Hva er det som skjer i skolene?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada
HVIS du bor i Nord-Amerika eller i Europa, blir sannsynligvis en god del av skattepengene dine brukt på dine barns skolegang. Noen steder finnes det nye skolebygninger og en imponerende samling moderne utstyr i klasseværelsene, og elevene har anledning til å velge mellom en rekke moderne fag. Men betyr dette at de barna som går på skolen nå for tiden, lærer mer enn barna gjorde før? Ikke nødvendigvis.
Det er en kjensgjerning at mange skoleelever i Nord-Amerika som går det siste året i high school (12. klasse), ikke leser bedre enn dem som går i femte. Noen elever forstår heller ikke særlig mye av det de leser. Et overraskende høyt antall har ikke en leselig håndskrift. Mulighetene for at de skal bli produktive medlemmer av samfunnet, er følgelig nokså begrenset.
Hva er årsaken til dette? Hva er det som skjer i skolene?
Hva som skjer
Én grunn til at foreldre og andre har vanskelig for å fatte hva som foregår, er at de går ut fra at skolene er slik som de var den gang de selv gikk på skolen. Men forholdene er radikalt forandret. Vanlige foreldre ville bli sjokkert hvis de fikk vite hva som er dagligdags oppførsel nå for tiden.
Vi sikter ikke til mer eller mindre harmløse guttestreker. Vi sikter til at elever handler med og misbruker narkotika, nyter alkohol og oppfører seg uanstendig og til og med utuktig — og det på skolens område. Vi snakker om slåsskamper og knivstikking — angrep på lærere og overlærere innbefattet — i skolens bygninger. Vi snakker om skammelig, meningsløs ødeleggelse av kostbart utstyr i skolene.
Og dette er ikke alt. I noen klasseværelser pågår det dagen lang en kamp mellom lærere og respektløse ungdommer. Samvittighetsfulle lærere prøver å holde undervisningen i gang av hensyn til dem som vil lære noe, men opprørske elever avbryter undervisningen, utfordrer lærernes myndighet og skaper bråk og uro. Andre har lett for å ta etter disse elevenes eksempel, og det hender at hele klassen til slutt vender seg mot læreren. (I ett tilfelle stilte alle elevene seg opp med ansiktet mot veggen og nektet å snakke med læreren.) Ved dagens slutt føler lærerne seg frustrert og dårlige. De strever for å bevare forstanden og selvrespekten. På denne måten blir muligheter, evner og talenter og penger — dine penger — ødslet bort.
Hvis du til det ovennevnte føyer et slapt karaktersystem og eksamener som ligger på et slikt nivå at omtrent hvem som helst klarer dem, får du en atmosfære hvor det er lite som ansporer elevene til å lære og arbeide flittig. Enda verre er det at elever som prøver å gjøre sitt beste, blir tyrannisert, truet, slått og ertet. Presset fra de uregjerlige og de umoralske er enormt.
Tenk på hva en ung elev opplevde det første året i den videregående skole. Legitimasjonskortet hans ble stjålet av andre elever, som skrev ordet «HOMO» med tykt blekk tvers over bildet hans. Hvorfor? Fordi han hadde nektet å være med på en utuktig handling. Elevene ringte også hjem til guttens foreldre og lot som om de trodde at de snakket med ham, og så sa de at nå hadde de hasj til ham, som han hadde bedt om. Dette gjorde de for å undergrave foreldrenes tillit til ham og skape problemer for ham hjemme. Noen ganger ødela de også de skriftlige oppgavene hans, bøkene hans og prosjekter som han arbeidet med, og han ble til og med overfalt i korridorene på skolen. Hvor mange vil holde stand under den slags behandling i lengre tid?
«Dere nevner noen ytterliggående eksempler fra amerikanske skoler,» sier du kanskje, «men slik er det ikke på den skolen hvor mine barn går.» Er du sikker på det? «De har aldri fortalt noe slikt som dette,» svarer du kanskje. Har du spurt dem? Vi håper naturligvis at situasjonen ikke er like ille for dine barn, men det kan også være at barna synes det er flaut å fortelle om det som foregår, eller at andre har truet dem til ikke å fortelle noe. «Men hvor er lærerne når den slags skjer?» spør du kanskje.
Hva med lærerne?
Det er forståelig at foreldre og andre bekymrede voksne stiller dette spørsmålet. Heldigvis er de fleste lærere fremdeles samvittighetsfulle og ansvarlige mennesker. Hvorfor snakker du ikke med de lærerne barna dine har? Hvis de har slike problemer som dem vi har nevnt, bør du la dem få vite at du ikke godkjenner at barna oppfører seg på en opprørsk måte og forstyrrer undervisningen. La dem vite hvilke normer dere går etter i deres familie, og hva du venter av barna dine. Dette kan oppmuntre lærerne til å holde ut i sin vanskelige situasjon.
Lærerne trenger din oppmuntring. Tenk på hvor oppgitt de må føle seg når de ser at de verste elevene får slippe med en muntlig reprimande eller noen dagers utvisning. En lærer som ble intervjuet, sa: «En gang da jeg kom inn på guttenes toalett, kom jeg over tre gutter som stod og fordelte hasj i små plastposer. Jeg tok dem med til kontoret og viste rektors assistent bevisene. . . . Dagen etter henvendte jeg meg til ham og spurte om hvilke tiltak som var blitt truffet mot disse elevene. Han sa at de var blitt sendt hjem for tre dager.»
Tror du ikke at en slik holdning påvirker elevenes oppfatning av hva de kan tillate seg uten å bli straffet for det? I høy grad! Som en ungdomsforbryter som var anklaget for en særlig grov forbrytelse, sa til en psykolog: «Pøh — det eneste de kommer til å gjøre, er å stille meg for retten og preke for meg noen minutter.» På denne måten viser mange ungdommer forakt for rettsvesenet og all autoritet for øvrig. Deres holdning øker dessuten presset. Utviste elever står og henger rundt omkring utenfor skolens område og frister andre til å handle galt. De blir de rene helter!
Andre uheldige forhold
Det vi har nevnt hittil, skulle være nok til å vise hvordan det kan ha seg at barn kan gå på skolen og likevel ikke lære noe særlig, enten de selv er blant dem som oppfører seg dårlig, eller ikke. For mange er skolen bare et sted hvor de treffes for å drikke, bruke narkotika og gjøre seg skyldig i seksuell umoral. Men det er også andre situasjoner som kan føre til at barna dine ikke lærer det de skal.
Dessverre er det enkelte steder slik at noen lærere bruker narkotika og lever et utsvevende liv, og elevene vet det. Dette bidrar lite til å anspore elevene i riktig retning. Tenk på hva en 16 år gammel gutt måtte føle da en kvinnelig lærer i 20-årene satte seg på pulten hans og spurte: «Hva kommer det av at du ikke har vært og besøkt meg, slik som de andre guttene i klassen?» Men det er kanskje mer utbredt at piker blir sjikanert av mannlige lærere som lover at de ikke skal gi dem strykkarakter.
Så har vi de få lærerne som ser det som sin «spesielle oppgave» å gjøre de unge kjent med «andre måter å leve på». Det hender at slike lærere inviterer prostituerte og homoseksuelle til skolen for at de skal fortelle elevene hvordan de lever. Eller de ønsker kanskje at elevene skal lese pornografiske bøker eller se på pornografiske filmer som et ledd i undervisningen. I enkelte kanadiske skoler har en et fag som heter «Obligatorisk lesning». Hvis en spør, vil en bli forsikret om at ingen elever blir tvunget til å lese pornografiske bøker. Men er det tilfelle?
For noen år siden skulle elevene ved en skole i Ontario lese en roman som handlet om en ungdom som hadde forbindelse med en prostituert og gjennom henne ble gjort kjent med forskjellige former for seksuell perversitet. Én skolepike nektet å lese denne romanen, og pikens far støttet henne. Men læreren insisterte på at hun skulle lese boken — og rektor var enig med læreren! Til slutt ble det inngått et kompromiss: Piken skulle lese to andre bøker, som hun selv fikk velge. Hun ble i virkeligheten straffet fordi hun hadde en mening og en samvittighet!
Hva kan foreldrene gjøre?
Nå da du har hørt litt om hva elever og lærere kan bli utsatt for i skolene, er spørsmålet: Hva vil du gjøre? Hva kan du gjøre? Husk at barn har foreldre og tilhører en familie. De er ikke produkter av staten eller av en eller annen offentlig institusjon. Den undervisning og opplæring som myndighetene sørger for at barna får, må alltid betraktes som et tillegg og aldri som en unnskyldning for foreldrene til å ignorere sine plikter. Det er dine barn. Du har rett til å bestemme hva de skal lære, og hvordan de skal lære det (og du bør også være interessert i å bestemme det). Hvordan kan du så gå fram?
Først må du sette deg ned sammen med barna og få dem til å fortelle hva som foregår på skolen. Hvilke behov og hvilke problemer har de? Foreldre som følger kristne prinsipper, vil holde seg orientert om hva barna deres lærer, og hva de blir bedt om å lese, for å se om dette avviker fra slike prinsipper. Andre foreldre vil forståelig nok være interessert i å bevare visse kulturelle og etniske begreper som betyr mye for dem.
Hvis det hele tiden har vært god kommunikasjon mellom deg og barna dine, skulle det ikke være noe problem å få i gang en slik samtale. Men hvis kommunikasjonen har vært forsømt, vil det kreve tid og tålmodighet å få barna til å åpne seg. Husk at familiebåndene er sterke og gir deg en stor fordel. Barna er glad i deg og vil sette pris på at du viser interesse for dem. Etter hvert vil de bli mer meddelsomme. Det vil kanskje kreve både tid og anstrengelser før barna snakker fritt ut om det som foregår, men det vil være tiden og anstrengelsene vel verdt.
Det er imidlertid ikke nok at du setter deg ned med barna en enkelt gang. Du må fortsette å vise at du er interessert i dem. Kanskje ved aftensbordet eller ved en annen passende anledning bør du regelmessig spørre om hvordan det har gått på skolen. Hva har de lært? Hør godt etter når de svarer. Avbryt ikke unødig. Få ikke panikk om du hører at de har lært noe som du synes er forkastelig. Reager ikke altfor voldsomt og skjenn ikke på barna. Det vil bringe dem til taushet. Spør dem om hva de mener om det de har lært. Finn ut om de er enige, eller om de forkaster det. Du vil kanskje bli gledelig overrasket over å høre hvor godt de har taklet situasjonen. Og hvis du blir det, så ros dem!
Hvis du på den annen side ser at det er i ferd med å skje noe som er stikk i strid med det du ønsker for barna, har du både rett og plikt til å drøfte det med dem. Det er lettere å rykke urette oppfatninger opp med roten på et slikt tidlig stadium, før barna begynner å oppføre seg på en måte som bringer familien sorg. Resonner med dem og prøv å få dem til å forstå hvilken virkning det de har lært, vil ha i det lange løp. Stemmer det de har lært, med fastslåtte sannheter? Pek på hvilke farer som er forbundet med å være snar til å godta noe som for øyeblikket er populært, framfor å holde fast ved gjennomprøvde, forstandige oppfatninger som har overlevd de kulturene som forkastet dem.
For å finne ut hvordan forholdene virkelig er på den skolen hvor barna går, bør du deretter avlegge et besøk der. Tilbring noen timer der eller en hel dag, hvis du har anledning til det. Lærerne har sikkert ikke noe å innvende mot det. De fleste vil sette pris på det. Vær til stede ved de foreldremøtene som blir holdt. Snakk med lærerne for å få vite hva de mener om barna og deres oppførsel. Hør etter når læreren snakker med deg. Vær ikke for snar til å gjøre deg opp en mening. Fortell læreren hvilke ønsker du har når det gjelder dine barn. Hvis du har en spesiell religiøs, kulturell eller etnisk bakgrunn, bør du gjøre læreren kjent med det. De fleste lærere er nokså tolerante i vår tid, men de kan ikke gjette seg til hvordan situasjonen er i hver enkelt familie. Hvis ditt barn nekter å delta i en eller annen tilstelning eller seremoni på skolen, kan de for eksempel trekke den slutning at det bare er et innfall fra barnets side.
Hvert år bør du ta kontakt med barnas nye lærere og gjøre dem kjent med hva du regner med at barnet kommer til å lære. Det vil også gi deg anledning til å undersøke lærebøkene og drøfte dine synspunkter i den forbindelse. Dette vil være til hjelp for både lærerne og barna.
Du oppsøker naturligvis ikke lærerne med tanke på å få i stand en konfrontasjon eller for å forandre hele skolesystemet, men det er mye du kan gjøre for å forvisse deg om at barna har utbytte av skolegangen. Det er ikke nok at du betaler skatt. Og ingen lærer kan erstatte omsorgsfulle foreldre. Mulighetene er til stede for at barna dine kan få bedre undervisning og opplæring. Men den som har den viktigste oppgaven i forbindelse med dette programmet, er DU.
[Bilde på side 19]
Snakk med din sønn eller datter om hva som foregår på skolen