Proteiner, gener og du

ORDET «proteiner» får kanskje de fleste til å tenke på et lekkert, saftig kjøttstykke. Men proteiner er et mye mer omfattende begrep. Kjøtt inneholder proteiner fordi alt som lever, særlig dyrene, er bygd opp av utallige ulike typer proteiner som hver har sin bestemte oppgave.

Typer proteiner? Hvis vi ser bort fra vannet, utgjør omtrent halvparten av kroppsvekten din proteinmolekyler, men de er ikke alle like. Noen gir styrke til håret, huden og neglene. Andre, enzymene, kontrollerer kjemiske reaksjoner i kroppens celler. Andre igjen danner antistoffer som hjelper kroppen til å bekjempe sykdom.

Hva er proteinene laget av? Alle de tusener av forskjellige proteiner i kroppen blir dannet ved at små molekyler som kalles aminosyrer, blir koblet sammen. Det trengs bare cirka 20 ulike typer aminosyrer for å danne alle de ulike proteinene som er med på å danne alle trær, blomster, dyr og mennesker på jorden — akkurat som de 29 bokstavene i alfabetet kan settes sammen på forskjellige måter og danne hundretusener av ord!

Levende celler kobler aminosyrer sammen lik jernbanevogner på et langt tog for å lage de proteinene de trenger. For å lage insulin må for eksempel cellene i bukspyttkjertelen konstruere to «tog», to aminosyrekjeder, som kan folde seg sammen til særegne former. Den første kjeden er lik et «ord» med 21 aminosyre-«bokstaver», og den andre kjeden er lik et «ord» med 30 aminosyre-«bokstaver». Så blir de to kjedene knyttet sammen, og kroppen har et insulinmolekyl som bidrar til å kontrollere sukkernivået i blodet. God helse er avhengig av slike proteiner som insulin, noe spesielt diabetikere har fått merke.

Planer og arbeidstegninger — DNA og RNA

Men hvordan kan cellene i bukspyttkjertelen vite hvilke aminosyrer de skal koble sammen for å lage insulin? Og hva er det som gjør at ikke cellene i stortåen også produserer insulin? Svaret finner vi hos et enestående, svært stort molekyl, DNA (deoksyribonukleinsyre), som vesentlig finnes i kjernen i hver eneste av kroppens billioner av celler. Hva er det som skjer?

Har du noen gang vært på en byggeplass? Da har du kanskje lagt merke til en gruppe arbeidere — snekkere, murere, elektrikere — som rett som det er rådfører seg med arbeidstegninger som viser hva de skal gjøre. Hvor kommer arbeidstegningene fra? På byggekontoret ligger det mange arkitekttegninger som blir kopiert på spesielle maskiner og delt ut som arbeidstegninger. Forskjellige arbeidsformenn tar tegningene med ut til arbeiderne på byggeplassen.

Cellene i kroppen din har også et byggearbeid å utføre. «Originaltegningene» til alle de proteinene kroppen noen gang kommer til å trenge, er oppbevart i kjernen («byggekontoret»). Disse «tegningene» er DNA-molekylene. Når kroppen trenger insulin, blir det aktuelle avsnittet av DNA, en gen, aktivisert i kjernen av spesielle celler i bukspyttkjertelen.

DNA beveger seg vanligvis ikke utenfor kjernen, akkurat som de originale arkitekttegningene vanligvis ikke brukes på selve arbeidsplassen. Det er altfor verdifullt til det. I stedet blir det laget en «kopi», en «arbeidstegning», av DNA-genen av et spesielt molekyl som kalles budbærer-RNA (ribonukleinsyre). Denne «budbæreren» tar «arbeidstegningen» med seg fra kjernen og til selve «byggeplassen», hvor arbeiderne står klar til å bygge et insulinmolekyl.

Arbeiderne består hovedsakelig av et ribosom, et slags «snekkermester»-molekyl, og dets hjelpere, transportør-RNA. De små assistentmolekylene av transportør-RANA omringer aminosyrene og bringer dem til ribosomet. Ribosomet «tyder» så «arbeidstegningen» og lager insulinkjeden.

På «byggekontoret» i hver av kroppens celler blir det oppbevart langt flere «tegninger» enn noen av cellene trenger for å funksjonere. Cellene i stortåen har for eksempel også insulingener, men disse genene kan ikke aktiviseres. Disse tegningene er «under lås og lukke» i stortåens celler. Hver celle bruker bare en del av det DNA som er i cellekjernen, for å lage de tingene den trenger. Vi kan være glad for at det er slik, for celler som «bryter seg inn i» et sett tegninger de ikke skal bruke, og begynner å lage proteiner som de ikke skal lage, kan skade seg selv eller andre celler og til og med bli kreftfremkallende.

Forandring av planene

Yrkesarkitekter ville protestere på det kraftigste hvis du antydet at det kompliserte settet med tegninger til en skyskraper var blitt til ved en tilfeldighet. Slike tegninger er et produkt av en dyktig, velutdannet arkitekt. DNA i cellene i alle levende skapninger inneholder instrukser som er langt mer komplisert og detaljert enn et sett arkitekttegninger. Er det ikke da rimelig at DNA — som kontrollerer «byggingen» av bakterier, lønnetrær og mennesker — skulle være en mesterarkitekts verk? Denne mesterarkitekt er Jehova Gud. — 1. Mos. 1: 11—28.

Spør en hvilken som helst dyktig arkitekt om hvordan han vil føle det hvis selvbestaltede, inkompetente mennesker forandrer tegninger som han omhyggelig har laget med tanke på en bestemt bygning. Han vil ikke like det, for han vet at de som forandrer tegningene, sannsynligvis ikke har tatt i betraktning alle de følger forandringene vil få. Et toalett kan kanskje gjøres større, men hvordan går det når verdifull plass blir tatt fra entréen? Hva vil skje hvis de sanitære installasjonene må tegnes om igjen?

Vitenskapsmennene klarer nå å forandre DNA hos levende skapninger — de forandrer med andre ord Skaperens «arkitekttegninger». I noen tilfelle, for eksempel når menneskelige insulingener blir satt inn i bakterier, blir det etter sigende gjort av humanitære og medisinske grunner. Andre forandringer, for eksempel at virusgener blir satt inn i musefostre, blir snarere foretatt av nysgjerrighet. Vitenskapsmennene vil se hva det er som får cellene til å arbeide.

Selv om vitenskapsmennene nå er i stand til å forandre genene, forstår de på langt nær hvordan de virker. I 1979 skrev New York Times: «Nye oppdagelser har vist at animalske gener, menneskelige gener innbefattet, har en helt annen oppbygning enn det en har trodd i minst 20 år.» Hva har skjedd? Det viste seg at animalske gener som oftest ikke virker på samme måte som bakterielle gener, slik vitenskapsmennene før hadde trodd. Animalske gener er mer komplisert og inneholder lange rekker av opplysninger som en ikke forstår. Ja, vitenskapsmennene har kommet til at det at de kan tyde bakterielle «hovedtegninger», ikke er ensbetydende med at de kan tyde menneskelige «hovedtegninger», slik de hadde trodd.

I den senere tid er vitenskapsmennene også blitt klar over at DNA-molekylenes genetiske kode ikke er konstant, slik de hadde trodd. Det viser seg at koden er litt annerledes når DNA-molekylene ikke er i cellekjernen, men i forskjellige deler av cellen som kalles mitokondrier. «Det dogmet som går ut på at den genetiske kode er universell, er i ferd med å bli omstøtt,» innrømmet tidsskriftet New Scientist. Hvorfor forandrer koden seg? Det vet en ikke. «Noen av de spørsmål som har oppstått som følge av genetiske analyser, blir kanskje aldri besvart,» sier New Scientist.

Det er følgelig ikke så merkelig at folk er bekymret på grunn av de mulige farer den genetiske forskning kan medføre. De fleste biologer hevder nå at forskningen medfører få risikomomenter, men forstår de virkelig genetikken så godt at de kan si det med sikkerhet? Vitenskapsmennene hevdet at prøvesprengningene med atomvåpen i den vestlige del av De forente stater i 1950-årene ikke utgjorde noen fare for sivilbefolkningen, men alle tilfellene av kreft blant dem som bor i de områdene hvor vinden fra prøvesprengningsområdene blåser, viser at vitenskapsmennene tok feil.

Er det mulig at vitenskapsmennene ved et uhell kan komme til å slippe løs en eller annen fryktelig sykdom når de tukler med krefter og biologiske prosesser som de ikke fullt ut forstår? Noen mener at en slik mulighet er til stede.

Men hva er det egentlig vitenskapsmennene gjør med genene?

[Bilde på side 4]

Akkurat som de 29 bokstavene i alfabetet kan danne hundretusener av ord, er bare 20 forskjellige aminosyrer byggesteinene i alle de forskjellige proteinene i alle trær, blomster, dyr og mennesker på jorden

[Bilder på side 6]

kjernen

budbærer-RNA

ribosom

transportør-RNA

aminosyrer