En beretning om trofasthet
CUBA er ikke det eneste landet hvor Jehovas vitner blir forfulgt. Deres arbeid er også forbudt i Sovjetunionen, Kina og andre kommunistland. I de senere år er de blitt forfulgt i Argentina. I Malawi ble de i en årrekke utsatt for en rekke voldsomme bølger av forfølgelse. Under den annen verdenskrig ble det gjort forsøk på å utrydde dem i Nazi-Tyskland, og mange vitner døde i konsentrasjonsleirene.
Det er imidlertid ikke noe særegent for vår tid at Jehovas tjenere blir forfulgt. Påstandene om at de driver undergravningsvirksomhet, eller at de er samfunnsfiendtlige individer, er heller ikke noe som bare hører vår tid til. Bibelen forteller at andre trofaste tjenere for Gud ble utsatt for den samme slags forfølgelse, og at det også ble rettet falske anklager mot dem. — Joh. 19: 12; Apg. 16: 19—21.
Nøytralitet
Det som enkelte land ikke har kunnet forstå, er at Jehovas vitner inntar en nøytral holdning til politikk. De blander seg aldri opp i det politiske system i det landet de bor i, og gjør ikke noe for å skade det. Noen land mistolker dette og tror at når vitnene ikke deltar i kriger og ikke er med på det som de betrakter som tilbedelseshandlinger overfor patriotiske symboler, må det bety at de driver undergravningsvirksomhet.
Men det er umulig for Jehovas vitner å drive undergravningsvirksomhet. Det ville være stikk i strid med deres høye, bibelske normer. Hvis de som nærer noen som helst tvil hva dette angår, undersøker saken nøye og på en upartisk måte, vil de se at Jehovas vitner aldri har prøvd å styrte noen regjering. De har aldri deltatt i noen sammensvergelse eller oppfordret andre til å gjøre det. Hvis noen av deres medlemmer skulle bryte landets lov når det gjelder moral, betaling av skatt eller andre borgerplikter, ville de bli utsatt for sterk kritikk fra sine egne. Jehovas vitner tilhører de mest lovlydige borgere i ethvert land.
Jehovas vitner tror ikke at kriger løser menneskehetens problemer. Grunnen til det er at Bibelen, Guds Ord, sier at kriger ikke kommer til å løse jordens problemer. Gud har tvert imot lovt at det skal komme en tid da «folk [ikke mer skal] løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig». (Jes. 2: 4) Jehovas vitner følger allerede nå prinsippet i denne profetien. De lever etter den veiledning apostelen Paulus kom med i Romerne 12: 18: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.»
Dette er ikke noe nytt. Edward Gibbon sier for eksempel om de første kristne i boken History of Christianity: «De nektet å ta noen aktiv del i samfunnets administrasjon eller i rikets militære forsvar. . . . de kristne kunne ikke uten å svikte en hellig plikt inneha stillinger som soldater, dommere eller herskere.»
Men i motsetning til mange andre land har Cuba ingen ordning som tillater sine borgere å nekte å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Unge kristne i Cuba har derfor måttet lide mye fordi de har vært trofaste mot Guds Ords prinsipper. De mange tusen Jehovas vitner som fremdeles befinner seg i Cuba, må fortsatt lide for sin trofasthet mot Guds lover.
Men Cubas regjering, og andre lands regjeringer for den saks skyld, burde spørre seg selv: Hva ville egentlig skje hvis alle mennesker nektet å delta i krig, slik Jehovas vitner gjør? Svaret er innlysende. Det ville aldri bli krig mer. Forholdene på jorden ville bli slik som de allerede er blant de millioner av Jehovas vitner verden over, og slik som de vil bli i fullstendig målestokk i Guds nye, rettferdige ordning. — Joh. 13: 34, 35; 2. Pet. 3: 13.
Han vant respekt i fengslet
Jehovas vitner som er blitt kastet i fengsel, har dermed fått anledning til å bevise sin ulastelighet overfor Gud. De har gjort det, og de har også delt sitt håp med andre fanger.
Samuel Izquierdo forteller for eksempel hva som skjedde da han ble kastet i fengsel fordi han hadde nektet å utføre militærtjeneste: «Jeg sa til dem at min samvittighet ikke tillot meg å etterkomme deres politiske krav, og at jeg ikke ville delta i militæropplæring. Den embetsmannen som tok seg av saken min, ropte sint at jeg skulle stenges inne i en celle.
Cellen var av tre og var 1,2 meter lang, 1,2 meter bred og 1,5 meter høy. Dette gjorde at det var umulig for meg å stå oppreist. De hadde dessuten klint menneskelige ekskrementer over hele cellegulvet før de stengte meg inne der, naken og barføtt. Stanken var forferdelig.»
Men dette vitnet forteller hvordan han klarte å bevare sin ulastelighet under slike forhold: «Jeg klarte å beholde en liten bibel, det vil si en utgave av de greske skrifter. De fant den riktignok da de ransaket meg, men de brydde seg ikke om den lille boken, som de kalte den. Så snart jeg fikk være sammen med andre fanger, begynte jeg å fortelle dem om håpet om Guds nye ordning, som Bibelen holder fram for menneskene. Over ti fanger samlet seg rundt meg. Jeg leste for dem fra Bibelen og gav dem, som de sa, åndelig trøst. Dette hjalp meg til å holde meg åndelig sterk. Og fangene så på meg som en slags prest. Til slutt begynte soldatene i fengslet å betrakte meg som ufarlig og sluttet å plage meg.»
Møter
Bibelen sier at de kristne ’ikke må unnlate å komme sammen’. (Hebr. 10: 24, 25, NW) Den kubanske lov forbyr Jehovas vitner å komme sammen åpenlyst, men den kan ikke hindre dem i å gjøre det på andre måter. Selv i fengslene finner de muligheter for å komme sammen.
Eduardo Aboud forteller: «Vi fant stor glede i å kunne komme sammen i all hemmelighet i leiren for å drøfte Bibelen. Hver dag fant en av oss et skriftsted som vi skulle kommentere. Vi fortalte hverandre om våre opplevelser og de forskjellige trosprøvene som vi alle måtte bestå. Så drøftet vi hvordan vi skulle kunne holde ut under situasjoner som sannsynligvis ville oppstå dagen etter.
Vi fikk alle anledning til å snakke om Guds hensikter med andre fanger. Det var et vitne i hver eneste brakke i leiren; hver av oss betraktet derfor sin brakke som sitt personlige ’distrikt’ og bestrebet seg på å forkynne der. På denne måten ledet jeg for min del to ukentlige bibelstudier. Vi hadde ikke noe å lese i, ikke engang en bibel, så jeg brukte det jeg hadde lært før. Men hver måned utfoldet vi stor virksomhet når det gjaldt å gjøre andre kjent med Bibelens sannheter.»
Jehovas vitners møter utenfor fengslet var også forbudt. Deres Rikets saler ble angrepet av pøbel. Menn, kvinner og barn ble slått. Det nyttet ikke å henvende seg til provinsmyndigheter eller representanter for innenriksdepartementet. Svaret var alltid det samme: «Vi følger instrukser fra Havanna.»
Offentlig forkynnelse forbudt
I tillegg til at vitnenes Rikets saler ble stengt, ble det også gjort forsøk på å forhindre Jehovas vitner i å utføre sin offentlige forkynnelse i andre menneskers hjem. Tusener av vitner ble arrestert hver uke når de deltok i dette offentlige forkynnelsesarbeidet. De ble bøtelagt eller kastet i fengsel.
Jehovas vitner i Cuba adlyder imidlertid Jehovas befaling om å gjøre andre kjent med de gode ting de har lært fra hans Ord. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20; Apg. 20: 20) De utfører denne tjenesten på en rekke forskjellige måter. Og når noen ’pålegger dem å holde helt opp med å forkynne og lære i Jesu navn’, svarer de det samme som de første kristne svarte da myndighetene forlangte dette av dem: «Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn han. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» De sa også: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apg. 4: 18—20; 5: 29.
Fordi Jehovas vitner har fulgt en trofast handlemåte, er Jehova Guds navn og hensikter blitt godt kjent over hele Cuba. Flyktningene bevitner det. Dette har vært til stor hjelp for mange som ønsker å høre sannheten. Det er blitt avlagt et stort vitnesbyrd om Guds hensikter i fengslene.
Legg merke til hva flyktningen Luis Garcia sier: «Verken navnet Jehovas vitner eller det arbeid de utfører, var kjent i fengslene i Cuba før disse vitnene kom dit. Etter hvert ble flere og flere vitner kastet i fengsel. Som følge av det ble det avlagt et enestående vitnesbyrd både i og utenfor fengslene. Ordene ’Jehovas vitner’ ble i ethvert fengsel i Cuba oppfattet som ensbetydende med mot, tapperhet, standhaftighet, trofasthet og ulastelighet i enhver henseende.»
Vitnenes budskap, og også deres oppførsel, har vært til stort gagn for mange fanger. En hel del av dem har lært om Gud og hans hensikter og har forandret sitt liv for å kunne bli tjenere for Gud. Som et eksempel kan vi nevne en mann som satt i fengsel på grunn av overfall og ran før han fikk kjennskap til Bibelens lære. Han skrev følgende til ham som hadde undervist ham i fengslet:
«Min kjære bror! Det er mitt inderligste ønske at det står bra til med deg i fysisk og i åndelig henseende, og at du er sammen med din kjære familie når du leser dette. Jeg kan forsikre deg om at jeg har det bra. I åndelig henseende føler jeg meg sterk og optimistisk, for min tro øker for hver dag som går. Etter hvert forstår jeg tingene bedre. Jeg merker til min store glede at Guds hellige ånd er virksom i meg. Til tross for at jeg er helt alene her, har jeg kunnet sette den allmektige Guds navn høyest, for jeg prøver å følge hans lære i mitt liv.
I løpet av den korte tiden vi var sammen, lærte jeg å sette stor pris på deg, trass i aldersforskjellen og trass i det faktum at jeg i høy grad var en del av denne verden. Det har aldri vært noen som har behandlet meg slik du gjorde, for alle de jeg før var sammen med, var verdslige mennesker, og før eller senere viste de sitt sanne jeg. Men hos deg fant jeg alltid kjærlighet, oppriktighet og vennlighet.
Du har vært en åndelig far for meg, og du har hjulpet meg mye. Noe annet som hjelper meg, og som vil komme til nytte for meg i framtiden, er det eksempel du har satt som en Guds tjener. Du har ikke bare lært meg hva Bibelens lære går ut på, men du har også ved ditt eksempel lært meg hvilken vei jeg bør gå.
Jeg er ennå ikke åndelig moden. Jeg mangler mye kunnskap. Men jeg er likevel villig til å forsvare sannheten, for sannheten lar seg ikke skjule. Noen ganger sier jeg mindre enn jeg skulle ha lyst til å si, men selv med få ord kan jeg forsvare sannheten.
Selv om jeg var bedrøvet etter at du var satt fri, ble jeg snart travelt opptatt med å snakke med andre om sannheten. Det fylte tomrommet etter deg.
Jeg er veldig glad for at jeg kjenner Guds veier og vet hva som er hans hensikter. Jeg har innviet meg til å tjene ham hvor som helst og når som helst, selv om det skulle koste meg livet. (Luk. 9: 62; Apg. 20: 24) Selv om du er langt borte, har jeg ikke glemt det du har lært meg. (Undertegnet) Din bror og sønn i troen.»
Enhver regjering som oppriktig iakttar Guds tjenere, kan se hva slags mennesker de er. De som blir Jehovas vitner, blir de beste borgere. De tar seg bedre av sin familie, sine barn og sin egen og andres eiendom. Jehovas vitner legger stor vekt på ærlighet og en høy moral.
Hva de skulle ønske
Vitnene ønsker naturligvis å bli møtt med forståelse av regjeringen i det landet de bor i. De ønsker å ha frihet til å utøve sin tilbedelse. Og i de fleste land kan de gjøre det.
Denne frihet har de imidlertid ikke i Cuba. Vitnene framsatte sitt ønske i en appell som ble sendt til Castros regjering 16. desember 1978. I slutten av dette dokumentet het det: «Vi ber om at De og de andre embetsmenn i revolusjonsregjeringen må kunne forstå vår stilling, og at vi, hvis det er Guds vilje og beslutning, vil kunne motta et snarlig svar. Vi blir oppfordret til å gjøre dette i Bibelen, i 1. Timoteus 2: 1, 2, hvor det står: ’Nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt.’»
Men selv om denne anmodningen ikke skulle bli etterkommet, vil Jehovas vitner i Cuba fortsette å tjene den allmektige Gud trofast, uansett hvem som er imot det. «Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» sier Bibelen. (Rom. 8: 31) Jehovas vitner stoler på at Jehova vil løse deres problem på sin måte og når hans tid til det er inne.
[Uthevet tekst på side 9]
Jehovas vitner har aldri sammensverget seg mot noen regjering og har heller ikke oppfordret andre til å gjøre det. De ville tvert imot på det sterkeste kritisere sine medlemmer hvis noen av dem brøt landets lov
[Uthevet tekst på side 10]
«Vi fikk alle anledning til å snakke om Guds hensikter med andre fanger»
[Uthevet tekst på side 11]
«Ordene ’Jehovas vitner’ ble i ethvert fengsel i Cuba oppfattet som ensbetydende med mot, tapperhet, standhaftighet, trofasthet og ulastelighet»