Den prektige svarte ørnen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

ET SKARPT skrik høres høyt oppe fra. To falker angriper en svart ørn, en hunn, i luften. Den ene falken kommer susende nedover, men ørnen møter angrepet ved å foreta en roll og strekke ut klørne. Nå dukker begge falkene, den ene bak den andre. Igjen foretar ørnen en roll for å møte den første falken. Men kan den opprettholde en ryggflyging lenge nok til også å ta seg av den andre falken? Den har alt under perfekt kontroll og foretar en dobbel roll akkurat i tide til å avverge det andre angrepet. For en enestående flygeteknikk!

Den svarte ørnen, som har et vingespenn på 1,8 meter, finner en i Sør-Afrika, i Øst-Afrika og i Israel. Som navnet viser, har denne rovfuglen en skinnende svart farge. En hvit flekk på ryggen danner en «V» over skuldrene. Når fuglen flyr, gir de lyse flekkene på vingespissene vingene et gjennomsiktig utseende.

Solide reir

Vanligvis ligger reiret på en utilgjengelig avsats i en bratt fjellskråning. Et ørnepar kan ha to eller til og med tre reirplasser — alle i det samme området — og ørnene bruker dem på skift, alt etter som de finner for godt. Det at de bruker disse reirene på skift, kan bidra til å holde dem fri for parasitter. De svarte ørnene er svært renslige.

Reiret er godt bygd og blir gjort større og bygd om hver gang det skal brukes. Det kan være 1,5 meter tvers over i bunnen og nesten likså høyt, og det blir bygd av kvister på tykkelse med en tommelfinger. Både hannen og hunnen hjelper til med å bygge reiret. Hannen plasserer kvistene der hvor han mener de passer best, men maken vil da ofte ordne om på dem. Når hun gjør det, hender det at hun til slutt plasserer en kvist der hvor den opprinnelig befant seg. Det betyr at hun er fornøyd og mener at dette likevel er det beste stedet. Reiret er på ingen måte en tilfeldig haug med kvister.

Til slutt blir fordypningen midt i reiret kledd med grønne kvister og blad som ofte blir fornyet. Dette danner et mykt underlag og gir den fuktighet som er nødvendig når eggene skal klekkes ut.

Paringsleken

I midten av mai, når reiret er blitt reparert, begynner paringsleken. Hensikten er ikke å vinne en make, for disse ørnene holder sammen hele livet, og noen av dem kan bli 50 år gamle. Den er et forspill til paringen, og begge ørnene tar del i den under en spennende flukt i luften.

Av og til daler hannen ned over den flygende hunnen, og hun ruller over når han nærmer seg. Paret griper hverandre i klørne og daler og går i spinn nokså lenge før de slipper taket igjen. Til andre tider stiger og daler fuglene under flukten og følger samme bane som en svingende pendel. De snur ved slutten av svingen ved å gjøre en vending på én vinge. Forholdet mellom ørnens vekt og vingenes bæreflate og utstrekning gir den en ypperlig flygeferdighet.

En unge klekkes ut og stelles

De svarte ørnene legger egg i begynnelsen av juni. Vanligvis blir det lagt to egg med fra én til fire dagers mellomrom, og selve utklekkingen tar omkring 44 dager. Hannen tar sin tørn med å ligge på eggene om dagen, men det er alltid hunnen som tar hele nattevakten.

Selv om det er to egg i reiret, vil bare én ørneunge vokse opp. Det hender at hunnen ødelegger et av eggene når det er tydelig at det finnes liv i det andre. Det hender også at begge eggene blir klekket ut. Når dette er tilfelle, dominerer den første ungen vanligvis den andre, som snart dør. Foreldrene gjør ikke noe for å hindre dette, selv om det er rikelig med mat til begge ungene. Hva er grunnen til dette?

En vet ikke riktig hva som er årsaken til denne instinktive begrensning av familien. Den skyldes avgjort ikke mangel på mat. Den grundige opplæring som en ørn krever, kan være en faktor, ettersom én unge synes å legge fullstendig beslag på begge foreldrene.

Men hvorfor blir det lagt to egg? Hvis det ble lagt bare ett egg, kunne det hende at det ville gå tapt på grunn av ufruktbarhet, uhell eller angrep fra rovdyr. To egg øker mulighetene for en vellykket utklekking og ørnenes fortsatte eksistens. Når det blir klekket ut to egg, foreligger også den mulighet at hvis det går galt med den første ungen, kan den siste ungen dommere og overleve sin eldre bror eller søster.

Når ungen hakker på eggeskallet, er det signal til hannen om at utklekkingen er nær forestående. Hannen jakter da etter en ung fjellgrevling (Procavia capensis, som også er omtalt i Bibelen [3. Mos. 11: 5]). Under normale omstendigheter utgjør denne skapningen 99 prosent av de svarte ørnenes ernæring. Denne fjellgrevlingen kan veie over fire kilo og blir vanligvis spist fullstendig opp med hud og hår — og ben. Dette virker kanskje merkelig, men knoklene gir ørnen kalsium, som er en viktig del av dens ernæring. Grevlingens pels synes å være bra for fordøyelsen.

Den nyutklekte ungen, som ligner en liten ball dekket av hvitt dun, får de beste stykkene av byttet. Den tar ivrig imot kjøttstrimlene som foreldrene har revet av dyret. Etter hvert som ungen blir større, lærer den hvordan den skal rive i stykker et bytte og svelge slike vanskelige deler som knoklene og skinnet.

Det er også andre ting ungen må lære tidlig i livet. For at reiret skal kunne holdes rent, må den lære å kvitte seg med sine ekskrementer utenfor kanten av reiret og være oppmerksom på vindretningen. Moren flytter ungen ved å stikke en fot inn under den og bærer den bort til kanten av reiret inntil den lærer å gjøre sitt fornødne på det rette stedet. Etter hvert som ungen blir større, er en bestemt fot plassert oppå ungens fot og et strengt blikk nok til å gjøre det forståelig for den at den må flytte seg.

Det er tydelig at det tar lang tid å oppdra en ørn. Det går faktisk mellom 95 og 100 dager før ørneungen vil kunne fly.

Ørneungen flyr

Når tiden for den første flyturen nærmer seg, blir ørneungen mer og mer rastløs i reiret. Den betrakter andre fugler, strekker på vingene og bena, slår med vingene og hopper opp og ned. Fjærene er fullt utvokst, men selve fjærdrakten er ennå ikke skinnende svart som foreldrenes. Den unge fuglen har en spraglet brun og rødbrun farge og får ikke den voksne fjærdrakten før etter fjærskiftingen det tredje året. Foreldrene fornemmer når tidspunktet for den første flyturen er nær. De slutter å komme med mat til reiret en dags tid. Det er uten tvil best å foreta den første flyturen på tom mage.

Hva er det som får ungen til å legge ut på sin jomfrutur? Det er vanligvis et skrik fra foreldrene som de utstøter fra en avsats i nærheten eller når de flyr forbi. Hvis ikke ørneungen følger oppfordringen, får den et uventet puff som sender den ut i luften. Gjennom de følsomme svingfjærene på vingespissene merker ørneungen luftpresset og bevegelsene i luften. Men på dette stadium vet den ennå ikke hvordan den skal reagere på dette, og flyturen blir nokså kortvarig. Det bærer nedover fjellsiden til en lavereliggende skrent, hvor den foretar en lite elegant landing. Der sitter den og hviler med hamrende hjerte, og foreldrene kommer med mat. Med fornyet selvtillit er ungen deretter parat til å prøve igjen. Etter enda noen klossete forsøk begynner den å få kontroll over vingene.

En grundig opplæring

Det neste som står på opplæringsprogrammet, er jakt. Begge foreldrene er ofte på vingene for å tiltrekke seg fjellgrevlingenes oppmerksomhet. Disse grevlingene liker å sitte på de solfylte klippene, samtidig som de holder et våkent øye med sin fiende — den svarte ørnen. En av ørnene flyr til slutt ned i lavere høyde, og i ly av klippene foretar den en rask manøver rundt et hjørne og griper en overrumplet fjellgrevling bakfra. Den blir drept momentant. Vekten av den raskt flygende fuglen presser bakkloen inn i byttet, som blir gjennomboret. Forklørne låser seg, og den døde fjellgrevlingen blir svingt framover og båret i én klo til «slakterbenken», som ofte er en klippe. Der blir byttet halshogd og plukket fra hverandre. Ørneungen iakttar alt dette.

Det krever mye arbeid å gjøre ørneungen til en dyktig flyger. Den må lære å sveve på vinder som bøyes oppover av en bratt skrent, å foreta et nedslag og å stige høyt til værs. Når en ørn skal legge ut på langtur, velger den en dag da den vil få motvind. Når solen har stått opp og varmet opp luften i dalene, tar fuglen av fra en avsats i fjellskrenten. Snart finner den en varm luftboble. Inne i den stiger den i sirkler oppover til en høyde av kanskje 4000 meter. Når løftekraften i boblen avtar, snur fuglen i retning av sitt bestemmelsessted. Ved å slå over i glideflukt opprettholder den farten. Samtidig gir luftstrømmen over vingene løftekraft. På denne måten kan den tilbakelegge hundrevis av kilometer ved bare å gjøre noen få vingeslag når den tar av.

Når ørneungen er blitt fullt utrustet til sin rolle i livet, følger foreldrene den langt bort fra hjemmet og overlater det til den unge ørnen selv å finne en make og stifte sitt eget hjem.

Ved synet av en ørn i luften kan en med rette utbryte: «For et prektig syn!» Å betrakte jordens skapninger kan være svært fengslende. Vi forundrer oss over alt det vakre vi kan finne i dyreverdenen. Disse skapningene har ikke bare en viktig oppgave i forbindelse med opprettholdelsen av likevekten i naturen, men de er også i besittelse av en ynde og skjønnhet som gjenspeiler deres Skapers egenskaper. Vi kan i likhet med bibelskribenten Agur med rette forundre oss over «ørnens flukt over himmelen». — Ordsp. 30: 18, 19.