En førstehjelpsspesialist forteller

EN SØNDAG morgen fikk førstehjelpsspesialistene på brannstasjonen i Huntington Beach i California en telefonoppringning. En hysterisk stemme i den andre enden skrek: «Dere må komme fort! Mannen min dør!» Da partneren min og jeg kom dit, var det blodflekker i hvert eneste værelse i leiligheten, og en mann lå på gulvet og holdt seg om halsen. Hver gang hjertet hans slo, sprutet det ut blod fra halsen. Det som hadde skjedd, var følgende: Mannen hadde vært ute og drukket og hadde så kommet hjem og slått sin kone, og hun hadde stukket en nitommers forskjærkniv inn i halsen på ham. Den hadde skadd en av halspulsårene, som forsyner hjernen med blod. Mannen hadde løpt rundt i leiligheten i panikk.

Nå lå han og vred seg på gulvet. Han var sikker på at han kom til å dø. Jeg trykte fingrene mot såret for å stanse blødningen og gav ham en intravenøs injeksjon i hver arm for å erstatte blodvolumet med et plasmavolumøkende stoff som kalles Ringers løsning. Vi fikk ham så av gårde til sykehuset. Ettersom det var søndag, var det få til stede som kunne assistere kirurgen på operasjonssalen, så det blev min oppgave. En åre ble overført fra leggen til halspulsåren. Mannen overlevde.

I de årene jeg arbeidet som førstehjelper, gav det meg naturligvis stor glede og tilfredshet å være med på å redde folk fra døden. Men noe som har gitt meg enda større glede, er at disse dramatiske begivenhetene fikk meg til å ta fornuften fangen når det gjaldt mitt syn på et annet livreddende arbeid, et arbeid som er av langt større betydning, og som berører millioner av liv, også mitt.

Det hele begynte da jeg var fem år. Far var blitt et av Jehovas vitner. Han gikk i gang med å lære opp meg og de to brødrene mine til å bli vitner. Men da jeg var blitt 16, ble jeg nokså opprørsk. Jeg syntes at det var altfor mye jeg ikke kunne være med på, som et vitne for Jehova. Like før jeg fylte 17, sa jeg derfor fra til far at jeg ikke ville gå på møtene mer og heller ikke forkynne mer fra dør til dør.

Far satte seg ned med meg og forklarte meg ut fra Bibelen at kjærligheten til Jehova var det aller viktigste i hans liv. Han sa at hvis jeg hadde tenkt å bli boende under hans tak, måtte jeg gå på møtene og fortsette i forkynnelsesarbeidet. Jeg kunne ikke forstå at noen kunne elske Jehova Gud høyere enn familien. Jeg flyttet derfor hjemmefra og flyttet inn hos en venn av meg fra skolen.

Da jeg var ferdig med gymnaset, konsentrerte jeg meg om å skaffe meg noen av de tingene som jeg mente virkelig var av betydning. Jeg var også stadig sammen med en pike som jeg var blitt kjent med på skolen. Da jeg var 19, mente jeg ikke bare at jeg hadde rede på alt mulig, men også at jeg var fullt ut skikket til å gifte meg. Så jeg giftet meg med Pam, min kjæreste fra skolen. Vi har vært gift i de 15 årene som har gått siden da, og har to døtre sammen. Etter hvert som jeg ble mer moden, innså jeg at det ikke gikk an å leve i nuet. Hvordan kom verden til å være om fem eller ti år for mine to døtre? Hva ville verden kunne tilby dem? Og hva kunne jeg tilby dem?

Jeg jobbet på et mekanisk verksted hvor det var lang arbeidsdag og små muligheter for forfremmelse. Nå sluttet jeg der og begynte å arbeide som brannmann. Vi hadde 24 timers skift, så når jeg var hjemme, var jeg hjemme i flere døgn. Nå hadde jeg mer tid til rådighet enn jeg egentlig ønsket!

Jeg tenkte: «Jeg får bruke disse ekstradagene til å tjene mer og anskaffe flere ting.» Jeg skaffet meg derfor en jobb til, i et byggefirma. Jeg kunne være på jobb i 24 timer som brannmann og så gå rett på en full dags jobb som bygningsarbeider. Når jeg kom hjem, hadde jeg vært borte i cirka 34 timer. Det sier seg selv at dette gikk ut over familielivet.

På denne tiden startet brannvesenet i Huntington Beach et nytt program, nemlig spesialutdanningen av førstehjelpere. Jeg meldte meg, og de neste åtte månedene gjennomgikk jeg et intensivt kurs ved Irvine legesenter, som var knyttet til California universitet. Alt det vi lærte i løpet av disse 16-timers dagene, var tilpasset førstehjelp i akutte nødssituasjoner. Spesialutdannede leger, traumatologer, lærte oss å behandle livstruende situasjoner, ikke i en steril operasjonssal på et sykehus, men i utbrente hus, bilvrak, skitne smug, røkfylte barer, på ubebodde tomter, ja, overalt. Jeg har stått i utallige timer sammen med kirurger i operasjonssaler og sett dem utføre operasjoner på åpent hjerte eller åpen lunge og lappe sammen sterkt skadde kropper.

Mens jeg gjennomgikk denne opplæringen, slo det meg stadig hvor skrøpelig livet er. Jeg tenkte over forskjellige ting far hadde lært meg om Gud, Skaperen. Jeg tenkte også mange ganger på det salmisten David sa med ærefrykt: «Jeg er skapt på skremmende, underfull vis.» (Salme 139: 14) Jeg begynte å forstå den store visdom som kommer til uttrykk i skaperverket, ikke bare i menneskekroppen, men også i dyrene, plantene, jorden og alle milliardene av galakser med deres billioner av stjerner.

Da jeg nå ble oppmerksom på alt dette, dukket mye av det far hadde sagt, opp i tankene mine igjen. Jeg husket at det var mange ganger, flere år etter at jeg hadde dratt hjemmefra, da jeg trengte ham. Han var alltid der med sin kjærlighet og vennlighet. Han gav aldri opp når det gjaldt meg. Han sørget for at jeg alltid fikk Vakttårnet og Våkn opp!, uansett hvor jeg var. Og jeg husker at det jeg framfor alt lærte av dette, var: Gi aldri, aldri opp når det gjelder barna dine! Du vet aldri hva som kan skje. En vet aldri — plutselig en dag kan det være et eller annet som får dem til å reagere, og så kommer de tilbake for å tjene Jehova. Slik var det med den bortkomne sønnen i Jesu lignelse, og slik var det med meg. — Lukas 15: 11—24.

Da jeg hadde gjennomgått det åtte måneder lange førstehjelpskurset, tok jeg to måneders ferie sammen med familien. I løpet av disse to månedene bedret forholdet i familien seg betraktelig. Jeg ble bokstavelig talt forelsket i min kone på nytt. Jeg innså at jeg hadde forsømt henne, og at en mann ikke kan ha noe som er mer verdifullt enn en kjærlig kone som støtter ham. Jeg innså også at det aller beste foreldre kan gi sine barn, er seg selv.

Da vi kom hjem fra ferien, sa jeg til min kone at jeg syntes at vi trengte et familiestudium av Bibelen, og at jeg gjerne ville at Jehovas vitner skulle lede det. Pam var blitt oppdratt til å hate Jehovas vitner. Jeg ble derfor både glad og overrasket da hun uten videre gikk med på det. Studiet kom i gang, og et år senere, i 1974, ble vi døpt.

Jeg nevnte at det hadde slått meg hvor skrøpelig livet egentlig er, men etter hvert som jeg fikk erfaring i å praktisere det jeg hadde lært, gjorde det enda større inntrykk på meg å se hvor seiglivete vi er, og hvordan kroppen kjemper for å lege selv de frykteligste skader.

Slik var det i det tilfellet jeg fortalte om innledningsvis. Som nevnt overlevde mannen, men taleevnen ble delvis lammet, og han kunne ikke lenger bruke høyre arm og ben. Årsaken var den reduserte blodtilførselen til hjernen. Jeg gikk og besøkte ham da han begynte å komme til krefter igjen. Jeg pleide ofte å besøke slike som jeg hadde hjulpet. Det gav meg anledning til å forkynne for dem og gjøre dem kjent med Guds rike som menneskenes håp. Jeg forklarte at den bedringen han nå gjennomgikk, var midlertidig, og at en varig bedring bare er mulig å oppnå under Guds rikes styre. Min kone og jeg studerte Bibelen sammen med dette ekteparet i fire måneder. Med tiden skilte de lag, men det siste vi hørte, var at han fremdeles studerte sammen med vitnene.

En annen gang blev vi tilkalt i forbindelse med en drukningsulykke. Da partneren min og jeg kom til stedet, hadde en nabo akkurat fått en sju år gammel pike opp fra bunnen av et svømmebasseng. Hjertet hadde stanset, og hun pustet ikke. Hun var det legene betegner som klinisk død. I biologisk forstand var hun ennå ikke død. Hun hadde en livsgnist i seg. Vi gav henne et hjertestyrkende middel intravenøst og elektriske støt for å stimulere hjertet til å slå igjen.

På dette tidspunkt hadde foreldrene hennes kommet. Begge var hysteriske og måtte beroliges. Vi arbeidet med henne ved kanten av svømmebassenget i 22 minutter, uten at hjertet hennes slo en eneste gang, og uten at hun pustet av seg selv. I alle slike tilfelle står vi i telefonisk forbindelse med en lege på basesykehuset, og legen gav oss nå beskjed om at vi skulle gi opp og ta henne med til sykehuset. Men vi mente at vi var i ferd med å gjenopplive henne, og fikk tillatelse fra legen til å fortsette litt lenger.

Vi fortsatte med utvendig hjertekompresjon. Jeg satte en sprøyte tvers igjennom brysthulen og inn i selve hjertet hennes. Reaksjonen var et svakt hjerteslag! Vi fortsatte å puste for henne, men etter hvert som hjerteslagene ble sterkere, begynte hun å puste av seg selv. Hun overlevde. Hun pådrog seg en viss hjerneskade, som førte til at bena hennes ble svake, men fordi hun var så ung, har iherdige øvelser gjort at hun er helt frisk nå, sju år senere.

Én dag da jeg gikk fra hus til hus med Rikets budskap, traff jeg en kvinne som var svært sint. Hun bad meg forsvinne og fulgte meg helt ut på gaten mens hun hele tiden skjelte meg ut. Ute på gaten snudde jeg meg og spurte henne: «Var det ikke et lite barn her for cirka seks måneder siden som sluttet å puste, så foreldrene trodde det var dødt?» Hun ble temmelig overrasket. Hun nærmest hvisket: «Hvordan vet du det?»

«Jeg er den førstehjelperen som reddet barnets liv.»

Jeg sa ikke dette for å få henne til å føle seg ille til mote, men for at hun skulle vite at Jehovas vitner er samfunnsnyttige borgere og ikke som hun hadde påstått, noen plageånder som ikke gjør annet enn å forstyrre folk i week-endene. Nå bad hun meg inn. Vi snakket sammen i cirka 20 minutter om det arbeid som Jehovas vitner utfører, og hvorfor vi oppsøker folk i deres hjem. Det endte med at hun tok imot Vakttårnet og Våkn opp!

Noe lignende hendte en gang da min kone gikk fra dør til dør med Rikets budskap. Hun henvendte seg til en eldre mann, som glefset til henne: «Jeg vil ikke ha noe av det! Kom deg vekk!» Akkurat da besøkte jeg et annet hjem, men Pam fortalte meg om dette etter at vi hadde truffet hverandre og var på vei tilbake. Vi kom forbi mannens hus igjen. Han holdt på med noe utenfor. Jeg kjente ham igjen. Hans kone hadde hatt et kraftig slag og overlevde så vidt. Jeg hadde vært der i hjemmet i den forbindelse. Jeg gikk bort til ham sammen med min kone og spurte: «Hvordan står det til med din kone?» Jeg presenterte også min kone for ham. Jeg syntes at han kunne få vite at det var min kone han hadde vært uhøflig mot, og at jeg også deltok i dette bibelske undervisningsarbeidet. Det gav ham noe å tenke på. Og han bad Pam om unnskyldning.

En annen gang ringte jeg på en dør, og en kvinne åpnet. Jeg sa hva jeg het, og begynte å snakke. «Et øyeblikk!» avbrøt hun. «Du er Larry Marshburn! Jeg husker vel deg! Det var du som drog mannen min ut av et brennende fly!» Hun fortsatte: «Du var så hyggelig mot meg. Du forsikret meg om at han kom til å overleve, at han kom til å klare seg.» Mannen hennes hadde overlevd, men han var kraftig forbrent. Hun husket navnet mitt, og vi hadde en fin bibelsk samtale, og jeg fikk levert bibelsk litteratur til henne.

Jeg hadde ofte slike opplevelser, ikke bare ved dørene. På torget, på gaten, ja, overalt kunne noen komme bort til meg og si: «Du behandlet den lille datteren min» eller «Du reddet min mor» eller hva det nå var som hadde skjedd. Sånt er alltid hyggelig.

Men ikke alle tilfelle er like hyggelige. Ett sted hvor vi var blitt budsendt, grep den kvinnen det dreide seg om, meg i armen og sa: «Jeg kommer til å dø.» Hun døde også, i hvert fall klinisk. Partneren min og jeg gikk i gang med hjertekompresjon. Flere ganger fikk vi hjertet til å begynne å slå, men så stanset det igjen. Vi holdt på med henne i tre timer og fikk til slutt gjenopplivet henne. Det første hun sa til meg, var: «Dere skulle ha latt meg dø.» «Å, nei!» stønnet jeg. Hun var gammel og syk og lei av livet. Vi fikk henne på sykehus. Hjertet hennes var så medtatt at de satte inn en pacemaker. Det siste jeg hørte, var at hun fremdeles var i live.

En annen gang kom jeg til en leilighet hvor tre brannmenn fra en stasjon i nærheten hadde kommet før meg. De satt i stuen med blanke øyne. En av dem gjorde tegn til meg i retning av kjøkkenet. Der lå et eldre ektepar på gulvet. Begge var døde. Mannen var krøpling. Han hadde ingen ben. Det var overlagt mord og selvmord. Kvinnen, hans kone, hadde lagt seg på gulvet med hodet på en pute og ansiktet vendt bort fra mannen, og så hadde han skutt henne i bakhodet. Deretter hadde han lagt seg ned ved siden av henne med armen rundt henne og satt pistolen til hodet og skutt seg selv. De brevene de etterlot seg til barna, viste at de var glad i hverandre, men at de økonomiske og helsemessige problemene ble for mye for dem, og at de ikke orket å leve lenger. De hadde bestemt seg for å dø sammen. Dette var en rystende tragedie. Det var ikke rart at brannmennene var blanke i øynene.

I de fem årene jeg arbeidet i denne spesielle førstehjelpstjenesten (nå foreleser jeg om brannvern rundt om i USA, men jeg har fortsatt vakt som førstehjelper noen ganger i måneden), så jeg mellom 70 og 80 dø. Det store flertall henger fast ved livet. Jeg så det om og om igjen.

Når jeg lukker øynene, kan jeg fremdeles se for meg den unge mannen som satt fastklemt i en veltet bil som hadde tatt fyr. Jeg krøp gjennom vinduet og holdt fast i ham. Han var helt skrekkslagen og bønnfalt meg om å redde ham. Jeg så at han kom til å dø. Jeg visste det han ikke visste — den nederste halvdelen av kroppen hans var fullstendig knust, og det var ingenting å gjøre. Vi kunne ikke få ham ut. Jeg holdt hodet hans og snakket med ham helt til han døde.

Jeg har vært vitne til mye narkotikamisbruk i forbindelse med arbeidet mitt. Jeg kan huske et jeg gang på gang ble tilkalt til personer som hadde brukt phencyclidine hydroklorid — forkortet PCP og vanligvis kalt englestøv. Det er et stoff som påvirker sinnet og i korte, sporadiske utbrudd gir dem som bruker det, en utrolig styrke.

En gang ble vi tilkalt av en ung manns mor klokken ett om natten. Hun fikk ham ikke til å reagere på noe som helst. Da vi kom dit, satt han på sofaen i stuen. Han var cirka 1,75 høy og veldig tynn. Han veide ikke mer enn cirka 60 kilo. Et par politibetjenter var der allerede og holdt på med å få opplysninger fra moren.

Min partner og jeg prøvde å kommunisere med ham, men han var helt borte. Han ville verken blunke eller rulle med øynene, og han holdt armene og bena ustrakt rett foran seg. Slik hadde han sittet i 30 minutter. Sett deg i en stol og prøv å holde armer og ben utstrakt i tre minutter. Han hadde sittet slik ti ganger så lenge! Vi begynte å sjekke de livsviktige funksjonene — blodtrykket, hjerteslagene, åndedrettet og lignende. Det virket som om tilstanden hadde stabilisert seg, og vi trodde ikke at han egentlig befant seg i noen fare. Vi bestemte oss for å ta ham med til sykehuset. På dette tidspunkt visste vi ennå ikke hva slags stoff han hadde tatt, men en av politibetjentene hadde mistanke om at det var PCP.

Nå hadde ambulansen kommet, og vi var seks personer til å ta oss av ham. Da vi skulle til å legge ham på båren, var det som om han eksploderte. Han bokstavelig talt kastet alle seks vekk. Jeg husker at jeg befant meg bak ham med armen rundt halsen hans, og han bøyde ganske enkelt den ene armen bakover og tok meg i skjorten og kastet meg over hodet og i bakken. Jeg er 1,80 høy og veier over 85 kilo, men han behandlet meg som om jeg skulle ha vært en tokilos sukkerpose! Til slutt klarte vi å overmanne ham. Vi satte håndjern på ham og bandt ham til båren. Han overlevde. Folk dør vanligvis ikke av å bruke PCP, men en farmakolog som spesielt har studert dette stoffet, sier at ved vedvarende bruk kan hjernen bli «stekt» — det var slik han uttrykte det. Når noen har nådd dette stadium, kan de verken snakke eller tenke.

En annen gang ble min partner og jeg tilkalt til en vill fest på stranden. Det var politiet som ringte. De var allerede på plass da vi kom. De prøvde å overmanne en mann som hadde brukt PCP. Sammen klarte vi endelig å få håndjern på ham. Politiets håndjern er solide. Det er en sterk stållenke som holder selve håndjernene sammen. Denne unge mannen ble så rasende at han rev lenken i to! De to politibetjentene, jeg og den andre førstehjelperen hadde ikke annet å gjøre enn å legge ham i bakken. Ja, den ene av politibetjentene ble til slutt nødt til å bruke køllen på ham. Så satte de to sett håndjern på ham, og vi tok ham med til sykehuset.

Disse to eksemplene viser at PCP gir et menneske en styrke som er så enorm at en ikke kan tro det før en ser det. Og selv når en ser det, er det helt utrolig.

Heroin er et annet stoff som vi ofte støtte på. Det virker på sentralnervesystemet og lammer åndedrettet. Jeg ble tilkalt til en mann som hadde brutt helt sammen etter å ha brukt heroin. Han var omgitt av en rekke andre som også var påvirket av stoffet. Nålen satt fremdeles i armen hans. Han hadde sluttet å puste og var blitt blå. Jeg gav ham en intravenøs injeksjon, og partneren min stakk er rør ned i halsen på ham så vi kunne puste for ham. Han begynte å bli lyserød, og vi gav ham Narcan, et stoff som nesten umiddelbart motvirker virkningen av heroin. (Det finnes imidlertid ikke noe slikt stoff som motvirker PCP.) Mannen kom seg i løpet av noen sekunder. Da de andre narkomanene så det, begynte de å true oss og ville ta Narcanet fra oss. De ville ha det for å føle seg tryggere når de brukte heroin.

Ord kan ikke overbevise ungdommer om at narkotika påfører kropp og sinn store skader, som kan gjøre seg gjeldende både fem og ti år etter at en har sluttet å bruke stoff. De nekter å tro det de ikke vil tro. De ville kanskje få øynene opp hvis de ble med meg bare én dag til avdelingen for sinnslidelser ved Irvine legesenter og fikk se folk som har misbrukt narkotika i en årrekke. Her er det paranoide og katatoniske pasienter. Jeg har sett individer som har foretatt over 1000 «LSD-reiser», og de er ikke lenger mennesker. Deres sinn har sluttet å virke.

Kombinasjon førstehjelpsspesialist/Jehovas vitne er svært vellykket. Som førstehjelpsspesialist hjelper jeg folk til å bli friske, og jeg har til og med gjenopplivet noen som har vært klinisk døde. Det er et tilfredsstillende arbeid. Men det er langt mer tilfredsstillende å lære folk sannheten om Jehovas rike med Kristus som konge og i åndelig henseende helbrede dem og hjelpe dem til å bli levende. Virkningene av det arbeidet en førstehjelpsspesialist utfører, er bare midlertidig; virkningene av det arbeid Jehovas vitner utfører, kan bli evige på en paradisisk jord. I mitt arbeid som førstehjelpsspesialist har jeg vært vitne til mange lidelser; i mitt arbeid som et av Jehovas vitner kan jeg vise at det vil bli slutt på lidelsene, og at folk vil kunne oppnå varig god helse, lykke og evig liv. Mitt hjerte blør når jeg er vitne til sorg og smerte og død, men det blir fylt med glede når jeg tenker på hva Jehova har lovt:

«Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Hvor glad er jeg ikke for at jeg i likhet med den bortkomne sønnen kom til fornuft og vendte tilbake til min himmelske Far, Jehova Gud! — Fortalt av Larry Marshburn.

[Uthevet tekst på side 6]

Mens jeg gjennomgikk denne opplæringen, slo det meg stadig hvor skrøpelig livet er

[Uthevet tekst på side 7]

Jeg satte en sprøyte tvers igjennom brysthulen og inn i selve hjertet hennes. Reaksjonen var et svakt hjerteslag!

[Uthevet tekst på side 7]

«Var det ikke et lite barn her for cirka seks måneder siden som sluttet å puste, så foreldrene trodde det var dødt?»

[Uthevet tekst på side 7]

Jeg holdt hodet hans og snakket med ham helt til han døde

[Uthevet tekst på side 9]

Han tok meg i skjorten og kastet meg over hodet og i bakken

[Uthevet tekst på side 10]

Den unge mannen rev lenken i to!

[Bilde av Larry Marshburn på side 5]

[Bilde på side 11]

Som førstehjelpsspesialist er jeg vitne til mange lidelser; som et av Jehovas vitner kan jeg vise folk hvordan det skal bli slutt på lidelsene