Terrorisme — en indre krig

ETTER den første verdenskrig er mange mektige koloniriker blitt oppløst. Nye nasjoner som er blitt dannet av deler av dem, kjemper for å oppnå selvstendighet. Det syder og koker innenfor disse landenes egne grenser, og deres politiske og sosiale karakter svinger fra den ene ytterlighet til den andre. Latin-Amerika er en heksegryte med indre stridigheter. Sammenlign et kart over Afrika fra 1914 med et kart over dette kontinentet i dag. De store koloniene er borte. I deres sted finner vi mer enn 30 nasjoner, og i mange av dem er det indre uroligheter.

Etter hvert som de indre krigene som blir utkjempet i forskjellige land, blir mer omfattende, øker frykten for at hele nasjoner skal bli fullstendig nihilistiske. Da en japansk terrorist fra den Røde Armé stod for retten i Israel, sa han til sine anklagere: «Vi vet [at de indre krigene] vil bli alvorligere enn slagene som blir utkjempet mellom nasjonene.»

Terrorister eller frihetskjempere?

En som er terrorist for noen, er frihetskjemper for andre. Venstreorienterte terrorister viser til George Washington. Gikk ikke han i spissen for revolusjonære styrker som kjempet mot det britiske styre for å oppnå uavhengighet? «George Washington var en terrorist,» erklærte et medlem av den Røde Armé Fraksjon da han ble stilt for en vesttysk domstol hvor han kunne risikere å bli dømt til døden. «Det er en ære å bli kalt terrorist.»

En amerikaner vil kanskje synes det er opprørende at George Washington blir omtalt som en terrorist. Like fullt hyllet amerikanerne en gang Fidel Castro som en heltemodig frihetskjemper. Dette var da han sammen med en gruppe geriljasoldater nedkjempet hæren til diktatoren Batista. Men på grunn av den styreformen Castro innførte, kom De forente stater senere til å betrakte ham på like linje med de revolusjonære som drepte tsar Alexander II og satte i gang den russiske revolusjon.

Noen oppfatter terrorismen som et onde som samfunnet fører over seg selv. Andre betrakter den som en kreftsvulst på sivilisasjonen — store og små bander og bevegelser som med voldelige midler gjør alt de kan for å forandre et eller annet politisk, økonomisk eller til og med religiøst system.

Terroristenes taktikk

Den moderne terrorist raner, stjeler, brenner, bomber, kidnapper og dreper. Han betrakter ikke de gjerningene han gjør, som forbrytelser i alminnelig forstand. Selv mener han at han bare gjør det samme som nasjonene gjør mot hverandre når de er i krig. Det han foretar seg, er krigshandlinger. Han fører krig mot en samfunnsordning.

Som regel slår han seg sammen med likesinnete. De opererer i små grupper som hurtig slår til og kommer seg unna. De er geriljasoldater — de kjemper i spredt orden. Enkelte ganger vokser styrkene deres til hele hærer. Nasjonene gripes av redsel for dem og går til krig, gjør invasjon eller foretar grusomme gjengjeldelsesaksjoner. Hvordan ville for eksempel De forente nasjoner på en nøytral måte klare å skrive historien om vår tids Libanon — palestinernes, syrernes og israelernes slagmark? Libanon ville fremdeles ha problemer selv om alle fremmede styrker trakk seg ut, for hvordan skulle landet klare å forene alle sine egne fraksjoner, deriblant maronittiske kristne og sunnittiske, sjiittiske og drusiske muslimer? Ville det kunne kalles terrorisme dersom en fraksjon gjorde bruk av vold overfor en annen? Hva slags svar du vil få, avhenger av hvem du spør.

Hvis vi skulle ta for oss hvordan terrorismen har bidratt til å forme den kurs nasjonene har fulgt, måtte vi kaste et tilbakeblikk på mye av det som har skjedd i verden de siste 50 årene. Stormvarsler i form av økende terrorisme som blir støttet og manipulert av opposisjonskrefter som befinner seg både innenfor og utenfor de enkelte land, får verdens politiske ledere til å stille seg et skremmende spørsmål: Hva vil de «indre krigene» ha å si for nasjonenes skjebne?

[Uthevet tekst på side 3]

’Vi vet at de indre krigene vil bli alvorligere enn slagene som blir utkjempet mellom nasjonene’