Problemer i «paradiset»

VI SYNES du bør vite at det finnes problemer på disse øyene, selv om de gir et paradisisk inntrykk. Liker du for eksempel insekter? Vi håper det, for her er det mange av dem — moskitoer, fluer og maur, særlig den lille røde stikkmauren.

Et annet problem er at vi i stedet for blå himmel av og til har taifuner. De er vanlige på alle de vestlige stillehavsøyene. I de senere år har taifuner som har herjet Marianene, forårsaket veldige ødeleggelser. Mange av husene her er bygd av tre med bølgeplater av metall til tak, og de faller sammen når taifunvindene setter inn — vinder som er så sterke at små splinter kjøres gjennom store trær. Heldigvis begynner folk nå å bygge murhus.

Det finnes også minst én aktiv vulkan her, Mount Pajaros. Og glem ikke jordskjelvene. Heldigvis er de fleste av dem ikke så kraftige, men av og til snur de opp ned på en masse. I 1902 ødela et jordskjelv de fleste av murbygningene i hovedstaden Agana på Guam og hevet hele øya over en halv meter.

Nå kan du nok sove under et moskitonett, forsøke å unngå maurene, ta forholdsregler mot taifuner og opptre fornuftig under et vulkanutbrudd eller et jordskjelv. Men du vil kanskje ha større problemer med den tropiske soppen. I den varme, fuktige luften kan klær og sko bli jordslått om natten. Det finnes likevel andre problemer, som er vanskeligere å takle.

Forurensning i «paradiset»

Mens luften i Mikronesia fortsatt er bemerkelsesverdig ren, er ofte det blågrønne vannet ikke det. Kloakkrenseanlegg er det ennå få av, og i mange strøk tømmer en kloakken ut i sjøen, slik at tidevannet skal ta den med seg ut. Dette fører til at stedets innbyggere, som spiser fisk fra revet, plages av parasitter, dysenteri, diaré og mageproblemer. Sykdommer kan også bli følgen når de drikker vann som kommer, ikke fra krystallklare fosser, men — som ofte er tilfelle — fra regnvann som samles opp når det renner av taket. Og de færreste steder har et apotek eller et medisinutsalg like i nærheten hvor de kan skaffe seg medisiner for å kurere disse sykdommene.

Det 20. århundre har også ført med seg støyforurensning enkelte steder, noe som ødelegger den deilige stillheten. På én øy, som har en omkrets på omkring 20 kilometer, skjærer disco-musikk gjennom stillheten dag og natt fra små lastebiler. Ungdommer samler seg bak på lasteplanet, særlig på de vakre tropiske måneskinnskveldene, og synger til discomusikken, mens de kjører fram og tilbake på øya inntil morgenen gryr. Nesten på alle øyene kan en nå høre disco-musikk på mindre restauranter og på hotellene. Særlig i helgene kan en høre denne musikken langt ut i de små timer.

I noen tilfelle ødelegges også den fysiske skjønnheten av gruvedrift i åpent brudd. Nauru, naboøya Ocean Island (som nå heter Banaba), Anguar og Belau er blitt utbyttet og ødelagt av fosfatutvinning ved dagbrudd. Utbyttingen på Banaba var så alvorlig, at befolkningen reiste seg i protest. Den skandalen som ble avslørt, ble så vidt kjent at den fant veien helt til Underhuset.

Gruvedriften pågår fortsatt for fullt i Nauru, men en mener at det vil være slutt på fosfaten ved århundreskiftet. Hvis det ikke blir gjort noe med forholdene i mellomtiden, står Nauru i fare for å bli en stygg, øde øy.

Mangel på lykke i «paradiset»

Men fosfatutvinningen gir i det minste Nauru inntekter. Hva med områder som ikke har noe fosfat å utvinne, og som heller ikke har andre inntektskilder? Dessverre er fattigdom et altfor velkjent begrep. Ofte er kostholdet dårlig. Det foregår liten industriell utvikling, og folk er avhengig av havet for å få det nødvendige til livets opphold.

Spiritismen florerer på alle øyene i Mikronesia. Noen turister blir kanskje fascinert av de «spøkelseshusene» hvor en mener at åndene bor, men slike oppfatninger ødelegger gleden ved livet for dem som eier dem. Frykten for åndene er stor, og en antar at de forårsaker sykdom og død hvis en ikke blidgjør dem. Magi praktiseres, og kjærlighets- og hatsamuletter er fortsatt i bruk.

Fyll er et annet problem, særlig blant de arbeidsløse. Med dette følger ofte vold i familien og annen kriminalitet. Og overraskende nok blir det begått mange selvmord. For ikke lenge siden ble det på bare tre måneder begått åtte selvmord blant tenåringer på en liten øy med en befolkning på bare 3000. Det skal åpenbart mer til enn å bo på en vakker øy for å bli virkelig lykkelig.

Og menneskehetens gamle fiender sykdom og død gjør like store innhogg her som i andre deler av verden. De øker den sorg som ødelegger det som i mange henseender bokstavelig talt er et paradis.

Frykt i «paradiset»

Begivenheter i omverdenen får mange her til å føle seg utrygge. Mikronesierne har vært underlagt fire store verdensmakter, og hver av disse har undertrykt dem. Noen av de verste kampene under den annen verdenskrig fant sted her, og disse vakre øyene har fortsatt arr etter disse kampene. Rustne skrog av skip som delvis har sunket, deler av skjeletter av fly som har styrtet, smuldrende luftvernkanoner, tønner med våpen som er halvveis skjult i fuktige huler, overgrodd med slyngplanter, svære hull i landskapet og i veiene — alt dette er et taust vitnesbyrd om de redsler som øyene opplevde for noen få tiår siden.

Etter krigen kom en politiker i Truk-området, hvor et av de største og blodigste sjøslagene ble utkjempet, med denne inntrengende oppfordringen: «Hvis De forente stater noen gang bestemmer seg for å utkjempe en ny krig, la dem da for all del ikke utkjempe den i Truk!» Denne mannen hadde opplevd at den eneste veien som finnes på øya hans, hadde vært helt rød av blod fra dem som var blitt drept i bombeangrep, og at tidevannet var helt rødt av menneskeblod. To år etter dette slaget ble olje fra de skipene som hadde gått ned, fortsatt skylt opp på strendene.

Finnes det noen som lytter til slike oppfordringer? Det ser ikke slik ut. På Kwajaleinatollen i Marshalløyene er det oppstilt en rakettutskytningsrampe som mottiltak mot de sovjetiske undervannsbåtene som ifølge rykter er blitt sett i nærheten, og krigsskip med en besetning som kunne tenke seg å spionere på amerikanske militære installasjoner. Fordi Guam har en strategisk beliggenhet i Stillehavet, er den omgitt av og bevoktet av De forente staters militære styrker.

I 1946 fikk Mikronesias vennlige innbyggere plutselig stifte bekjentskap med atomalderens skremmende virkelighet. Da begynte USA prøvesprengninger av atombomber på øya Bikini, som er en av Marshalløyene. På grunn av strålefaren er øya ennå forbudt område for de tidligere innbyggerne, og det kommer den kanskje til å fortsette å være i mange år. I andre deler av Stillehavet har Storbritannia og Frankrike foretatt prøvesprengninger av sine kjernevåpen på vakre øyer.

Et forslag som nylig ble lagt fram, har vakt uro og bekymring. Japan foreslo å oppbevare kjemisk og kjernefysisk avfall i beholdere i Stillehavet, nærmere bestemt i nærheten av Guam. Så langt er disse planene blitt lagt på is på grunn av motstand fra myndighetene på Guam.

Nå må du ikke misforstå situasjonen. Disse øyene er svært vakre, og du ville uten tvil ha stor glede av å besøke dem. Solen står fortsatt opp over det blå havet og går ned bak palmetrær som svaler i takt med passatvindenes rolige rytme. De skogkledde åsene, de brusende fossene og de lange sandstrendene er fortsatt her. Men noe fullkomment paradis finner du ikke. Til det er det for mange problemer, og mange av dem har menneskene selv skapt.

Betyr dette at det ikke finnes noe håp om å få leve i et virkelig paradis — hvor naturen er vakker og menneskene ikke gjør noe for å ødelegge den, hvor alle mennesker viser oppriktig interesse for hverandre, hvor det, kort sagt, er fullt ut tilfredsstillende å leve?

[Bilder på side 6]

STIKKMAUR

TAIFUNER

VULKANER

[Bilder på side 7]

STØY OM NATTEN

ØDELAGTE OMRÅDER

SPIRITISME

[Bilder på side 8]

FYLL

KRIGSARR

ALDERDOM OG SYKDOM