Et besøk hos ifugao-folket

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

DE STORE risterrassene i Banaue i den majestetiske Cordillera-fjellkjeden omkring 400 kilometer nord for Manila har lenge vært en turistattraksjon i Filippinene. I løpet av tusener av år har ifugao-folket bygd ut veldige systemer av risterrasser i de bratte fjellskråningene. Det er blitt sagt at hvis alle de smale terrassene ble lagt etter hverandre, ville de nå halvveis rundt jorden.

Nesten alle turister som kommer hit, kommer for å se de storslåtte terrassene. Men Edita og Priscilla har valgt å bo og arbeide blant ifugao-folket. Som følge av dette er de blitt godt kjent med dem og har opplevd ting som få andre har opplevd. Kanskje du har lyst til å høre dem fortelle litt om dette?

De første inntrykkene

Den første utfordring vi møtte, var ifugao-folkets språk. Uttalen forandrer seg over korte avstander, ja, selv fra landsby til landsby. Men med en god del øvelse og ved hjelp av en enkel ordbok som borgermesterens mor lånte oss, overvant vi snart denne hindringen.

Her oppe i de kjølige fjellene er det vanlig å ta seg fram til fots. Men å bevege seg langs de smale stiene på kanten av risterrassene er litt av en opplevelse. Hvis du snubler og faller, har du valget mellom å falle ned i den gjørmete rismarken på den ene siden eller minst seks meter ned til den neste terrassen på den andre siden. Men mist ikke motet; du vil snart bli vant til det.

Når du til slutt når fram til landsbyen, vil du oppdage at den bare består av en klynge hytter som er bygd på cirka halvannen meter høye pæler. Øverst på hver pæl og under selve huset finnes en stor treskive. Vi får vite at hensikten med disse er å hindre rotter å komme inn i huset. Det består bare av ett rom og har ingen vinduer, bare en døråpning. En kommer opp til huset ved hjelp av en stige, som blir trukket opp om natten. Det høye, stråtekte, pyramideformede taket gir plass til oppbevaring av ris.

Folkets skikker

Noen av ifugao-folkets skikker virker merkelige på fremmede. På noen avsidesliggende steder begraver de for eksempel ikke de døde. Likene pakkes inn og henges opp for å dryppe av seg under forråtnelsesprosessen. Skjelettene blir deretter pakket inn i vevde dødstepper og oppbevart under takskjegget på hyttene.

Det blir holdt rituelle fester som kalles «cañao», for å blidgjøre døde forfedre og trøste deres etterkommere. En prest framsier besvergelser og bønnfaller de døde om ikke å ta bort dem som er syke. De ofrer dyreoffer i den tro at forfedrene vil godta disse som en erstatning for menneskesjeler. Undertiden fletter de inn bibelske beretninger som de har hørt, i sine seremonier. Når de for eksempel frembærer sine dyreoffer, vil de framsi beretningen om Abels offer.

Dansen rundt offeret og lukten av risvin, kokt kjøtt, ender og høns unnlater aldri å gjøre sin virkning og lindre de etterlattes sorg. Alt ender vanligvis bra — når en ser bort fra bakrusen.

Naturlig vennlighet

Ifugao-folket er et meget intelligent og svært vennlig folk. Når vi går på de smale stiene langs markene, retter kvinnene, som går bøyd og planter ris, seg opp og hilser på oss. Folk forteller oss hvor glad de er for at vi har kommet for å besøke dem. Når vi kommer fram til landsbyen, blir vi hilst velkommen med risvin i en felles bolle — et symbol på vennskap. Når vi snakker med landsbyboerne, oppdager vi at mange av dem har reist en god del og har en viss kjennskap til den moderne levemåte.

Folk tar ivrig imot vårt tilbud om å studere Bibelen sammen med dem. En av dem stanser opp i arbeidet og kaller sammen dem som arbeider for ham, så vi kan snakke med dem. En kvinne forteller oss at hennes forfedre har besøkt henne. Hvordan vet hun det? Risgryten hennes gjorde et rykk, og noe av risen ble ødelagt. For henne var dette et bevis. Vi viste henne ut fra Bibelen at de døde vender tilbake til jorden. De er uten bevissthet. Det er Satan som forsøker å bedra menneskene. Sa han ikke til Eva at hun ikke ville komme til å dø? Men da våre første foreldre døde, måtte han gjøre noe for å redde ansikt. Det er derfor Satan som er ansvarlig for tanken om at det er noe usynlig inne i kroppen som fortsetter å leve etter døden. — 1. Mos. 2: 7; 3: 4, 5.

En annen kvinne, som er dyktig til å veve de tradisjonelle skjørtene, veskene og teppene, spør: «Hvorfor blir vi syke når vi har gått forbi våre slektningers graver?» Vi får henne til å tenke over følgende: Slektningene dine var glad i deg da de levde. Når du ble syk, bad de for deg og fikk tak i medisin eller urter så du kunne bli frisk. Hvorfor tror du at de skulle forsøke å gjøre deg syk nå? Så viser vi dem ut fra Bibelen hvilken tilstand de døde i. — Fork. 9: 4—10.

Mens vi sitter og spiser, spør en av de innfødte kvinnene oss om Bibelens syn på det å tygge betelnøtter. Dette er noe som gjør tennene svarte og ødelegger tannkjøttet, og det er en vane det er svært vanskelig å avlegge. Vi spør henne om hun ville gi en tørst reisende noe å drikke av et skittent beger. Alle rynker på nesen i avsky. Begeret må naturligvis være rent. Vi forteller at vi er slike begre som Jehova kan bruke til å dele ut sannhetens vann til dem som tørster i åndelig forstand. Vi må derfor være rene og ikke tilsmusset av betelnøtter, nikotin eller narkotika. De forstår poenget. «Kan dere forestille dere Jesus Kristus tygge betelnøtter?» spør vi. Alle ler.

Nå føler vi oss som en del av ifugao-samfunnet. Folk begynner å kalle oss anakko, som betyr «barnet mitt», og vi er glad for å bli betraktet som en del av familien. Når vi ser hvordan enkelte i denne intelligente, gamle folkegruppen gradvis forandrer sin tenkemåte og vender seg fra sine forfedres guder for å tjene den sanne Gud, Jehova, gjør det oss varm om hjertet.

Det har vært et stort privilegium for oss å bli kjent med ifugao-folket, og vi er glad for at du ble med og besøkte dem sammen med oss.