De unge spør . . .

Hvorfor forstår ikke foreldrene mine meg?

Kjære Selskapet Vakttårnet!

Det virker som om jeg i løpet av de siste to årene har fått tusener av problemer inni meg. Av og til har jeg på følelsen at jeg blir gal. Kroppen min begynner å forandre seg, og plutselig tør ikke foreldrene mine la meg være sammen med gutter lenger. Hver gang jeg gjør noe galt, sammenligner mamma og pappa meg med den eldre søsteren min, og det sårer meg. Jeg gikk og snakket med dem, men de forstod ikke hvordan jeg følte det. Kanskje trenger jeg å dra til et sted hvor jeg kan være alene i minst et år. Jeg håper dere har noen løsninger. — En 16 år gammel jente.

DU HAR kanskje også ønsket at foreldrene dine forstod deg bedre. Når alt kommer til alt, er det bare menneskelig å ønske å bli forstått. Og hvis du har problemer og foreldrene dine kritiserer noe du liker eller synes er viktig, kan du føle deg svært frustrert. Den 16 år gamle Robert syntes for eksempel at faren hans ikke forstod hans valg av musikk. «Det eneste han gjør, er å skrike og si: ’Slå av! ’» sa han. Hvordan taklet Robert denne situasjonen? «Så jeg kuttet ut både den og ham.»

Mange unge reagerer på samme måte. De trekker seg kanskje tilbake, inn i sin egen verden, eller de tyr til gjengen. Den 19 år gamle Birgit fra Vest-Tyskland sa: «Når jeg har problemer med foreldrene mine, får jeg virkelig lyst til å gråte ut på skulderen til en eller annen, til en som forstår meg på en annen måte.» Andre går til det drastiske skritt å rømme hjemmefra. En undersøkelse som i 1981 ble foretatt av forskerne Offer, Ostrov og Howard, og som omfattet over 20 000 ungdommer i fire land, viste at selv om det store flertall ikke «syntes at det hersket så store problemer mellom dem og foreldrene deres», var det 26 prosent av dem som innrømmet at de forsøkte ’å holde seg hjemmefra mesteparten av tiden’. Nesten 50 prosent av dem som hadde vært i konflikt med loven, følte det på denne måten. — The Adolescent — A Psychological Self-Portrait.

Enten en ungdom trekker seg tilbake fysisk eller følelsesmessig sett, er den triste følgen av denne mangelen på forståelse en kløft mellom ham og foreldrene. Men er det sant at det oppstår en slik kløft bare fordi foreldrene ikke forstår sine tenåringer?

«Styrke» kontra «de grå hår»

Det er uten tvil mye du har lyst til å se og gjøre nå som du er tenåring. Du står på terskelen til et voksent liv og er sannsynligvis utålmodig etter å få noen av de privilegier de voksne har. Ordspråkene 20: 29 sier: «Styrke er en pryd for de unge.»

Denne nye styrken kan være det som først og fremst forårsaker en generasjonskløft. Ordspråket sier videre: «De grå hår er en ære for de gamle.» De som er eldre, for eksempel foreldrene dine, ser annerledes på livet. De forstår kanskje hvordan du føler det, men de er klar over at ikke alt i livet har en lykkelig slutt. Det at de i årenes løp har lært å være realistiske (kanskje ved egen, bitter erfaring), har svekket de idealistiske anskuelser de så ivrig forsvarte da de var unge. På grunn av denne erfaringen — som vises ved «de grå hår» — er de kanskje ikke like ivrige som deg i enkelte spørsmål.

Jim, en tenåring, sa for eksempel: «Når det gjelder penger, synes foreldrene mine (som vokste opp under den økonomiske depresjon) at penger bør spares for å brukes på viktige ting.» Hans erfarne foreldre så behovet for å tenke på framtidig sikkerhet. «Men jeg lever akkurat nå også,» sa Jim. «Dette er en viktig del av mitt liv. Jeg har lyst til å reise mye.» Ja, hans «styrke» og hans foreldres «grå hår» bidrog til at det oppstod en kløft.

Denne kløften kan bli dypere når andre spørsmål kommer opp, for eksempel klesdrakt, frisyre, opptreden overfor det annet kjønn, bruk av narkotika og alkohol, huslige sysler, når de unge skal komme hjem om kvelden, og valg av venner. Det kan være at du har problemer med «ungdommens lyster» og likevel prøver å følge rette normer. (2. Timoteus 2: 22) Dette kan være følelsesmessig forvirrende. Du vil være mer uavhengig, men du er fremdeles usikker og synes kanskje at du trenger veiledning fra foreldrene dine. Den tidligere omtalte undersøkelsen viste at 63 prosent av dem som ble spurt, var enig i denne uttalelsen: «Når foreldrene mine er strenge, synes jeg at de har rett, selv om jeg blir sint.»

Det kan derfor være mange grunner til at det oppstår en kløft mellom de unge og deres foreldre. Men denne kløften kan det bygges bro over! Noe av det første en må gjøre, er å innse behovet for gjensidig forståelse.

Forstår jeg foreldrene mine?

«Da jeg var yngre, syntes jeg naturligvis at mamma var ’perfekt’ og ikke hadde noen av de svakhetene og følelsene jeg hadde,» sa John da han tenkte tilbake på tiden før foreldrene hans ble skilt. Nå prøvde moren å ta seg av sju barn alene.

«Etter hvert spurte mamma oss mer og mer om hva hun skulle gjøre i forskjellige situasjoner,» fortsatte John. «Så en dag hadde hun et ordentlig forvirret uttrykk i ansiktet. Jeg tenkte: ʼHun vet virkelig ikke hva hun skal gjøre!ʼ Da begynte jeg å forstå at hun ikke hadde alle svar eller løsninger. Fra da av begynte jeg å sympatisere med henne, fordi jeg visste at hun er like ʼnormalʼ som alle andre.» Johns søster i tenårene, April, tilføyde: «Jeg kan huske at jeg så at hun gråt fordi hun var så fortvilt, siden hun skulle forsøke å rekke alt. Da forstod jeg at vi hadde et galt syn. Hun kan ikke greie alt til rette tid og på rette måte. Vi ble sterkere knyttet til henne da vi så at hun også hadde følelser og var menneskelig.»

Disse ungdommene fikk empati, og det førte til et kjærlig forhold i familien. «Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående?» (Salme 130: 3) Det kan ingen! Verken du eller foreldrene dine kan det. I 1. Peter 3: 8 står det: «Et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag.»

Husk at foreldrene dine kanskje føler seg svært usikre på om de oppdrar deg på rette måte. De blir kanskje så overveldet av alle de farene og fristelsene du står overfor når det gjelder moral, at de reagerer for sterkt. Etter hvert som du blir eldre, føler de kanskje at det ikke er behov for dem lenger, at de ikke er elsket, og at de blir misforstått

Foreldrene dine har kanskje visse fysiske, økonomiske eller følesesmessige vanskeligheter som du ikke er helt klar over. Det kan for eksempel være at en far misliker jobben sin, men av hensyn til familien undertrykker han disse følelsene. Når et av barna sier: «Jeg holder ikke ut på skolen», svarer han kanskje skarpt tilbake istedetfor å vise medfølelse: «Hva er i veien med deg? Dere unger har det lett!» Ville det ikke lette situasjonen hvis du viste medfølelse?

«Jeg tenker aldri på de problemene foreldrene mine har, for jeg har jeg mine egne,» sa en tenåring. Setter du ikke pris på at noen hører på deg, lar du utøse ditt hjerte og er forståelsesfull? Du føler at du er verd noe. Foreldrene dine føler det på samme måte. Jesus Kristus lærte: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» — Matteus 7: 12.

Dette er naturligvis lettere sagt enn gjort, men det er til stor hjelp at du «ikke med personlig interesse bare har øye for [dine] egne saker, men også med personlig interesse har det for de andres saker». (Filipperne 2: 4, NW) Hvordan kan du gjøre dette?

Vis «personlig interesse»

«Spør moren din hva slags forhold hun stod i til moren sin, og hvilke muligheter som stod eller ikke stod åpne for henne da hun var på din alder,» skrev redaksjonssekretæren Aurora Mackey i bladet Teen. «Hvis hun merker at du er interessert i noen av hennes følelser og er klar over hvorfor hun føler som hun gjør, er det mulig at hun vil bli mer oppmerksom på dine følelser.» Det samme gjelder naturligvis fedre.

Du kan riktignok ikke kontrollere det foreldrene dine sier eller gjør, men du kan kontrollere din egen reaksjon. Når du forsøker å se på presset og problemene fra den andres synspunkt og erkjenner at vi alle gjør feil, vil du tilegne deg «klokskap». «Klokskap gjør mennesket langmodig, å bære over med urett er en pryd for mannen.» — Ordspråkene 19: 11.

Hvis moren eller faren din ikke har villet høre på deg, bør du stille deg selv de spørsmålene som står i rammen ved siden av. En slik analyse kan hjelpe deg til å «bære over med urett» og overse det at du ikke blir forstått. Dette vil bli en «pryd» for deg og bidra til gjensidig forståelse — til glede for deg og foreldrene dine. a

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 22]

«Å arbeide sammen hjemme er en stor hjelp under barnets oppvekst både for voksne og for barn. . . . Når familien må samarbeide om de huslige gjøremål, lærer den under sitt eget tak svært mye om gode forhold menneskene imellom.» — The Cooperating Family av Eleanor Berman

[Ramme på side 23]

Hvis moren eller faren din ikke har villet høre på deg, bør du spørre deg selv: Var hun/han — 

● ikke helt i form eller bekymret for et eller annet?

● såret over noe jeg i min tankeløshet har sagt eller gjort? — Ordspråkene 12: 18.

● redd for at jeg skulle komme opp i vanskeligheter, og har hun/han kanskje rett?

● upåvirkelig fordi hun/han ganske enkelt misforstod hva jeg mente?

[Bilde på side 21]

Forstår foreldrene dine deg?