Global frykt — et bevis for hva?
FRYKT er en del av «tegnet» på det som Bibelen omtaler som «endetiden», «avslutningen på tingenes ordning» eller de «siste dager». (Daniel 12: 4; Matteus 24: 3, NW; 2. Timoteus 3: 1) Jesus sa at menneskene skulle «forgå av redsel [frykt, NW] og gru for det som kommer over jorden». Men han gav oss grunn til å ha håp da han sa at denne verdensomfattende frykten skulle være et bevis for at vår «forløsning» var «nær». — Lukas 21: 7, 25—28.
Er den frykten som skulle vise at forløsningen var nær, til stede i dag? Mange mener det. Gjør du det?
Tenk over de faktiske forhold
«Verden er full av frykt på en måte som den aldri har vært før,» sa den tyske avisen Die Welt. Den omtaler vårt århundre som «fryktens århundre». Men i betraktning av vårt århundres store fremskritt på områder som vitenskap, teknologi, medisin og psykoterapi er denne økningen paradoksal. Det burde ha vært mulig å gjøre frykten mindre; i stedet har det motsatte skjedd. Aftenposten skrev i sin lederartikkel den 19. juli i fjor at «overalt på vår klode er menneskene engstelige for fremtiden».
Frykt er ifølge Süddeutsche Zeitung blitt sammenlignet med «et spøkelse som flakker omkring», med en sykdom som «sprer seg som en epidemi». Det tyske bladet Hörzu sier: «Aldri før har menneskene vært så redde som nå.» Det gjør også oppmerksom på noen av grunnene til dette: «Brutalitet og terror, egoisme og likegyldighet, sosial urettferdighet, kriger, fremmed innflytelse, narkotikamisbruk, misunnelse, kjerneenergi, ungdomskriminalitet, de profesjonelles manglende evner — våre dagers frykt har tusen forskjellige navn.»
Flere og flere er enige i at dette ikke er noen overdrivelse. Hva med deg? Er dette noe av det du også er redd for?
Verdensomspennende
Frykt er ikke begrenset til innbyggerne i ett land. Legg merke til hvordan Aftenposten (19. juli 1982) beskriver situasjonen:
«Atomalderens redsler er tilstede i alle menneskers bevissthet.» Hvorfor er menneskene redde? Avisen svarer: «De er redde for at de våpen som smis i så mange land en gang vil bli tatt i bruk.»
De unge slipper heller ikke unna denne frykten for en kjernefysisk katastrofe. Ifølge en fersk undersøkelse som er blitt foretatt av den amerikanske psykiatriske forening, har tanken på en atomkrig en psykologisk virkning på barn. Og The New York Times siterer dr. R. J. Lifton, som er professor i psykiatri ved Yale universitets medisinske institutt. Han kom med denne uttalelsen om barn som vokser opp med truselen om en atomkrig hengende over seg:
«De har en annen bevissthetsstrøm, som innbefatter muligheten av at de selv og deres foreldre og alle de har kjent eller vært i berøring med, plutselig blir tilintetgjort.»
Eller som en 12 år gammel jente sa: «Jeg ble svært redd for at verden plutselig skulle gå i luften.»
Frykt for atomkrig har også begynt å gjøre seg gjeldende i land som ikke i første rekke er mål for atomraketter. Hvorfor? På grunn av radioaktivt nedfall over hele verden. Dødbringende radioaktive partikler i stratosfæren etter en atomkrig vil kunne falle ned hvor som helst på jorden og forurense alt de treffer.
Andre former for frykt har gjort problemet større: Frykt for terroristangrep. Frykt for miljøkatastrofer. Frykt for kriminalitet.
Uansett hvor du bor, spør vi: Har du lest lignende uttalelser i aviser og blad i ditt land? Har du lagt merke til at ord som «frykt», «bekymring», «redsel» eller «usikkerhet» dukker opp med en skremmende regelmessighet i samtaler og drøftelser, både private og offentlige? Hvis du har det, har du da lurt på hva dette betyr?
Er frykt noe nytt?
Mange påpeker ganske riktig at frykt er en følelse som er like gammel som menneskene selv. En lederartikkel i Süddeutsche Zeitung konstaterte nettopp dette: «Frykt for døden, for smerte og sykdom, for å miste noe materielt og immaterielt har alltid vært en del av menneskenes natur.» Men den samme avisen viser at frykten nå har fått nytt omfang i vår generasjon: «Noe som på den annen side er nytt, er den slags mulige farer menneskene nå har skapt, så vel som omfanget av dem; nytt er også uten tvil alvoret i det som ville bli følgene dersom de tenkelige katastrofer virkelig skulle inntreffe.»
Hvis frykt skulle kunne tjene som en del av et pålitelig tegn som skulle avmerke «avslutningen på tingenes ordning», slik Jesus profeterte om, ville det måtte bli 1) en merkbar økning i antall ting som forårsaker frykt, og 2) en økning i intensiteten av frykten på grunn av de mulige konsekvensene. (Matteus 24: 3; Lukas 21: 10, 11, 26, NW) Det er nettopp det som fremgår av de uttalelsene vi har sitert ovenfor. Dessuten er frykt for atomkrig noe som savner sidestykke. Menneskene har aldri før vært i stand til å frigjøre atomets mektige krefter — ikke før nå i det 20. århundre. For første gang i historien finnes det mennesker som frykter for at menneskeslekten skal bli fullstendig utslettet, ja, for at alt liv på jorden skal bli utryddet.
Men husk at når du ser bevisene for at frykten øker i vår tid, ser du faktisk mye mer. Du ser at en «utfrielse nærmer seg», i samsvar med Jesu løfte. — Lukas 21: 28, NW.
Vil en slik «utfrielse» komme ved hjelp av den folkebevegelsen som krever fastfrysing av atomvåpnene? Mange tror det. Men hvordan er egentlig en demonstrasjonsmarsj mot atomvåpen? Gir den noe håp om «utfrielse»?
Hvordan en demonstrasjonsmars mot atomvåpen er
One, Two, Three, Four
We don’t want a nuclear war
Five, Six, Seven, Eight
We don’t want to radiate
Lyden av sang, popmusikk, salmesang og folk som roper slagord, kjemper om å fange vår oppmerksomhet mens tusener av stemmer summer i bakgrunnen. Synsinntrykket er like brokete som om du skulle ha sett i et kaleidoskop: bannere med slagord i skarpe farger — mange klisjéer, noen få originale i sin humor eller i sin skrekk og gru; demonstranter i merkelige klær og med skremmende masker; figurer av pappmasjé; velkledde forretningsmenn; prester ikledd sine prestekrager, kristenhetens munker i brune drakter, buddhistmunker ikledd safrangule drakter, unge og eldre, mødre med barnevogn og en hund med et skilt hengende rundt halsen med ett ord som påskrift — fred.
Sju hundre tusen i New Yorks gater, alle sammen med ett mål — å forhindre utbruddet av en atomkrig.
Dette var den største nedrustningsdemonstrasjon som noen gang var blitt arrangert i De forente stater. Arrangørene valgte datoen den 12. juni for at demonstrasjonen skulle falle sammen med FN’s annen spesialsesjon om nedrustning. Derved ville de benytte anledningen til på en dramatisk måte å påvirke FN i spørsmålet om fastfrysing.
En karnevalsaktig atmosfære rådde den dagen. Likevel gikk det dystre temaet kjernefysisk utslettelse igjen både synlig og hørbart i folkemengden. Det var en fredelig demonstrasjon. Og selv om de fleste var amerikanere, var også en hel del andre land representert. Noe som satte litt ekstra internasjonalt preg på demonstrasjonen, var en gruppe unge og eldre japanere som la kranser av flerfargede fredsduer av papir rundt halsen på alle de traff, mens de delte ut fargerike kort med personlige budskaper om fred skrevet med japanske bokstaver.
«Hvorfor er dere her?» En kvinne på omtrent 60 år svarer: «Vi ønsker å gjøre verden tryggere for barnebarna våre.» En annen svarer: «Vi ønsker å etterlate en verden til barnebarna våre.»
En kjernefysiker fra et laboratorium i nærheten av Chicago som drives for det amerikanske energidepartementet, forteller hvorfor han kom for å være med på demonstrasjonen. «Av samme grunn som alle andre, på grunn av våpenkappløpet. Jeg føler at truselen om at det kan inntreffe en atomkrig ved et uhell, er svært reell. Hvis det skjer, vil jeg bli drept. Jeg liker ikke å oppleve at mennesker blir drept, enten de er sovjetborgere eller amerikanere.»
Her er sjefen for avdelingen for strålebehandling ved et større sykehus i New York. Hvorfor demonstrerer han? Han svarer ved hjelp av ett ord: «Livredd!» Han vil at kjerneenergi skal brukes fredelig i medisinsk øyemed, ikke i krig.
En pastor som er tilknyttet et fakultet i Kentucky, marsjerer fordi han tror demonstrasjoner mot atomvåpen «vil tvinge regjeringsledere til å innføre fred».
Helt alminnelige mennesker marsjerer side om side med organiserte grupper av bestemte yrkesutøvere og fagforeningsmedlemmer. Prester er det lett å få øye på overalt. Religiøse grupper kan ses flere steder i menneskemengden. Ved første blikk kan det se ut til at de utgjør en forent gruppe. Men en nærmere undersøkelse viser at de er oppdelt i mange fraksjoner. Når vi sammenligner bannerslagord og lytter til det de forskjellige har å si, legger vi merke til at det finnes forskjellige oppfatninger av hvordan den endelige fastfrysing bør være. Dessuten er det en hel del demonstranter som fremmer sine personlige yndlingssaker innen politikken ved hjelp av spørsmålet om fastfrysing av kjernevåpen.
Svære, hvite feiemaskiner står og venter på at demonstrantene skal bli ferdige med sin marsj. Når demonstrantene drar, kommer et helt batteri av disse mekaniske mammutene og sluker all den litteraturen som ligger og flyter, og feier gatene rene. Det gjenstår å se hvorvidt fastfrysingsbevegelsen vil løpe ut i sanden og bli feid ut av politikernes sinn, og hvorvidt slike demonstrasjoner vil ha noen effekt, hvorvidt de for eksempel vil øke presset på regjeringene for å få dem til å komme med kunngjøringer om fred.
Men hvis vi ikke kan ha tillit til slike bevegelser som mennesker har fått i stand, hvor kan vi da vende oss for å få håp om varig fred og sikkerhet?
[Uthevet tekst på side 9]
«Atomalderens redsler er tilstede i alle menneskers bevissthet»
[Bilde på side 8]
Frykt brer seg over jorden