Legenes «husbesøk» blir gjenopptatt
Og tusener redder livet
ALLEREDE i 1967 var ordet paramedics en vanlig betegnelse blant amerikanerne på personer som ikke hadde medisinsk utdannelse, men som hadde fått opplæring i å gi avansert medisinsk behandling utenfor sykehusene. Som oftest var det brannmenn som hadde fått en slik opplæring. Siden da har over ti millioner mennesker i USA benyttet seg av deres hjelp. Beretningen om disse spesialutdannede førstehjelperne er beretningen om mennesker som hjelper sine medmennesker.
Før de spesialutdannede førstehjelpernes tid måtte pasienter som trengte øyeblikkelig hjelp, vente til de kom til sykehuset. Sykebilene kjørte i rasende fart, gjennom gatene. for fulle sirener uten å ta hensyn til trafikklysene for å få pasientene til lege så fort som mulig. Mange ganger var det ikke fort nok. For noen år siden var det mange av sykebilsjåførene og deres hjelpere som ikke engang kunne vanlig førstehjelp. Nyhetsmeldingene vitnet om hvor vanskelig situasjonen var på den tiden.
I Europa gikk det raskere framover med hensyn til å skaffe pasienter øyeblikkelig hjelp før de kom fram til sykehuset. Før 1960 hadde Sovjetunionen ambulanser som var bemannet med lege, sykepleier og en spesiell legeassistent. Vest-Tyskland og Frankrike har hatt legeambulanser fra 1961. Her i landet ble det opprettet en ambulansetjeneste i Oslo sommeren 1967. Det var først og fremst tilfelle av hjertestans personalet ble spesialutdannet med tanke på å avhjelpe.
USA, nærmere bestemt New York, fikk sin første ambulanse av denne typen i 1966. Den var bemannet med medisinsk utdannet personell. I Miami i Florida ble brannmenn opplært med tanke på at de skulle tjene som «legenes forlengede arm». De skulle følge anvisninger som de fikk via radio fra leger på et sykehus. I 1967 fikk Miami utstyr som gjorde det mulig for disse førstehjelperne å foreta rutinemessige avlesinger av elektrokardiogrammer, melde fra til sykehusleger via radio og så få beskjed om hvilke medikamenter eller andre former for behandling de skulle gi. Det utstyret de hadde den gangen, var primitivt sammenlignet med det de har nå.
Staten Ohio holdt tritt med den hurtige utviklingen og fikk seg en «avdeling for øyeblikkelig hjelp på hjul». Den ble kalt Hjertemobilen. Den ble tatt i bruk i april 1969. Samme år fikk Los Angeles en lignende ambulanse.
I Los Angeles ble førstehjelpsspesialistenes virksomhet dramatisert i fjernsynsserien Emergency, som begynte i 1971 og gikk i seks år. Denne serien har hatt kolossalt stor virkning når det gjelder å innprente i folks bevissthet at førstehjelperne står til tjeneste og hurtig kan komme til unnsetning når liv står på spill. Millioner av barn som fulgte med i alle de spennende situasjonene førstehjelpsspesialistene kom opp i, erklærte at de skulle bli førstehjelpere når de ble store.
Seattles program ble kjent vidt og bredt av en annen grunn. I tillegg til at byen gjorde bruk av spesialutdannede førstehjelpere, iverksatte den i 1971 et program som tok sikte på å gi 100 000 av byens borgere opplæring i utvendig hjertekompresjon (hjertemassasje). I 1973 ble det meldt at i 20 prosent av de tilfelle da førstehjelpsspesialister gjenopplivet noen ved hjelp av utvendig hjertekompresjon, var behandlingen blitt påbegynt av tilfeldige forbipasserende før førstehjelperne kom til. Innen 1978 hadde 200 000 av Seattles innbyggere fått opplæring i å foreta utvendig hjertekompresjon. Det var 36 prosent av byens befolkning. Seattle ble berømt over hele verden som det «stedet hvor det er tryggest å få et hjerteanfall».
I 1970-årene utvidet de spesialutdannede førstehjelperne sine tjenester slik at de nå ikke bare hjelper offer for hjerteanfall, men offer for nær sagt en hvilken som helst livstruende situasjon. De har svært avansert utstyr, de har fått en intensiv opplæring, og legenes tillit til dem er langt større enn før. Over hele USA finnes det sykehus som tjener som «baser» for slike førstehjelpere. Førstehjelpere som er ute på oppdrag, snakker med legene ved «basene» via walkie-talkie. De melder fra om den sykes eller tilskadekomnes tilstand og kan til og med overføre elektrokardiogrammer til en skjerm på sykehuset som legen kan studere. Legen gir så førstehjelperen beskjed om hvilken behandling han skal gi. Førstehjelperen må gjøre som legen sier. Det er ikke han som er legen; han er bare legens stedfortreder. Det er legen som avgjør hvilken behandling som skal gis.
Dette er nesten som før i tiden, da legene foretok husbesøk. Forskjellen er bare at nå gjør legene det på den måten at de står i radiokontakt med førstehjelperen, som befinner seg ute på feltet og avgir løpende rapporter om pasientens tilstand. Når legen gir beskjed om at pasienten må bringes til sykehuset, sørger førstehjelperen for at det blir gjort.
På denne måten har de spesialutdannede førstehjelperne gjeninnført den gamle ordningen med at legene foretar husbesøk, og de har reddet tusener av liv. I den neste artikkelen, hvor en slik førstehjelper forteller sine opplevelser, vil du få mange interessante detaljer.
[Uthevet tekst på side 4]
Seattle ble kjent verden over som det «stedet hvor det er tryggest å få et hjerteanfall»