk. Det er bare omkring 20 prosent av den luften du puster inn, som er oksygen. I løpet av bare et døgn puster du kanskje inn cirka 3000 liter oksygen. Men kroppen trenger bare en fjerdedel av denne mengden, så i virkeligheten bruker du altså 750 liter i døgnet. Multipliser disse 750 literne med verdens befolkning, så ser du at vi bruker opp en god del oksygen bare ved å puste. Noen anslår til og med at det går med 10 000 tonn oksygen hvert sekund til pusting og til annet bruk, for eksempel til å underholde forbrenningen som driver bilen din. Hva er det da som hindrer oss i å bruke opp jordens oksygenbeholdning og langsomt bli kvalt?

Det er den oksygenproduserende fotosyntesen, som finner sted i bladene til både landplanter og vannplanter!

Planter — før og i framtiden

Menneskene har ikke alltid vært helt klar over hvor avhengige de egentlig er av de grønne vekstene. Men i 1648 begynte en å få innblikk i det som skjer i plantenes indre. Det året plantet den belgiske kjemikeren van Helmont et pileskudd på to kilo i en potte. Jorden i potten veide 91 kilo. Da han veide piletreet igjen fem år senere, hadde vekten økt til 77 kilo. Jorden veide fremdeles 91 kilo, van Helmont forstod nå at plantene ikke vokser ved å suge opp stoffer fra jorden. Han trakk da den logiske (men dessverre ukorrekte!) slutning at treet hadde vokst ved å ta opp det vannet han hadde helt i potten i løpet av disse årene.

Joseph Priestley kom et skritt nærmere sannheten i 1772. Denne predikanten og amatørkjemikeren oppdaget at et lys som brenner i en lukket beholder, forbruker oksygen. En mus som ble plassert i denne oksygenfattige beholderen, døde raskt. Men når det ble plassert en plante i beholderen, ble oksygenet fornyet, og en mus kunne leve i det lukkede miljøet.

Den nederlandske legen Ingen-Housz oppdaget videre at en plante må ha lys for å kunne produsere dette oksygenet. Han la også merke til at det bare var de grønne delene av planten (de som inneholder klorofyll) som reagerte på denne måten. Menneskene var nå på vei til å forstå fotosyntesen.

I dag, mange oppdagelser og 200 år senere, forstår vi allikevel ikke helt hvordan fotosyntesen virker. Men hundrevis av vitenskapsmenn, som er ansporet av vitenskapelig nysgjerrighet, av bekymring for menneskehetens framtid og av nobelpriser som vinker i det fjerne, arbeider stadig med å forsøke å løse dette fengslende mysteriet. Noen håper å kunne kopiere naturen, slik at menneskene vil bli i stand til å produsere all den mat de noen gang vil ha behov for. Andre håper å finne en uuttømmelig energikilde. En utforsker allerede flere forskjellige fremgangsmåter.

Det er ironisk at denne store interessen for planter har oppstått i en tid da menneskene stadig sløser med og ødelegger denne enorme ressursen. Fra De forente stater meldes det for eksempel at 85 prosent av jordbruksarealet der går med til å dyrke fôr som skal brukes til å ale opp fete husdyr, og ikke til å dyrke mat til sultne mennesker. Dette gjøres for å tilfredsstille folks appetitt på kjøtt. (Ifølge en skribent er De forente staters årlige forbruk av kjøtt 60 kilo pr. innbygger.) Selv om ernæringsekspertene gjør oppmerksom på at det kan være farlig for helsen å spise så mye kjøtt, fortsetter denne tendensen å gjøre seg gjeldende. Økonomene frykter til og med at det vil få alvorlige økonomiske konsekvenser for bøndene dersom folk venner seg av med å ha et kosthold som er sterkt dominert av kjøtt.

I andre deler av verden, for eksempel i Brasil, blir skogene hogd ned langt hurtigere enn naturen kan erstatte dem. I Tyskland er luftforurensningen med den påfølgende sure nedbøren en trusel mot livet i skogene.

Vi kan på bakgrunn av dette være glad for at Gud aldri vil tillate at jorden blir lagt øde og gjort livløs. Gud ’skapte ikke jorden til å være øde’. (Jesaja 45: 18, EN) Profeten Joel gir oss tvert imot denne forsikringen: «Frykt ikke, . . . for beitene i ødemarken grønnes, og trærne gir sin frukt.» — Joel 2: 22.

I mellomtiden har vi mange grunner til å være takknemlig for det grønne teppet som dekker jorden. Gresset, de majestetiske eikene og granene, ja, til og med den lille, beskjedne planten som pynter opp på bordet ditt, gjør mer enn bare å forskjønne sine omgivelser. De gir oss mat og klær. De renser den luften vi puster i. Vi kan ikke overleve uten dem.

Så ta deg god tid til å betrakte det vakre dekket som jorden har fått, og gjør det med verdsettelse. Vær takknemlig for at disse grønne plantene er her for å tjene oss. Takk Skaperen, Han som «lar gresset gro på åsene». — Salme 147: 8.

[Uthevet tekst på side 27]

I mange deler av verden blir skogene hogd ned langt hurtigere enn naturen kan erstatte dem

[Bilde på side 25]

Menneskene har gjort dette . . .

 . .  om til dette!

[Bilde på side 26]

Sollys

Fotosyntesen finner sted i dette laget

Spalteåpninger slipper karbondioksyd inn

Spalteåpninger slipper oksygen ut