Tyrkiske domstoler opprettholder religionsfriheten for Jehovas vitner
JEHOVAS VITNERS historie i Tyrkia har vært preget av rettssaker i cirka 20 år. Det ble imidlertid slutt på dette den 24. mars 1980, da Høyesteretts appelldomstol frikjente 43 Jehovas vitner. Hva var de anklaget for? For å ha undergravd statens «ikke-religiøse» orden.
Tyrkia har en demokratisk forfatning som garanterer alle landets borgere religionsfrihet. Det finnes ingen statsreligion. Begrepet ’ikke-religiøs’ står for et politisk system som kjennetegnes av at all religiøs kontroll eller påvirkning er utelukket. Dette prinsippet er tatt med i første artikkel i grunnloven. Det blir regnet som et ugjenkallelig «Atatürks prinsipp». Atatürk var grunnleggeren av den tyrkiske republikk, som i 1928 avskaffet islam som statsreligion. Men hvorfor var Jehovas vitner blitt anklaget for å ha overtrådt denne loven?
For å si det enkelt er det blitt gitt et galt bilde av dem. Det er en kjent sak at Jehovas vitner ikke blander seg opp i myndighetenes anliggender; de inntar en helt nøytral holdning i alle politiske spørsmål. Ikke desto mindre ble de falskelig anklaget for å ville opprette Guds rike i Tyrkia.
Som følge av disse anklagene gikk politiet til handling mot Jehovas vitner. Vitnene ble arrestert, husene deres ble ransaket, deres fredelige møter i private hjem ble avbrutt, og litteraturen deres ble beslaglagt. De ble stilt fram for domstolene på grunnlag av en rekke anklagepunkter. Men hver eneste rettssak endte med frifinnelse. I 1972 hadde Jehovas vitner allerede vunnet 16 saker ved ulike domstoler!
Men vitnene ble fremdeles ofte stilt i et feilaktig lys, og andre anklager ble rettet mot dem. De ble for eksempel anklaget for å være «sionister», og deres religiøse status ble dratt i tvil. Fra tid til annen fikk de svært dårlig publisitet i pressen. Arrestasjoner og rettssaker ble slått stort opp, mens frifinnelsene svært sjelden ble nevnt, og når de ble det, var det bare med noen få linjer.
I 1973 utgav ministeriet for religiøse anliggender, et muhammedansk regjeringsorgan, en bok om Jehovas vitner som var skrevet av dr. H. Tanyu, en universitetslektor. I forordet til boken hevdet dr. Tanyu at han hadde foretatt en «saklig og vitenskapelig» undersøkelse av Jehovas vitner. Gav så boken offentligheten et korrekt bilde av Jehovas vitner? Svaret ble tydelig da en militærdomstol i Ankara innkalte forfatteren til å komme med en sakkyndig uttalelse om Jehovas vitner. Hva skjedde?
Da dr. Tanyu ble innkalt for retten som vitne, kunne han egentlig ikke bekrefte sin uttalelse om Jehovas vitner. Etter at hver eneste detalj var blitt gjendrevet, avviste anklageren dr. Tanyus uttalelse ved å si til retten: «Selv om en sakkyndig må være absolutt nøytral og objektiv i sin uttalelse . . . er det innlysende at hans rapport har gått over grensene for objektivitet, og som de anklagedes forsvar har påpekt til minste detalj, inneholder den avsnitt hvor både de anklagedes tro og deres religionsfrihet er blitt angrepet.» (Advokatens erklæring, nr. 1972/19, datert 21. februar 1973. Rettsarkivene for 3. militærdomstol, Ankara.)
Et vendepunkt
Jehovas vitner bestemte seg nå for selv å gå rettens vei for å få sin religiøse status klart fastslått. Resultatene viste seg å være svært interessante med hensyn til kildene til den motstand de hadde møtt.
For å fastslå Jehovas vitners status bad domstolen om uttalelser fra departementet for religiøse anliggender, den armenske kirke, den gresk-ortodokse kirke, den jødiske synagoge og juridiske eksperter ved universitetet i Istanbul. Hvilke uttalelser kom så disse med?
Departementet for religiøse anliggender sa i sin uttalelse «at Jehovas vitner er ikke noen religion, men en religiøs orden som er grunnlagt under påvirkning av jødisk religion». Det het videre at «gruppen Jehovas vitner, som driver propaganda for en religiøs-politisk ordning [og] arbeider for realiseringen av den teokratiske stat og holder møter og deler ut publikasjoner i denne hensikt, er et ulovlig samfunn ifølge våre lover og en organisasjon som deltar i virksomhet som er skadelig for vårt land og våre nasjonale interesser».
Den armenske kirkes patriark skrev «at deres tilbedelsesform kan ikke godtas som en monoteistisk religion eller som moralsk religionsfilosofi», men at dens «propagandister utøver den for å fremme dunkle formål» og på en «uærlig og hemmelig måte for å oppnå personlig vinning og innflytelse».
Den greske patriarken uttalte «at patriarkens kontor har ikke kjennskap til noen religion som kalles Jehovas vitner».
Overrabbineren for den jødiske synagoge i Istanbul skrev: «Selv om Jehovas vitner er kjent verden over som en sekt, kan vi ikke komme med noen ytterligere opplysninger, ettersom de ikke har noen forbindelse med eller noe forhold til den jødiske religion.»
Men de juridiske ekspertene ved universitetet i Istanbul hadde et helt annet syn på Jehovas vitner. De satte tydeligvis vitnene i forbindelse med religiøs virksomhet. De sa at «Jehovas vitner arbeider for å etablere en lære som kan betegnes som nykristendom», og «på grunnlag av denne nye fortolkning av evangelienes lære kan de regnes som en ny kristen sekt, men ikke som en uavhengig religion».
Hva ble så resultatet av dette? Den 20. november 1974 godtok den 20. distriktsdomstol i Istanbul Jehovas vitner som en «kristen sekt» og følgelig som et religiøst samfunn med de samme rettigheter som alle andre religionssamfunn i Tyrkia. Senere, 20. oktober 1976, godkjente og bekreftet Høyesterett den avgjørelse som distriktsdomstolen hadde truffet.
På grunnlag av alle disse forskjellige rettskjennelsene ble mange representanter for myndighetene overbevist om at Jehovas vitner er lovlydige mennesker som ikke utgjør noen fare for landet. Dette førte til at Jehovas vitner kunne opprette et lovlig innregistrert selskap, Bibelkurs-selskapet, i den hensikt å utbre bibelsk litteratur på en mer effektiv måte. Innregistreringsattesten ble godkjent av innenriksdepartementet.
Siden da har Jehovas vitner kunnet nyte godt av sin grunnlovfestede religionsfrihet. De har kunnet trykke religiøs litteratur, komme sammen på møter for å tilbe og holde nasjonale stevner. Deres hittil største stevne ble holdt i 1978, da det var over 1200 til stede i idretts- og utstillingspaléet i Istanbul. Ja, rettferdigheten hadde seiret over religiøse fordommer og falske anklager!
Nye rettssaker
Politiske uroligheter i landet gjorde det imidlertid nødvendig for regjeringen å erklære militær unntakstilstand flere ganger. Motstanden mot Jehovas vitner begynte igjen. Tidligere anklager ble tatt opp på nytt, og sakene ble brakt for domstolene. Den 1. desember 1978 ble 43 Jehovas vitner som var anklaget for å undergrave den «ikke-religiøse» orden, frikjent av den annen kriminaldomstol i Izmir. Bibelkursselskapet ble også frikjent for den samme anklagen i en annen rettssak.
Statsadvokaten appellerte imidlertid begge sakene, og de kom opp for Høyesterett. Men den 7. mai og den 8. juni 1979 opprettholdt Høyesterett frifinnelsen i begge sakene. Sakene ble imidlertid appellert enda en gang og kom opp for Høyesteretts appelldomstol. Hvilken dom falt så der? Den 24. mars 1980 avsa denne domstolen en endelig og bindende dom: ikke skyldig!
I sin kjennelse sa domstolen at «hvis det som de anklagede tror, en vakker dag skjer og Guds styre blir opprettet over hele verden, vil ikke dette kunne hindres ved at de anklagede blir straffet for at de tror på det. Men hvis deres forventninger bare er fri fantasi og tro som savner grunnlag, kan deres tro på ingen måte skade statens ikke-religiøse orden». Disse ordene minner svært mye om det et vist medlem av en domstol i det første århundre sa. Vi kan lese det i Bibelen i Apostlenes gjerninger 5: 34—39.
Den 12. september 1980 fikk landet militærregjering, og alle politiske grupper og alle aksjeselskap fikk inndratt retten til å drive sin virksomhet. Dette gjaldt også Bibelkurs-selskapet. Men Jehovas vitner har fortsatt å komme sammen på møter for å tilbe. De håper også at de restriksjonene som er blitt lagt på deres selskap, snart vil bli opphevet.
En uventet dom
Selv om Jehovas vitner er blitt renvasket for anklagen om undergravningsvirksomhet og er blitt godtatt som et religiøst samfunn, avsa nylig en domstol i Ankara en totalt uventet dom.
Da et av Jehovas vitner som i en årrekke er blitt nektet pass fordi han har vært involvert i noen av de tidligere rettssakene, enda en gang søkte om pass, ble søknaden avslått. Han anmeldte da passkontoret for å få saken omgjort. Men den 11. november 1980 ble hans forespørsel avvist av den 12. administrative domstol fordi han «har overvært møter og arbeidet for Jehovas vitner, et samfunn som er forbudt i Tyrkia»!
Hvordan kunne domstolen komme med en slik uttalelse etter så mange frifinnelser og i betraktning av at Jehovas vitner åpenlyst utøver sin tilbedelse i Tyrkia? Hadde domstolen simpelthen oversett de førnevnte kjensgjerningene? Eller handlet den helt vilkårlig? Fredselskende mennesker stiller disse og lignende spørsmål.
Saken er appellert, og vi håper at appelldomstolen korrigerer denne juridiske feilen, slik at rettferdigheten igjen vil seire i Tyrkia og Jehovas vitner der i landet kan nyte godt av sine grunnlovfestede rettigheter som lovlydige borgere, rettigheter som deres trosfeller i mange andre land nyter godt av.