Min ballettkarriere — gleder og sorger

JEG skrek idet jeg falt over ende, og mistet bevisstheten. Jeg kom til meg selv idet jeg ble båret inn i den bygningen jeg nettopp hadde kommet ut fra. Noen laget raskt et primitivt bord ved å legge en plate over to sagkrakker, og dette ble jeg lagt på. Et stort prosjektørlys var rettet mot meg.

Alle som var i rommet, samlet seg skrekkslagne omkring meg. Jeg blødde i ansiktet der jeg lå under det skarpe prosjektørlyset, og en mann stod bøyd over meg og sa med sammenbitte tenner: «Det skjedde ingen ting! Forstår du det: det skjedde ingen ting!»

Hva var det som ’ikke’ skjedde? Hvem var denne mannen og alle disse menneskene rundt meg? Hvordan var jeg kommet opp i denne situasjonen? Hva skjedde som følge av den? Jeg skal besvare disse spørsmålene, men først har jeg lyst til å gå tilbake til den tiden da jeg var tre år gammel.

Jeg ble helt fascinert når jeg så en ballerina på TV. Jeg bestemte meg allerede da for at jeg skulle bli ballettdanser når jeg ble stor. Jeg levde for å danse. Med tiden nådde jeg målet og ble profesjonell ballettdanser.

I løpet av min karriere var jeg med i en rekke amerikanske fjernsynsprogrammer, enten for å danse eller for å bli intervjuet. Jeg var blant annet flere ganger med i Mike Douglas Show, én gang med Carol Burnett. Før showet fikk vi bare noen få dagers varsel om at vi skulle danse cancan med miss Burnett. Da vi kom til TV-studioet, fikk vi beskjed om at vi skulle være dyktige dansere med ansiktet mot publikum, og at Carol Burnett skulle stå i midten med ryggen mot publikum og gjøre alt galt. Til slutt skulle hun så snu seg, og alle ville se hvem det var som ikke fulgte med. Det var bare én ting de hadde glemt å fortelle oss i TV-studioet: i stedet for å spille cancan skulle de spille «The Most Beautiful Girl in the World»! Det var litt av en forandring i tempoet! Vi rakk så vidt å prøve et par ganger før de tok opp showet med publikum i salen. Jeg lurer fremdeles på om publikum egentlig forstod at vi skulle være «dyktige» dansere.

Sinnet oppøves

En rekke ting ble sterkt innprentet i meg som et ledd i den opplæringen jeg fikk helt fra jeg var ganske liten. Det første var absolutt lydighet mot ballettens kunstneriske leder (en som kombinerer oppgaven som ballettmester og koreograf). Det annet var absolutt lojalitet mot ensemblet og mot dansekunsten. «The show must go on», uansett hva som skjer. Og det tredje var at den som ønsker å utvikle sitt talent best mulig, må være forberedt på å spise, sove og ånde ballett — og bare ballett. Og når jeg først hadde underskrevet en kontrakt, ble selv avgjørelser som gjaldt mitt privatliv (det lille som var igjen av det), truffet for meg.

Noe annet jeg måtte lære, var å foreta forandringer eller treffe avgjørelser i siste øyeblikk på grunn av uventede omstendigheter. Forestillingen måtte gå sin gang. En gang måtte jeg for eksempel skifte veldig fort. Påkledersken trakk opp glidelåsen bare noen sekunder før stikkordet mitt. Men i kulissene på den andre siden av scenen stod partneren min sammen med sin påklederske, som viftet vilt med armene og gjorde tegn for å fortelle oss at glidelåsen i kostymet til partneren min hadde gått i stykker! Vi hadde ikke tid til å finne fram nål og tråd eller sikkerhetsnåler. Hvis publikum fikk se at glidelåsen var åpen på den ene drakten og ikke på den andre, ville de straks forstå at noe hadde gått galt. Idet jeg hørte stikkordet mitt og tok noen skritt fram, merket jeg at glidelåsen min ble trukket ned, og vi trippet inn på scenen til musikkakademiet i Philadelphia og lurte på om vi kom til å bli de første ballettdansere som ble til stripteasedansere før nummeret var over! Vi ble heldigvis værende ballettdansere.

Da jeg hadde kommet opp i tenårene, ble det vanlig at piker hadde kort hår. Jeg hadde langt hår. Jeg bestemte meg for en kompromissløsning ved å klippe håret, men la det være akkurat langt nok til at jeg kunne ta en strikk rundt det og feste det til en hårknute av løshår. Det hørtes vel og bra ut i teorien. I praksis — nå, det var noe helt annet. Etter å ha satt i minst 100 hårnåler for å få hårknuten til å sitte «lakket» jeg håret med hårlakk og var klar til å opptre. Alt gikk bra helt til jeg hadde utført en rekke piruetter tvers over scenen. Jeg stanset, men hårknuten fortsatte — paljettene glitret der den forsvant ut i den mørke salen som en flygende tallerken! Latteren runget gjennom salen, ballettlederen var rasende (for å si det mildt), og jeg var vettskremt! En profesjonell danser må ikke engang la en liten lisse fra skoene være synlig på scenen, og da kan du sikkert tenke deg hvilken alvorlig «synd» det er å miste håret. De andre i ensemblet visste at jeg måtte regne med ubehageligheter, så de gjemte meg i et skap til gemyttene hadde lagt seg.

Trening

Jeg må få bemerke at det jeg beskriver her, er den trening profesjonelle ballettdansere gjennomgår, og ikke det du for eksempel må regne med hvis du har en sønn eller datter som har ballett som hobby eller har lyst til å ta ballettimer for å lære å føre seg.

De som tar sikte på en profesjonell karriere, må imidlertid tukte kroppen intenst og vedvarende og risikerer å pådra seg en rekke fysiske skader. Selv begynte jeg med én time i uken da jeg var sju år. Snart ble det to, tre og fire timer og til slutt hele 15 timer i uken. Før jeg ble profesjonell, opptrådte jeg kanskje åtte ganger i året.

Da jeg var cirka 16 år, gikk ensemblet over i de profesjonelles rekker, og tallet på opptredener økte plutselig til nærmere 80 i året. Det la et stort press på oss. Da jeg gikk ut av skolen, hadde jeg deltidsjobb som sekretær etter skoletid og tok flere ballettimer hver kveld i uken så nær som én. Etter disse timene var det prøver. Det var ikke uvanlig at en prøve kunne vare helt til klokken ett eller to om natten. Fra og med fredag kveld til og med søndag hadde vi som oftest to — tre forestillinger. Før hver forestilling var det oppvarmingsøvelser og prøver. Jeg brukte gjennomsnittlig mellom 35 og 40 timer i uken til trening, prøver og forestillinger. I «fritiden» koreograferte jeg musicaler, deriblant Music Man, The King and I og Finian’s Rainbow, for skoler og teatergrupper.

Da jeg var ferdig med skolen, jobbet jeg som sekretær på heltid om dagen og brukte mellom 45 og 50 timer i uken til trening, prøver og opptredener. Jeg kunne nok ha levd av det jeg tjente på dansen, men jeg valgte å ha en annen jobb ved siden av for å legge meg opp litt penger. Jeg var klar over at jeg måtte ha noen penger i bakhånd når jeg bestemte meg for å prøve å få mitt gjennombrudd ved et ledende ballettensemble. Jeg måtte jo ha noe å leve av mens jeg ventet på gjennombruddet.

Hvordan står det så til med en ballettdansers føtter etter at de har vært iført «tåspissko» i timevis? I begynnelsen er skoene harde, og en får lett blemmer på føttene. Med tiden blir blemmene harde, og det utvikler seg liktorner. Under hver eneste liktorn kan det danne seg en ny blemme. Og slik fortsetter det. Til slutt er tærne hudløse og blodige. Noen ganger er alle liktornene harde samtidig, mens de andre ganger er hudløse — det siste er mest vanlig.

Og hva med neglene på tærne? En må være forberedt på å miste dem og fortsette å danse mens det vokser ut nye — og det i «tåspissko» som er flere numre mindre enn de skoene en vanligvis bruker. Men en uteblir aldri fra en forestilling fordi føttene verker, noe de gjør mesteparten av tiden. En holder ut, selv om det betyr at «tåspisskoene» er gjennomvætt av blod når en er ferdig. Det har jeg opplevd mange ganger. Vi lærte at en ikke er skikkelig profesjonell før en har mistet alle tåneglene minst én gang.

En må aldri degge for skader. Da jeg var 14 år gammel, kom jeg en gang for sent til en time. Dermed fikk jeg ikke vært med på øvelsene ved barren (øvelser en gjør for å varme opp og strekke musklene), men kom inn i klassen akkurat tidsnok til å gå ned i spagaten. Musklene var kalde og stramme, men jeg presset på — og så smalt det! Jeg vil ikke prøve å beskrive hvor vondt det gjorde. Mødrene på kontoret utenfor hørte lyden og kom løpende inn og spurte hvem det var som hadde brukket et ben. Vi fikk vite at jeg hadde revet over en sene, og jeg ble tvunget til å gå på foten hele kvelden. Jeg gråt og bad om å få slippe, men jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne degge for skaden. Jeg adlød og gikk ikke til lege.

Elleve år senere måtte jeg gjennomgå en stor operasjon på grunn av komplikasjoner som inntraff etter denne ulykken. Mødrene hadde hatt rett. Jeg fikk vite at den nederste delen av det høyre bekkenbenet hadde brukket tvers over. Jeg hadde mistet en betydelig prosentdel av nervekontrollen på høyre side og hadde pådratt meg muskelskader. Bekkenbenet har aldri grodd ordentlig sammen på bruddstedet.

Ikke alle skader er av alvorlig art. Men ettersom danserne bruker kroppen hele tiden, kan mindre skader ofte bli kroniske, ettersom de aldri får anledning til å leges skikkelig. En pike i vårt ensemble forstrakk flere ryggmuskler da hun skulle gjøre en vanskelig bevegelse. Etter det klarte hun ikke å gjøre denne bevegelsen før hun var blitt snørt inn. Jeg husker to ganger da dansere måtte få kortisonsprøyter for å klare å gjennomføre en forestilling på grunn av slike smertefulle muskelskader.

Som profesjonell ballettdanser kan jeg av egen erfaring si at det i minst 75 eller 80 prosent av tiden verker eller gjør vondt ett eller annet sted i kroppen — enten i føttene, i musklene eller i selve bena.

Tårefylt tilbakeblikk

Så begynte det lille ballettensemblet vårt å få økonomisk støtte. Vi undertegnet vår første kontrakt og fikk betaling for å gjøre det vi likte best av alt! Livet var vidunderlig — i omkring en uke. Styret valgte meg til å være gruppens representant og megle mellom danserne og styret når det oppstod spørsmål eller strid på grunn av kontraktene. Jeg måtte høre på lange tirader med klager. Venner ble plutselig rivaler. Det manglet ikke på temperamentsfulle utbrudd. Det språket som ofte ble brukt, passet dårlig til det milde, grasiøse inntrykk vi ofte prøvde å gi. Vi lærte hva konkurranse var, og noen ganger glemte vi hva vennskap var. Dette var en helt annen verden, og den var skremmende.

Hvordan var moralen? Jeg var omgitt av ekteskapsbrytere, homoseksuelle, biseksuelle og andre perverse mennesker. En av de mannlige danserne kom en gang og viste fram et fotografi av en vakker, velformet kvinne i lang kjole. Vi lurte på hva han skulle med det, helt til vi fikk vite at det var et bilde av ham!

Jeg hadde danset med dette ensemblet siden jeg var 11 år, og hadde vokst opp under lederens tilsyn, akkurat som et barn vokser opp under tilsyn av sin far. Jeg var tillitsfull og lojal og hadde gjort meg fortjent til rollene mine ved hardt arbeid og talent. Den skaden jeg nevnte, hadde vært en hindring for meg, men nå var jeg også solodanser og fikk være med i en pas de trois (dans for tre personer) sammen med gruppens prima ballerina og førstedanseren i en ny, moderne ballett.

Jeg mente imidlertid at jeg nå var klar for en rolle som var koreografert spesielt for meg. Det var et viktig ledd i mine framtidsplaner. Jeg nevnte det for lederen, og han var enig og sa at han skulle koreografere en rolle for meg, på én betingelse: at jeg ville yte ham visse «tjenester».

Jeg ble dypt rystet og trodde først at han spøkte. Men det ble snart tydelig at han mente det alvorlig. Nå ble jeg sint. Jeg kunne ikke fatte at han kunne gjøre dette mot meg! Jeg nektet blankt og ville ikke gi meg. Han prøvde lenge å få meg til å forandre mening. Hver gang minnet han meg om at jeg kunne takke ham for alt det jeg hadde oppnådd — rollene, pengene, kontrakten. Hva hjalp det vel å arbeide hardt og være talentfull? Dette gjorde meg forvirret, skuffet og bitter.

Nye sjokk

Kort tid etter dette kom jeg en kveld ut på gaten etter en forestilling og var på vei mot bilen min. Før jeg hadde fått låst opp bildøren, ble jeg overfalt bakfra av to unge menn. Den ene holdt armene mine, mens den andre gjentatte ganger slo meg i ansiktet med knyttneven. Det som deretter skjedde, var det jeg fortalte i begynnelsen av artikkelen.

Hvorfor overfalt de meg? Dette skjedde i slutten av 1960-årene, da det var mange raseopptøyer og et spent forhold mellom svarte og hvite i USA. Jeg var hvit; de var svarte. Jeg ble et offer for deres skuffelse over samfunnet.

Men hvorfor sa lederen om og om igjen til meg der jeg lå og blødde: «Det skjedde ingen ting»? Det var fordi en var redd for at vi skulle miste vår økonomiske understøttelse hvis journalister og de som støttet oss, fikk høre om dette. Noen ringte etter sykebil. Den ble avbestilt. Andre sa at de måtte få meg til lege eller inn på sykehus. Det ble det heller ikke noe av. Det eneste som tydeligvis spilte noen rolle, var å beskytte ensemblets økonomiske interesser.

Da jeg lå der, helt følelsesløs, innså jeg at jeg ikke var noe annet enn en gjenstand som andre kunne tjene penger på. Da kontrakten min løp ut noen måneder senere, forlot jeg ensemblet. Jeg fikk beskjed om at de skulle sørge for at jeg ikke ble opptatt i noe annet ensemble.

Hele min verden styrtet i grus under meg. Jeg følte at jeg ikke hadde noe å leve for. Jeg stolte ikke på noe menneske. Til slutt bad jeg en hel natt til Gud og brukte hans navn, Jehova. Mor hadde en gang studert Bibelen sammen med Jehovas vitner og hadde undervist oss barn når hun hadde anledning til det, trass i at far var sterkt imot bibelstudiene hennes. Som følge av det hadde jeg litt bibelkunnskap, men det betydde lite for meg. Men nå bad jeg i min fortvilelse til Jehova, og ettersom hans vitner hadde vært hyggelige mot mor, bad jeg ham om å sende noen av dem til meg hvis de kunne hjelpe meg til å ordne opp i min tilværelse.

Dagen etter flyttet jeg til San Francisco i håp om å få en ny start med et nytt ensemble, og snart begynte jeg å danse med San Francisco-balletten. Før det var gått tre uker, fikk jeg svar på bønnene mine da jeg flyttet inn i en ny leilighet og oppdaget at gårdeieren gikk på Jehovas vitners møter. Hun ordnet det straks slik at jeg ble med henne på et møte i en Rikets sal. Den vennligheten jeg ble møtt med, gjorde dypt inntrykk på meg. Men jeg ble dessverre så opptatt med prøver til San Francisco-ballettens kommende sesong og med å arbeide at det gikk flere uker før vitnene fikk tak i meg igjen.

I løpet av denne perioden begynte det imidlertid å skje to ting med meg. Før jeg ble overfalt, hadde jeg hatt problemer med det ene øyet og hadde gjennomgått flere operasjoner. Men etter alle slagene jeg hadde fått i hodet, var jeg nå i ferd med å miste synet og hadde store smerter. Jeg hadde ikke noe annet ønske enn å danse, men å danse med et nytt ensemble brakte meg ikke den lykke jeg hadde vært så sikker på å oppnå.

Min nedtrykthet og skuffelse vendte tilbake, og det gjorde også vitnene omtrent på samme tid. De snakket med meg og tilbød meg to hjelpemidler til studium av Bibelen. Jeg ville betale for bøkene, men hadde bare 50 cent igjen før jeg fikk den neste lønningen, og dem hadde jeg lagt av til en pakke sigaretter, for jeg røkte mye. Men bøkene vant. Jeg leste den ene samme kveld sammen med en god del skriftsteder, og jeg forstod straks at jeg ikke bare hadde funnet sannheten om hva som er Guds hensikt med menneskene i sin alminnelighet, men at dette var noe som også kunne gi mitt liv mening.

Et nytt mål i livet

Etter at jeg hadde studert Bibelen sammen med vitnene en tid, ble jeg en innviet, døpt tjener for Jehova Gud. Mitt mål var nå å bli pioner (heltidsforkynner). Jeg følte at ettersom jeg hadde gått så helhjertet inn for ballettdans i 13 år, ville det være fullstendig mangel på verdsettelse av alt det Jehova Gud hadde gjort for meg, å gi ham noe mindre enn det.

Dansen hadde imidlertid fortsatt en stor plass i mitt hjerte, og akkurat da jeg skulle til å begynne som pioner, fikk jeg tilbud fra et ballettensemble om å danse en stor rolle i Nøtteknekkeren. De sa til og med at jeg skulle få fri de kveldene det var møte, og at ensemblet skulle innordne seg etter min timeplan. De fleste ballettensembler ville ikke være villige til det! Det var et fristende tilbud.

Jeg la saken fram for Jehova i bønn. Jeg tenkte tilbake på alt det som hadde skjedd med meg som følge av min karriere som ballettdanser, og hvorfor jeg hadde vendt meg til Jehova. Jeg tenkte på den fred i sinnet jeg nå hadde. Den kvelden bestemte jeg meg for å avslå tilbudet og for aldri mer å ha dansen som yrke i denne tingenes ordning.

Hvordan jeg føler det nå? Jeg vet at jeg traff den riktige beslutningen. Jeg har fått en god og kjærlig mann, og i de 14 årene som har gått siden jeg sluttet å danse, har jeg vært opptatt i heltidsforkynnelsen. Min mann og jeg tjener nå ved Jehovas vitners hovedkontor.

Jeg mistet med tiden synet på det ene øyet, men synet på det andre ble reddet. Men tenk deg hvor glad jeg ble da en av de første jeg har hjulpet til å gå på livets vei, betrodde meg at hun straks forstod at jeg hadde noe som hun var interessert i, da hun så meg smile og hørte meg tillitsfullt snakke om den dagen da jeg igjen vil kunne se på begge øynene. Ja, Gud skal rense jorden for all umoral og ondskap og gjøre den til et fullkomment paradis igjen. Menneskene kommer da til å oppnå fysisk, følelsesmessig og åndelig fullkommenhet og evig liv.

Hva med dansen? Jeg har slett ikke gitt opp dansen for bestandig. Jeg har bare tatt en pause. Det viktigste jeg kan gjøre nå, er å fortelle andre om det kommende, jordiske paradis. Der vil jeg i all evighet kunne danse av hjertens lyst, uten smerter og uten å oppnå store skuffelser. Jeg ser fram til å danse en god del da, akkurat som kong David en gang danset av glede. (2. Samuelsbok 6: 14) Og jeg håper at du kommer til å være der og danse sammen med meg. — Fortalt av Elizabeth Balnave.

[Uthevet tekst på side 16]

Latteren runget gjennom salen, ballettlederen var rasende, og jeg var vettskremt!

[Uthevet tekst på side 18]

Jeg kan av egen erfaring si at det i minst 75 eller 80 prosent av tiden verker eller gjør vondt ett eller annet sted i kroppen

[Uthevet tekst på side 19]

Jeg var omgitt av ekteskapsbrytere, homoseksuelle og andre perverse personer

[Uthevet tekst på side 20]

Før det var gått tre uker, ble bønnene mine besvart